Den hellige Svithun er en påminnelse om at Kirken er verdensvid, og at kirken i Norge alltid har vært tilknyttet den universelle og verdensomspennende Kirken. I Norge er han best kjent som skytshelgen for Stavanger – Sankt Svithuns by. Han var glad i å besøke kirker til fots, men satte aldri sine ben i Norge. Hvordan kan det ha seg at en angelsaksisk biskop som levde hele sitt liv i Wessex i dagens England, blir regnet som en «norsk» helgen?
Han var biskop i Winchester fra 852 til 863, og som helgen ble han etter sin død forbundet med Stavanger bispedømme på den andre siden av Nordsjøen, mens han fortsatt æres særlig i England. Vi vet lite sikkert om Svithuns liv, men det hevdes at han var benediktinermunk, og benediktinerklosteret tilknyttet domkirken i Winchester ble senere viet til Svithun. Han skal ha vært åndelig rådgiver for kong Egbert av Wessex, og fikk også ansvar for oppdragelsen av kronprins Ethelwulf. Bispedømmet Winchester var nest viktigst i den angelsaksiske kirken i England, etter Canterbury.
Svithun tiltrakk seg stor oppmerksomhet som biskop, og han ble kjent for sin eksemplariske livsførsel: Han ga de fattige gaver, fikk innført tiende som sikret både de trengende og Kirken midler. Det svarer til de idealene Det annet vatikankonsil utformet om helgenene som venner og veivisere. Han ble helligkåret i sitt bispedømme ved folks tilslutning og praksis. Det var ikke noe krav om at paven i Roma måtte godkjenne og «kanonisere» helgener før senere. I ettertid er det likevel sannsynlig at Svithun ville blitt anerkjent som helgen i en offisiell kanoniseringsprosess. Flere mirakler ble også tilskrevet hans forbønn.
På dødsleiet ba han om å bli gravlagt utomhus der han «kunne utsettes for føttene til de som kom forbi og regn fra det høye». Da han ble flyttet til domkirken i Winchester skal det ha skjedd i heftig regnvær. I folkefromheten ble han knyttet til gagnlig regn, og hvis det regner på broen i Winchester på minnedagen (som nå feires 15. juli), skal det regne i bibelske førti dager – men dette hører vi først om flere hundre år senere. Et gammelt rim lyder:
St Swithin’s day if thou dost rain
For forty days it will remain
St Swithin’s day if thou be fair
For forty days ‘twill rain nae mair.
Hvis det regner såpass mye blir det gjerne en god eplehøst, og dette er blitt tolket som et tegn på at Svithun velsigner eplene fra sin bolig i himmelen. Noen steder er han derfor avbildet med både epler og regndråper, for eksempel i glassmalerier. På grunn av dette er han også en skytshelgen mot tørke.
Svithun ble også husket som brobygger og avbildes ofte med en kurv egg ved sine føtter. På vei over en bro han selv fikk bygget eller restaurert i Winchester, møtte han en kvinne som mistet en kurv med egg. Da han plukket opp de knuste eggene og ga dem til kvinnen, skal de ha vært hele igjen. Dette er et eksempel på hans omdømme for å gi fattige hjelp og omsorg. Etter hans død kom miraklene ved Svithuns skrin til å overskygge hans oppofrende arbeid mens han var i live.
Det kan rimelig nok stilles spørsmål ved om Svithun bør regnes som en norsk helgen. Han besøkte ikke landet så lenge han levde, men ble knyttet til Norge fordi en del av relikviene hans ble overført hit – på samme måte som apostelen Andreas ble knyttet til Skottland og apostelen Jakob den eldre (Santiago) ble knyttet til Spania. Siden Kirken tror at de hellige kan virke i verden gjennom relikvier, har man regnet Svithuns nærvær i Norge som reelt.
For den katolske menigheten St. Svithun i Stavanger utgjør han fremdeles en viktig beskytter og inspirasjonskilde. Det er også den eneste menigheten som er oppkalt etter Svithun utenfor England.
Tekst: Karl Gervin og Øyvind J.V. Evenstad
Mange helgendager falt sammen med merkedager i jordbrukssamfunnet. Sigrid Undset sier et sted at det etter hvert var «et helt landbruksråd av hellige som i levende live ofte har visst lite om landbruk».
Svithuns festdag i kirkeåret ble i Norge feiret 2. juli, som også ble markert på primstaven som syftesok. Da burde slåtten ta til, og som helligdag ble den ikke opphevet før i 1771.
Det sies at man skulle «syfte», det vil si rense åkeren for ugress på denne dagen, men det er uvisst om denne praksisen hadde noen tilknytning til helgenen.
Også i Norge ble Svithun brukt som værvarsel, som han blir i forbindelse med regn i England. Slik været var på syftesok, skulle det bli til olsok (29. juli).
Da bispedømmet ble opprettet, var Stavanger en liten by, etter hvert med noen hundre innbyggere. Stavanger vokste frem rundt bispesetet, og Svithun skulle bli skytshelgen for den nye byen.
På denne tiden var forbindelsen mellom byen og England tett. Etter at byggingen av domkirken var godt i gang, ble Reinald rundt 1120 hentet fra England som stiftets første biskop. Antagelig var det på denne tiden kirken fikk en relikvie (et armben) av Sankt Svithun – biskop av Winchester i England.
I 1135 ble Reinald arrestert av Harald Gille som mente biskopen holdt på verdier som kongen skulle ha, og Reinald ble hengt på Bergenhus festning.
Stavanger domkirke står fortsatt fra middelalderen, men relikvien av Sankt Svithun forsvant under reformasjonen og relikvieskrinet av gull ble trolig smeltet om.
Resten av Svithuns relikvier ble delt opp mellom ulike kirker, og med reformasjonen ble relikvieskrinet i Winchester ødelagt. En ny versjon av skrinet ble laget i 1962 og kan oppsøkes i dag, men inneholder ingen relikvier.
Hodeskallen hans ble ført til Évreux-katedralen i Frankrike, hvor den ser ut til å være fremdeles.