Den hellige Daniel stylitten (409-493)

Foreldrene spurte om gutten kunne bli værende i klosteret, men hegumenen ville ikke akseptere ham siden han bare var et lite barn. Allerede da han var tolv år gammel, dro han uten å si fra til noen til det samme klosteret nær hjembyen og tilbød seg å bli munk. Etter å ha konsultert foreldrene, tok abbeden imot ham, og med tiden ble han munk i klosteret.

Noen år senere reiste Daniel sammen med abbeden til Antiokia ved Orontes i Syria (nå Antakya i Tyrkia). Der bodde de i klosteret i Telanissos (Dair Sem’an), hvor den hellige Simeon Stylitten (den Eldre) (ca 390-459) hadde fått sin monastiske opplæring. Simeon var den første og mest berømte av søyleasketene eller stylittene (gresk: stylos = søyle). De syriske stylittenes merkelige liv oppe på sine søyler ble et karakteristisk innslag i Østkirken på 400-tallet. De levde et lev i ekstrem askese, hvor de søkte å ta del i Kristi lidelser samtidig som de avla et maksimalt vitnesbyrd, siden deres botsøvelser og hellige liv kunne bevitnes av alle. De var avhengige av disipler eller velyndere for å få mat, som kunne heises opp med tau eller bringes opp med stiger. Noen ganger fikk besøkende komme opp på plattformen for rådgivning eller helbredelse, og stylittene tiltrakk seg ofte store mengder pilegrimer og nysgjerrige.

Mens Daniel og abbeden oppholdt seg i klosteret, oppsto en diskusjon mellom munkene i Telanissos og noen munker fra Mesopotamia om verdien av Simeons eksempel. De lokale munkene snakket med respekt om de prøvelsene han gjennomgikk «for Herrens sak», men de mesopotamiske munkene hevdet at det ikke var annet enn «en brautende oppførsel», og de hevdet at den askesen som behaget Gud kunne gjennomføres i det stille i et kloster, og de mente at det var unødvendig å bo på toppen av en søyle.

De ble overtalt til å dra for å besøke Simeon, og de ble svært imponert og forbløffet over det øde stedet, søylens høyde, den brennende solen, den helliges tålmodighrt og hans velkomst til de fremmede, og ikke minst den kjærlighet han viste dem. Simeon ba om at stigen måtte settes opp og inviterte dem til å komme opp, men munkene var skamfulle og unnskyldte seg. Men Daniel spurte om han kunne få komme opp. Simeon ga tillatelse til det, velsignet ham og forutsa at han ville komme til å lide mye for sin tro.

Daniel ble i klosteret til han var 42 år gammel, men han glemte aldri det inntrykket som Simeon hadde gjort på ham. Da abbeden døde i 451, ba munkene Daniel om å ta hans plass, men han avslo. I stedet besøkte han Simeon igjen og bodde i to uker i klosteret som var bygd nær søylen. Deretter la Daniel avgårde på en pilegrimsreise til Palestina, men han ble overtalt til å holde seg borte på grunn av politisk uro. I stedet slo han seg ned nær Konstantinopel. Først tilbrakte han en uke i oratoriet St. Mikael i Anaplus ved Bosporos nord for Konstantinopel, deretter bestemte han seg for å leve alene i et gammelt tempel, som skulle være bebodd av djevler, i Filempora (Roumeli-Hissar) nær Konstantinopel. Man mente at djevlene var ansvarlige for tap av skip til sjøs og nattlige angrep på forbipasserende.

Daniel låste seg inne og kommuniserte med omverdenen bare gjennom et lite vindu. Han opplevde fryktelige lyder og visjoner med fantomer som bar sverd, en del av slaget mot djevler som ble forventet av eremitter. Han ble der i ni år, hjulpet av den hellige patriark Anatolius av Konstantinopel (449-58), som ble helbredet for alvorlige sykdommer, angivelig ved Daniels bønner.

Der etablerte Daniel sin stasis eller stasjon og viet seg til bønn og meditasjon. Landet hvor søylen var blitt reist, tilhørte keiser Leos forvalter. Han ga Daniel ordre om å forsvinne, men da han hadde vært vitne til kraften i hans bønner for en syk gutt som ble sagt å være besatt av en demon, ble han overbevist om Daniels hellighet. Han fikk bygd en høyere søyle med en bredere plattform på toppen, og Daniel gikk med på å flytte dit. Deretter dro forvalteren til Konstantinopel og fortalte alt i detalj til keiseren og til alle stormennene ved hoffet.

Keiseren sendte Daniel en beskjed og ba ham be for at keiserinne Verina skulle gi ham en sønn. Senere, da deres sønn var født, dro han for å besøke Daniel, som lot stigen bli satt opp. Keiseren klatret opp og tryglet om å få røre den helliges føtter. Da han så hvor ødelagt og hovne de var, ble han forbløffet over Daniels utholdenhet. Keiseren fikk bygd to søyler for ham som var enda høyere, forbundet med en plankebro holdt sammen av jernrør. På den ene søylen var hans stasis, og fra den andre kunne han velsigne mengden som kom for å bli helbredet.

Men åpenbart var det en dårlig konstruksjon, for da det kom et voldsomt tordenvær, ble støttene revet bort og fundamentet ble rystet. Daniels disipler sto «skjelvende og forferdede og snudde hodet fra side til side etter hvert som søylene svingte den ene eller andre veien. (…) Men Guds tjener sa ikke et ord til noen, han bare fortsatte med sine bønner og sine påkallelser til Gud om hjelp». Da keiseren hørte om dette, fikk han sikret søylene og truet med å henrette arkitekten. Men Daniel tryglet om at det ikke måtte skje ham noe, og keiseren benådet ham.

Oppe på sin søyle hadde Daniel ingen beskyttelse mot stormer, brennende sol og frosten. Ved en anledning ble hans lærkappe blåst av ham, og han hadde ikke noe vern mot snøen som falt hele natten. «Han lignet til slutt en saltstøtte. (…) Hans disipler så håret på hodet hans og skjegget klistret til huden av istapper, og ansiktet hans var skjult av is som om det var dekket av glass (…) og han var fullstendig ute av stand til å snakke eller å bevege seg». Disiplene hentet bøtter med varmt vann og svamper og tinte ham gradvis opp.

Da keiseren hørte om dette, klatret han opp stigen igjen og tryglet Daniel om å la ham få bygge en takkonstruksjon av stål. Daniel var uvillig, for han visste at Simeon aldri hadde hatt noe tak. Men keiseren påpekte at Gud hadde gitt ham en oppgave å gjøre, og at det ikke var en del av det guddommelige oppdrag for ham å ta livet av seg straks. Så taket ble bygd, og der ble Daniel til han var 84 år gammel. For til tross for deres påkjenninger ble stylittene bemerkelsesverdig gamle.

Daniels forhold til den hellige patriark Gennadios I av Konstantinopel (458-71) var ikke enkelt. Først ga Gennadios keiserens forvalter det råd å drive Daniel bort fra sin eiendom og sa at han ikke hadde noen myndighet til å være der. Senere, da keiseren ga ham ordre om «å dra opp til den hellige mannen og hedre ham med rang av prest», trakk han dette ut så lenge at keiseren ble sint. Da patriarken til slutt reiste ut sammen med et følge av klerikere, nektet Daniel ham tillatelse til å klatre opp til toppen av søylen og nektet å snakke med ham bortsett fra å be om hans velsignelse.

Det var en svært varm dag, og folkemengden presset på, utålmodige på grunn av heten og fordi det ikke skjedde noe, og til slutt leste patriarken ordinasjonsbønnene ved foten av søylen og erklærte Daniel for presteviet uten håndspåleggelse. Da lot Daniel ham klatre opp stigen «mens han holdt kalken med Kristi hellige legeme og blod», noe som må ha vært temmelig risikabelt. Formodentlig la han deretter hendene på Daniels hode, selv om dette ikke nevnes i biografien. De to utvekslet fredskyss og mottok deretter kommunionen fra hverandre. Den ventende mengden var tilfreds, og det samme var keiseren.

I 465 forutsa Daniel at det ville bli en katastrofal brann, og den ødela flere deler av byen. Folket flokket seg rundt hans søyle hvor han ba for dem med hendene utstrakt. Keiser Leo I besøkte ham ofte og ga ham relikvier, og han pleide også å vise frem Daniel for besøkende som en av imperiets underverker. Da kongen av Lazi i Colchis kom for å fornye sin troskapsed til romerne, tok keiseren ham med for å se Daniel. Barbarkongen prostrerte seg (kastet seg til jorden) foran søylen, og den hellige mannen var vitne til avtalen mellom de to fyrstene.

Etter Leo Is død i 474 satte den nye keiseren Zeno (474-91) ikke mindre pris på Daniel. Men Basiliskos (476-77), bror av enkekeiserinnen, ranet til seg tronen og beskyttet de kjetterske monofysittene. Daniel sa da at Gud ville få en slutt på hans styre og la til andre budskap som var altfor provoserende til å bringes videre. Daniels kjetterske fiender håpet å kunne diskreditere ham ved å bestikke en beryktet prostituert ved navn Basiane til å si at hun hadde forført Daniel da hans disipler brakte henne opp stigen for å bli helbredet for en simulert sykdom. Mange kontroverser fulgte, og de fikk en slutt først da hun ble «besatt av en djevel» og avslørte navn og rang på dem som hadde bestukket henne.

Imens overtalte patriark Akakios (472-89) Daniel til «å komme og redde Kirken». Han kom ned fra søylen for første og eneste gang og ble båret i en stol, siden han ikke var i stand til å gå, og dro for å besøke Basiliskos, som kalte seg en «enkel soldat» og lovte å annullere sin ordre til fordel for kjetteriet. Daniel irettesatte ham kraftig og vendte tilbake til sin søyle. Noen måneder senere tok usurpatorens regime slutt da Zeno vendte tilbake med en hær, og Basiliskos flyktet. En av de første tingene keiseren gjorde etter sin retur, var å besøke Daniel på hans dobbelsøyle.

Daniels siste preken syv dager før sin død var imponerende. Sterk bibelsk inspirasjon gjennomsyret hans oppsummering av skapelsen og frelsen. Han lovte sine disipler at Gud ville styrke dem og holde dem borte fra det onde hvis de opprettholdt enheten og kjærligheten og ikke fjernet seg fra sin hellige mor, Kirken, men holdt seg borte fra kjetterier. Deretter bød han dem farvel og etterlot et testamente til sine tilhengere – en oppsummering av kristne dyder, hvorav han særlig la vekt på nestekjærligheten.

Lyden av munkenes jammer lød som torden. Patriark Eufemios (490-96) klatret opp stigen, erklærte at Daniel fortsatt levde og ga ham vandringsbrødet, viaticum. Snart etter døde han. Det var i 493, og Daniel var 84 år gammel. Hans hår var to meter langt og hans skjegg var halvannet. Hans knær var trukket opp til brystet og hælene og leggene opp til lårene. Da hans legeme ble strukket ut, knakk beina så høyt at man fryktet en ulykke. Hans legeme, festet til en planke, ble fremvist til de troende før han ble gravlagt i kapellet ved foten av sin søyle hvor han hadde bodd i 33 år og tre måneder.

Daniels minnedag er 11. desember både i ortodokse og katolske kirker og hans navn står i Martyrologium Romanum. Nest etter Simeon Stylitten ble han den mest navngjetne stylitten. Hans biografi ble skrevet av en yngre samtidig, trolig en av hans disipler, og den er bekreftet av andre kilder for tidens historie gjennom sin nøyaktighet.

Se en lang biografi på engelsk http://www.fordham.edu/halsall/basis/dan-stylite.html