Den hellige Eugenius av Ardstraw (500-t)

Den hellige Eugenius (Eunt, Enny; irsk: Éogan, Eoghan; eng: Eugene, Owen) (Éogan mac Dega) ble født en gang på 500-tallet i provinsen Leinster i det østlige Irland. Navnet Eoghan betyr «født under [beskyttelse av det hellige] barlindtreet», og det har ingen forbindelse til det latinske Eugenius og greske Eugenios (Εὐγενιος), som betyr «av høy byrd». Eugenius’ avstamming var omstridt. Han angis vanligvis som sønn av Cainnech (Cainneach, Coinneach) i den kongelige klanen Laeghaire Lorc og i familia til den hellige Kevin av Glendalough (Keivin, Coemgen, Caemgen; irsk: Caoimhghin, Coaimhghin, Caoimhín; lat: Coemgenus, Caimginus, Keivinus) (ca 480-ca 618), helgenene i Dál Meisin Corb. Denne avstammingen hevdes av forfatteren av Eugenius’ korte biografi, usannsynlig datert til 700-tallet, som er bevart i Codex Salmanticensis, nå i Bibliothèque Royale i Brussel. Denne biografien gir ham en mor ved navn Muinneach (Muindeacha, Muindecha) fra Múorna i det søndre Down og Monaghan, den gruppen (Mughdhoirn) som ga navn til baroniet Cremorne (Críoch Mughdhorn) i grevskapet Monaghan i den delen av provinsen Ulster som tilhører republikken Irland, selv om det har vært foreslått at den familien hun egentlig tilhørte, kan spores i stedsnavnene Mourne og Glenmornan.

Den alternative slektstavlen oppsto ved at biskop Tírechán (Tíreachán) på 600-tallet hevder at den hellige Patrick av Irland (Pádraig) (ca 389-461) vigslet Mac Erca (Earca) til biskop av Ard Sratha, og med dette antydet han at Ardstraw var underlagt Armagh. Som et resultat foreslår den hellige Oengus Culdeus’ (d. ca 824) martyrologium Félire at Eugenius var sønn av biskop Erc av Slane (Earc, den hellige Erth av Cornwall) (d. ca 512), angivelig Patricks dommer, og blant etterkommerne av Fearghas sønn av Róch. Dette er selvfølgelig fantasifullt, men Tírechán skrev ut fra situasjonen på hans tid, da Armagh forsøkte å bygge opp sin prestisje og autoritet i den irske Kirken, soe som ville bety at kirken i Ardstraw da var en uavhengig grunnleggelse.

Eugenius’ upålitelige latinske biografi fra 1645 tilhører samlingen av biografier om irske helgener (Vitae Sanctorum Hiberniae) i Codex Salamanticensis. Den ble skrevet lenge etter hans tid og er mest opptatt av en glorifisering av hans liv med beretninger om hans mirakuløse evner. Den har liten historisk verdi, men noen sannsynlige fakta kommer også frem. Biografien sier at Eugenius som svært ung fikk sin utdannelse sammen med et stort antall andre gutter og jenter i skolen i Clones. Sammen med to venner ble han kidnappet av sjørøvere og brakt i fangenskap ut av landet, de andre to var de hellige Cairbre av Coleraine (Coipre) (d. ca 560) og Tigernach av Clones (Tiarnach, Tighearnach) (d. 549). De skal først ha blitt brakt til Skottland, hvor deres frihet ble kjøpt av den hellige Ninian av Whithorn (Maucennus, Mancenus, Mancen, Maucan, Neunyo, Ninidh) (ca 360-ca 432) i klosteret Candida Casa (Whithorn) eller Rosnat. En versjon av historien sier at det var bare Eugenius og Tigernach som ble kidnappet, mens Cairbre allerede gikk på skole i Whithorn. Mange mener at historien om kidnappingen er mindre sannsynlig enn at de tre unge mennene dro dit for å oppdage det romerske imperiets sivilisasjon, som ikke bare inkluderte kristendommen, det juridiske og det økonomiske systemet, men også bruken av et alfabet for å skrive og lese. Uansett ble de tre mennene gode venner mens de var i Skottland.

Ifølge den sene biografien ble de tre guttene kidnappet en gang til, og denne gangen ble de brakt til Armorica, nå Bretagne. Dette trenger ikke å bety annet enn at de ble innblandet i noen av de invasjonene som hjalp til med å bryte opp det romerske imperiet i Britannia. De tre slavene ble satt til å male korn. Det fortelles at deres herre fant guttene lesende, men siden noen imøtekommende engler drev kvernen i stedet for dem, beordret han at slavene skulle løslates, siden de var overflødige. På en eller annen måte kom de seg tilbake til Irland. Det er mulig at historien er modellert etter historien om hvordan Patrick kom til Irland, men her er historien reversert, de blir kidnappet bort fra Irland.

Da de vendte tilbake til Irland, grunnla Eugenius sin første kirke i Kilnamanagh (Cill na Manach, Ceall na Manach) i Cualu, området som strakte seg sørover fra Dublin, langs østsiden av The Dublin and Wicklow Mountains så langt sør som Wicklow Town og dermed inkludert Glendalough. Klosteret lå i sognet Tallaght i grevskapet Dublin i Leinster. Der hevder andre kilder at han hadde som ledsagere Éanna og Lóchán, også av Dál Meisin Corb. Men Eugenius’ biograf ignorerer disse to og forteller at Eugenius underviste Kevin av Glendalough, beskrevet som hans brors sønn, en påstand det ikke finnes genealogisk grunnlag for. Ifølge genealogiene synes Kevin å ha vært en yngre fetter, mens andre kaller ham Eugenius’ fostersønn. Eugenius ble i Kilnamanagh i femten år og utdannet «ikke få biskoper og svært mange prester».

Deretter forlot han Leinster og dro «i eksil som en pilegrim for Kristi skyld» til den nordlige provinsen Ulster. Det var ikke nødvendig å dra utenlands for å gjøre dette, for Irland var delt opp i en rekke uavhengige stater (tuatha), og eksil betydde å forlate hjemtraktene og søke lykken i en annen tuath. Han slo seg ned i det kongeriket som var kjent etter sitt herskende dynasti som Uí Fhiachrach Arda Sratha. Ard Sratha, «den øvre delen av dalen» til elvene Mourne og Foyle, ga sitt navn til den moderne byen Ardstraw, halvannen mil sør for Strabane i den nordvestlige delen av grevskapet Tyrone i den delen av provinsen Ulster som i dag er en del av Storbritannia, stedet for Eugenius’ kloster ved elven Derg i baroniet Strabane Lower. Det grunnla han rundt 540.

Deretter skal han igjen ha møtt Tigernach, som angivelig grunnla med Eugenius som assistent, de tre nordlige kirkene Clones (Cluain Eois), Galloon (Gabhail Liúin) i utkanten av bispedømmet Clogher, og Silva Humilis, et gåtefullt navn muligens brukt til å referere til en kirke i et skogsområde kalt Killeter (Coill Íochtair) i sognet Termonamongan nær Strabane. Grunnleggelsen av Clones skal ha skjedd rundt 576, men da var Tigernach for lengst død. Men Eugenius’ viktigste grunnleggelse var i Ardstraw (Ardfrath), hvor han ble vigslet til stedets første biskop rundt 581. I genealogiene kalles han nesten alltid Eoghan easpag, Eugentius biskopen.

Mye annet i Eugenius’ biografi avventer en forklaring, inkludert grunnlaget for hans forhold til Cairbre, som i mellomtiden var blitt biskop av Coleraine. I likhet med Tigernach kommer Cairbre igjen i kontakt med Eugenius. Cairbres kirke lå innenfor territoriet til bispedømmet Ardstraw, litt nord for Maghera, hvor bispesetet senere ble flyttet til. Eugenius’ nære forbindelser med Tigernach av Clones og Cairbre av Coleraine kan reflektere allianser av religiøse hus som var truet med overtakelse av Armagh. Fjernere forbindelser inkluderte de hellige Comgall av Bangor (ca 516-ca 602) og Canice av Aghaboe (irsk: Cainnech, Cainneach, Caimnech, Chainnech, Cainnic; lat: Canicus, Cannicus) (ca 516-ca 600).

Eugenius’ kirke var kongerikets bispesete, men rundt år 700 hadde den også ambisjoner om å skaffe seg kontroll over kirker utenfor kongerikets grenser. Tírechán sier at kommuniteten i Ardstraw hevdet at Assicus, Patricks smed, var gravlagt i kirken i Ráith Cungi i den sørlige delen av grevskapet Donegal. Så selv om Eugenius’ kult var solid basert i den viktigste kirken i et middels kongerike, var den på ingen måte begrenset til innenfor dette kongerikets grenser. Ardstraw fortsatte som bispesete til 1150, da det ble overført til Rathlure og deretter til Maghera, men i 1254 ble det definitivt flyttet til Derry. Nabosognet til Coleraine var Killowen (Ceall Eoghain), som hadde sitt navn etter Eugenius, som ble sete for et dominikanerkloster i 1244.

Noen episoder er lokale, slik som dem lagt til Lackagh (Leacach) i sognet Longfield West, nabo til Ardstraw, og til Creevy (Craoibheach) i sognet Ardstraw. Eugenius blir sagt å ha forbannet etterkommerne etter Lughaidh sønn av Séadna (Secney) av slekten til Conall sønn av Niall, stamfar til de mektige O’Donnells (Uí Dhomhnaill) fra Donegal, noe som etterlot slekten med den eneste utsikt å bli kongelige rådgivere til dommere. Dette kan ha sammenheng med en disputt med Raphoe på 1200-tallet om bispedømmegrenser. Denne episoden innledes med en erklæring om at Eugenius forutsa den hellige Kolumba av Ionas (Colum Cille) (ca 521-97) fødsel. Han nedstammet også fra Conall sønn av Niall, og dette gjentas i Kolumbas hagiografi. Et annet navn for Kolumba var Mochonna, og i hans senere irskspråklige biografi, knyttes Eugenius’ profeti til en bærer av denne formen av navnet (også kjent som Macarius), som behandles som en separat person.

Eugenius opptrer ellers også, denne gangen sammen med Kolumba, i biografien til Canice av Aghaboe, som hadde forbindelser med området Derry på farssiden. Eugenius er også trolig identisk med den biskopen som kalles Eoghan Fionn, hvis forbannelse ble påkalt av forfatteren av biografien om den hellige Natalis av Kinawley (Náile) (d. 564) over dem som unnlot å betale den skatten de skyldte helgenen fra Kinawley (Cill Náile).

Som et bevis på Eugenius’ sjenerøsitet fortelles det at han på en reise i det nordlige Irland, mens han reiste gjennom en stor skog som var en mil lang nær elven Bann, appellerte en tigger som var rammet av spedalskhet til ham, og ettersom han ikke hadde noe annet, ga han mannen de to hestene som trakk hans vogn. Det fortelles at hans venn Cairbre snart skal ha gitt to hester til Eugenius som erstatning for dem han hadde gitt bort som almisser. Til gjengjeld for dette ga Eugenius ham en komplett kopi av de hellige evangeliene.

Et betydelig antall eventyrlige fabler har blitt knyttet til hans navn, men hovedfaktaene i hans biografi er temmelig fast etablert. Det var en hedensk irsk skikk å «døpe» et nytt våpen i blodet til et uskyldig barn, og da Amalghaid, en høvding i Eugenius’ nabolag, skulle til å behandle et nytt spyd på denne måten, grep Eugenius inn, ført med bønn og deretter ved å tilby en bestikkelse. Men Amalghaid ville ikke la seg overtale fra å følge «gamle skikker», og da advarte Eugenius ham og sa at det ikke ville følge noe hell med å bruke et spyd som var døpt på denne måten, når han visste at det var en synd å innvie dets bruk på denne måten. Da så Amalghaid ble drept noen få dager senere, ble det antatt at dette skyldtes at han hadde avvist helgenens anmodning.

En merkelig hendelse forteller om hans belte, som var av lær. En dag da han returnerte fra et pastoralt besøk, mistet han sitt belte. Neste dag gikk han tilbake i sine egne fotspor og lette etter det, og han fant at en rev hadde begynt å gnage på det, men dyrets tenner som hadde penetrert læret, hadde satt seg fast i det slik at han ikke fikk dem løs, og reven hadde dødd i sitt forgjeves forsøk på å komme seg løs.

Ved en anledning ble en rekke av hans landsmenn sperret inne i en sanddyne av en gruppe pirater som hadde gått i land på kysten og overrasket dem uforberedt. Da Eugenius hørte om dette, gikk han til leiren og klarte, usett i den mørke natten, å unngå vaktmennene og komme seg inn i sanddynen. Der fant han rundt hundre personer, mange av dem kvinner. Han benyttet anledningen til å døpe dem, og da, ettersom videre motstand var umulig, klarte han å få dem til å forsøke å unnslippe i tåken og mørket, og han klarte med hell å unngå piratenes observasjon og få alle trygt ut av sanddynen.

En dag da Eugenius var på reise, kom han til en by hvor lystighet og festligheter var i gang, og han ble nektet adgang og en plass ved festen. Han ble svært sint og forbannet stedet, slik at ikke mer rangling skulle kunne finne sted der til tidenes ende. Han ville ha hatt store vanskeligheter med å finne seg losji dersom ikke en mann ved navn Caitne og hans hustru Brig hadde huset ham for natten. De ga ham å spise roastbiff, svinekjøtt og en stor krukke full av øl som ble satt foran ham. Han ble så fornøyd at han lovte at de ikke skulle mangle øl og kjøtt helt til pinse. Og dette var den 1. november, så vi vet at festingen i byen skyldtes feiringen av en hedensk fest.

Eugenius døde i 618 (eller 617) i følge annalene fra Clonmacnoise, mens andre kilder opererer med et så tidlig dødsår som 570. Han ble gravlagt på sin egen kirkegård, og over hans grav ble det senere bygd et kapell. Han ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 19. juni 1902 (gruppen «Albert, Asicus og Carthagus, biskoper, og deres 22 irske ledsagere») av pave Leo XIII (1878-1903). Hans minnedag er 23. august, og den feires over hele Irland. Han nevnes i Den hellige Oengus Culdeus’ Félire. Han er under det anglifiserte navnet Eugene skytshelgen for bispedømmet Derry, som tidligere hadde sitt sentrum i Ardstraw og Maghera, og for flere lokale kirker, som Bovevagh (delt med Adomnán), Cumber, Longfield og Cappagh. Både den anglikanske Church of Irelands katedral og den katolske katedralen i Derry er viet til St Eugene. Statuen av St Eugene i den katolske katedralen er plassert i en nisje i tårnet over hovedinngangsdørene.

Et av tegnene på Ardstraws betydning er antallet ganger som nevnes i annalene som kirken ble angrepet eller brent. Selv normannerne fant sin vei dit i 1197. Ardstraw var også anerkjent som gravsted for lokale fyrstelige familier som O Gormlaigh, kirkelige familier som O Farannáin, og poetiske familier som Mac Con Mí. Mens Kolumba av Iona alltid kalles munk og abbed, kalles Eugenius alltid biskop, og det i en slik utstrekning at det finnes et middelaldersk kristent navn Giolla Easpaig Eoghain eller «hengivne til biskop Owen». På grunn av ærbødigheten for slike helgener, var den gæliske praksisen i Skottland og Irland slik at personen ikke ble kalt direkte med helgenens navn, men med giolla eller maol («tonsurert») lagt til det for å indikere hengivenhet.