De hellige Ebsdorf-martyrene ble drept av våre forfedre vikingene. Etter at de danske vikingene i 845 erobret Hamburg og brente ned byen, ble erkebispesetet flyttet fra Hamburg til Bremen. Den hellige Bruno ble i 866 hertug av Sachsen da hans far Ludolf døde. Vinteren 880 ledet han den østfrankiske kongen Ludvig IIIs (879-82) saksiske hær mot de invaderende «normannerne», som var vikinger, men trolig heller dansker enn nordmenn. Vikingene bodde ved elven Schelde i dagens Belgia og Nederland. Vinteren 880 invaderte de Sachsen, hvor de plyndret og mishandlet de kristne.
Hertug Bruno av Sachsen samlet snart en hær, og biskopene Dietrich og Markward sluttet seg til ham med sine menn, og de forente stridskreftene dro normannerne i møte. I Lüneburger Heide sør for Hamburg støtte de sammen den 2. februar i Niedersachsen. Den kristne hæren ble lammet av is og snø og hadde en dårlig stilling i det myr- og sumpfylte landet, og de ble overvunnet. En del av dem omkom i sumpene, mens andre ble slått i hjel av vikingene. De hedenske vikingene lot til og med sitt raseri gå ut over likene til de falne, og de hogg av dem hodene og stakk dem på sine lanser som krigstrofeer. De som var falt i kampene, ble gravlagt på valplassen, og fordi de falt for den kristne tro, ble de æret som martyrer, men 2. februar selv ble lenge feiret som en sørgedag.
De eldste beretningene sier ikke noe nærmere om hvor slaget fant sted, senere beretninger sier Ebbeckensdorp eller Ebbesdorf (Ebstorp, Eppeckstoep, Ebbeckesdorp, Expokstorp, Ebbekstorpium), det nåværende Ebsdorf mellom Lüneburg og Celle. Om det allerede på tidspunktet for slaget var et kloster i Ebsdorf, eller om det først ble bygd som en følge av martyriet, er ikke mulig å slå fast. Uansett er klosteret gammelt og kan ikke være mye yngre enn slaget. Det er også sikkert at relikviene av martyrene hvilte i klosteret, og at med tiden ble regnet som stedet for slaget.
Blant dem som ble slaktet ned, var hertug Bruno, to biskoper, elleve grever, fjorten kongelige vasaller og mange andre vi ikke kjenner navnet på. De to biskopene var Theoderik (Thiadrich, Dietrich) av Minden og Markward (Marquard) av Hildesheim. De elleve grevene var: Wigman (Wigmann), Dieter (Thioterich), Dietrich (Thioterich), Gerrich, Ludolf (Liutolph), Volkward (Folcuvartus, Folcwartus, Folcwart, Fulewart), Liuthar, Awan og tre ved navn Bardo. De kongelige vasallene var: Addasta, to ved navn Aida, Adram (Aderam), Alfuin, Adalwin, Bodo, Dudo, Halilf, Humilduin (Humildiun), Hilwart, Thiotrich, Wal og Werinhard (Werinhart) og mange andre.
De tre fremste har sine egne biografier: De hellige Bruno av Sachsen, Markward av Hildesheim og Dietrich av Minden. Dietrichs legeme skal ha blitt ført til Wunstorf, men dette kan ikke fastslås med sikkerhet. Folket i Hildesheim ville også føre sin biskop til hans katedral, men han var ugjenkjennelig bortsett fra klærne, og derfor lot man hans e legeme bli værende på slagmarken.
Andre kilder nevner syv biskoper, tre hertuger og femten grever. Jesuitten og historikeren Nicolaus Schaten (1608-76) nevner i sin Annales Paderburnenses følgende biskoper: Dietrich (Theodoricus) av Minden, Dudo av Paderborn, Drogo av Osnabrück (andre sier Gosbert), Dodo av Münster, Ansfrid av Utrecht, Rembert av Bremen og Erlulf av Werden. De samme navnene har også Pistorius i sin Chronicon Mindense hos Gottfried Leibniz, unntatt Dodo og Rembert, for sistnevnte har han Albert av Bremen. De følges også av Ferrarius i hans allmenne helgenfortegnelse. Kranzius i sin Metropolis tilføyer også Markward av Hildesheim (Marquard) og nevner Gosbert som biskop av Osnabrück. Endelig har Chronicon Verdense hos Leibniz de samme navnene som Schaten.
Den allmenne overleveringen sier altså at de syv biskopene av Bremen, Werden, Utrecht, Münster, Osnabrück, Paderborn og Minden mottok martyrpalmen rundt 880 i Ebsdorf, men det er en feiltakelse, for denne æren tilkommer bare biskopene Theodoricus av Minden og Markward av Hildesheim. Erlulf av Werden og Gosbert av Osnabrück døde lenge før, men de betegnes også som martyrer for de hedenske normannerne. Bollandistenes Acta Sanctorum mener at Erlulf virkelig led martyrdøden i Ebsdorf og derfor blandes sammen med Ebsdorf-martyrene, selv om han døde femti år tidligere. Om Gosbert forteller andre kilder at han ble martyrdrept i Danmark, men at hans relikvier senere ble overført til Ebsdorf. Rembert av Bremen døde en naturlig død i 888, mens Dudo av Paderborn (955), Dodo av Münster (993) og Ansfrid av Utrecht (1008) ikke en gang var samtidige av massakren i Ebsdorf. At disse biskopene ble regnet med blant martyrene, kan komme av at deres navn lignet på navnene til noen adelige i følget til hertug Bruno.
En stor del av den kristne hæren havnet i fangenskap. Erkebiskop Rimbert av Bremen ofret størstedelen av sin formue og solgte deler av kirkeskatten i Bremen for å kjøpe fri de fangne. De dreptes levninger ble overført til korherreklosteret Ebsdorf, og fordi nordmennene var hedninger, ble de som døde i slaget hedret som hellige martyrer. De fleste falne ble gravlagt på slagmarken, og de ble snart æret som martyrer. Men så gikk de i glemmeboken inntil deres graver på mirakuløst vis ble gjenoppdaget. Grev Volrad av Danneberg bygde deretter rundt 1150 korherreklosteret Ebsdorf, hvor man brakte relikviene. Senere ble relikviene overført til benediktinerinneklosteret Ebbekkestors (Ebsdorf), som ble grunnlagt på 1100-tallet. Deres minnedag er dødsdagen 2. februar. Martyrene beholdt sin kult i Ebsdorf helt til 1530, da klosteret på voldsomt vis ble gjort protestantisk av hertug Ernst og deres eiendommer ble sekularisert.
Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Bautz, Heiligenlexikon, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 17. juli 2005