Den hellige kong Edvard Martyren (~962-978)

Da kong Edgar døde i 975, ble Edvard ny konge, bare tretten år gammel. Hans tronbestigelse ble bestridt av hans stemor Elfrida, som ønsket at hennes egen syvårige sønn Ethelred skulle overta tronen. Men ved hjelp av Dunstans innflytelse ble Edvard som eldste sønn valgt av witanen, kongens råd, og han ble kronet av Dunstan i Winchester. Til tross for den nye kongens unge alder hadde han et forferdelig humør og en tilbøyelighet til vold som ikke gjorde ham kjær for andre. En kronikør refererer også til moren Elfledas status. For Edgar var ikke blitt kronet mens hun levde, enten det var på grunn av en følelse av egen uverdighet eller det var fordi erkebiskop Dunstan ville straffe ham for hans ungdommelige irregulære forhold til Wulfrida. Men to år før Edgars død ble han og Elfrida kronet av Dunstan til konge og dronning. Ethelred var derfor sønn av en ekte, kronet dronning, men det var ikke Edvard.

I følge den hellige Osvald av Worcesters biograf ble det lagt et komplott for å ta livet av den sekstenårige kongen, og han led en voldsom død for morderhånd den 18. mars (?) 978 i Corfe Castle (Corfe-Gap) i Dorsetshire. The Anglo-Saxon Chronicle beskriver hans død under året 987: «Her ble kong Eadweard slått i hjel om aftenen ved Corfes-gate, på xv. kal. Apr., og menn gravla ham i Wareham uten noen kongelige æresbevisninger. Aldri var det gjort verre udåd blant engelskmenn enn denne siden de kom til Britannia for første gang. Menn myrdet ham, men Gud æret ham». Sarum-breviaret dveler mye ved hans godhet, og han var folkelig betraktet som martyr. Historien sa at Edvard ble stukket ned av sin halvbror Ethelreds menn da han var på vei for å besøke broren. Den tiårige broren ble ny konge som Ethelred II den Rådville (978-1016).

Historikeren William av Malmesbury (ca 1080-1143), som skrev på 1100-tallet etter et Passio fra 1000-tallet, gir oss flere detaljer. Skurken i historien var Elfrida, Ethelreds mor og Edvards stemor, som ønsket makt for seg selv og sin sønn. Edvard kom til Corfe fra en jakt, og mens hans ledsagere så til hundene, «lokket hun ham til seg med kvinnelig smiger og fikk ham til å lene seg forover, og etter å ha hilst ham mens han ivrig drakk av begeret som hadde blitt gitt ham, stakk en av tjenerne en dolk gjennom ham». Edvard satte sporene i hesten, men en fot gled og han ble dratt etter den andre foten gjennom skogen til han døde, mens hans blod lå igjen som et spor etter ham. Enkedronning Elfrida sendte ut sine menn for å følge kongens blodige spor og ta hånd om liket. Hun ga ordre om at det skulle begraves i Wareham Priory i Dorsetshire, men ikke på hellig grunn og uten all kongelig pomp og prakt.

Ingen ble noen sinne stilt for retten for udåden, men «den onde stemoren», som var svært vakker, skal senere ha sonet for sin udåd gjennom å bli nonne i Wherwell. Dette synet på hvem som hadde ansvaret for udåden, vant frem, og det vises ved at den sene middelalderkatalogen over engelske helgener, Cathalogus Sanctorum in Anglia Pausancium fra 1300-tallet, beskriver Edvard som «drept ved svik fra sin stemor».

Et lys fra himmelen ble senere sagt å ha skint over kong Edvards beskjedne grav, og det ble meldt om mange mirakler der. Som en god ung mann som var blitt urettferdig og grusomt drept, så folk på ham som en helgen og kalte ham Edvard Martyren, selv om det er liten grunn for det, ettersom han ikke kan sies å ha blitt drept for sin tros skyld. Men han var drept per testimonium caritatis heroicis, «ved å vise heroisk nestekjærlighet», og det klarte seg.

Den unge kongen hadde i sin korte regjeringstid besøkt helligdommen for Vår Frue av Abingdon, som ble sagt å ha vært den eldste i England og inneholdt en romersk skulptur av Jomfru Maria. Senere sendte hans egen helligdom i Shaftesbury deler av hans legeme til Glastonbury, Salisbury, Leominster og Durham. Da de som fraktet relikviene reiste gjennom Berkshire, ble de på mirakuløst vis stanset i Abingdon, og ettersom helgenen åpenbart ønsket å bli i byen, bestemte de seg for å etterlate mange av relikviene i klosterkirken. En liten eske med Edvards relikvier ble oppdaget i 1931.

Klosteret i Shaftesbury ble ødelagt i 1539 på ordre av Thomas Cromwell som en del av oppløsningen av klostrene i England. Edvards levninger ble gjemt for å unngå vanhelligelse. I 1931 ble relikviene gjenfunnet av Wilson-Claridge under en arkeologisk utgravning, og deres identitet ble stadfestet av dr. T.E.A. Stowell, en osteolog. I 1970 viste undersøkelser av relikviene at den unge mannen var drept på samme måte som beskrives om Edvard. Wilson-Claridge ønsket at relikviene skulle gå til Den russisk-ortodokse kirke i eksil, mens hans bror ønsket at de skulle returneres til Shaftesbury Abbey. I flere tiår ble relikviene oppbevart i et bankhvelv i Woking i Surrey på grunn av den uløste disputten.

Til slutt vant Den russisk-ortodokse kirke i eksil og plasserte relikviene i en kirke på Brookwood kirkegård i Woking nær Guildford i Surrey, i en skrinleggingsseremoni i september 1984. Munkebrorskapet St Edward ble også organiser der. Kirken heter nå St Edward the Martyr Orthodox Church, og den er under jurisdiksjon av en tradisjonalistisk gresk-ortodoks kommunitet. De feirer en translasjonsdag den 3. september, da hans relikvier ble overført til kirken i Brookwood.

Edvards minnedag i Martyrologium Romanum er den 18. mars, mens translasjonsfesten feires den 20. juni. Det er også en translasjonsfest den 13. februar. Hans fest feires i dag i det katolske bispedømmet Plymouth. Edvard avbildes i kunsten som en ungdommelig konge med septer eller sverd, og han holder et beger eller en ravn, noen ganger har han en dolk i sin venstre hånd. Han kan også holde en falk, som henviser til hans siste jakt. Bevis for hans kult er en avlat for besøkende til hans skrin, gitt av biskop Robert Hallum av Salisbury (1404-17). Fem gamle kirker var viet til ham.