Den hellige keiserinne Eudokia (401-460)

«Vår» Eudokia het til og med opprinnelig ikke det – hun ble født som Athenaïs (Atenaide). Hennes far var den hedenske akademikeren og sofistiske filosofen Leontius, en av de siste hedningene som underviste i retorikk i Aten, mens vi ikke vet noe om hennes mor. Det har også vært foreslått at hun ble født i Antiokia i Syria, som hadde tette forbindelser med Aten, men dette regnes som mindre sannsynlig. Av faren fikk hun en grundig utdannelse i litteratur og retorikk. Den tradisjonelle historien, som fortelles av blant andre den bysantinske kronikøren Johannes Malalas (ca 491-578), som skrev Khronografia (Χρονογραφία) i atten bøker, sier at da hennes far døde, etterlot han nesten alt han eide til sine to sønner Valerius og Gesius. Til datteren Athenaïs etterlot han bare hundre gullstykker med den forklaring at hun ikke kom til å trenge mer, siden «hennes hell var større enn alle kvinners». Hun dro da til sin fars bror Asclepiodotus for å bestride dette testamentet og søke oppreisning ved hoffet i Konstantinopel.

Ved en audiens tiltrakk hennes talenter seg oppmerksomheten til den hellige Pulcheria (399-453), som var søster av den unge keiseren Theodosios II (408-50), som var blitt keiser bare syv år gammel ved faren Arkadios’ død. En annen som ble oppmerksom på henne, var Paulinus (Paulinos), en venn av Theodosios fra guttedagene, som var magister officiorum, en høy stilling med enorm makt i det keiserlige byråkrati og som noe blekt kan oversettes med «kontorsjef».

Pulcheria hadde fått en god utdannelse og kunne uttrykke seg på både gresk og latin. Hun modnet tidlig og hadde betydelige administrative evner, og hun utøvde en sunn innflytelse over den to år yngre og ikke så dyktige keiseren. Det fortelles at hun i 412 i en alder av tretten år avskjediget brorens lærer, evnukken Antiokos, og selv overtok rollen som brorens lærer (Den hellige Theofanes Krønikeren (d. 818), Kronografi, A.M. (Anno Mundi) 5901, 5905).

Den 4. juli 414 utnevnte senatet den femtenårige Pulcheria til augusta (keiserinne) og regent for sin bror. En slik utnevnelse var ikke uten presedens, men alle tidligere augustae hadde mottatt tittelen etter å ha født deres mann keiseren et barn. Pulcheria viet seg oppdragelsen og utdannelsen av broren, og dette førte til at han på områder som teologi, språk og naturvitenskap hadde den ypperste utdannelsen tiden kunne tilby. Hun forandret atmosfæren ved hoffet til et nesten monastisk miljø, hvor det dag og natt ble sunget hymner og lest fra den hellige skrift (Sokrates Scholasticus, Ekklesiastike historia, VII, xxii). I 416 var Theodosios i stand til å styre selv, men fortsatt var det søsteren som i praksis styrte imperiet, og det gjorde hun med energi og dyktighet i rundt ti år.

Den 7. juni 421 giftet den tyveårige Theodosios seg med den jevngamle Athenaïs, Under innflytelse fra Pulcheria ble begge ektefellene til fromme kristne. Da Eudokia året etter bryllupet fødte datteren Licinia Eudoxia (422), utnevnte Theodosios henne til augusta, hun ble kronet den 2. januar 423. Fire byer i Lilleasia tok navnet Eudokias til ære for keiserinnen. Den nye keiserinnen tilkalte sine grådige brødre til hoffet, og noe engstelige dukket de opp, bare for å oppdage at søsteren betalte tilbake for uretten hun var gjort ved å gjøre Valerius til konsul og senere guvernør for Trakia og den andre, Gesius til prefekt for Illyricum. Onkelen Asclepiodotus ble pretorianerprefekt i øst og konsul.

Andre og mer samtidige historikere som Sokrates Scholasticus (380-439) bekrefter mange av disse detaljene, men de nevner ikke at Pulcheria hadde noe å gjøre med brorens ekteskap. Det regnes som ukjent hvordan Eudokia møtte Pulcheria og Theodosios, og senere historikere er tilbøyelige til å avvise den overleverte historien som alt for lik et eventyr eller romantisk roman til å være historisk korrekt.

Eudokia var ikke bare vakker, men også sterk, og uvilkårlig kom det til motsetninger mellom de to sterke augustae. De var forskjellige på mange områder, for eksempel brukte Eudokia sin betydelige innflytelse ved hoffet til å beskytte hedninger og jøder. Pulcheria var derimot mindre tolerant mot kristendommens fiender. Samme år som hun ble augusta (414) lot hun i broren Theodosios’ navn fjerne alle hedninger fra statsadministrasjonen. Hun overtalte også sin bror til å utvise jødene og ødelegge deres synagoger i Konstantinopel. I 420 erklærte Theodosios takket være Pulcherias innflytelse krig mot Persia (420-22), åpenbart fordi perserne under kong Varanes V (420-39) forfulgte kristne.

Den forrige utgaven av Butler’s Lives of the Saints nevner at det var av stor betydning for Konstantinopel og det vitenskapelige arbeidet som ble drevet der, at Pulcheria ga sterk støtte til ny-grunnleggelsen av det universitetet i Konstantinopel som keiser Konstantin den Store hadde bygd opp (Thurston and Attwater, Butler’s Lives of the Saints (1956), s 530-31). Men etableringen av universitetet der midt på 420-tallet er en utvikling som oftest assosieres med Eudokia.

Eudokia forsøkte å svekke Pulcherias innflytelse over keiseren, og med hjelp fra noen hoffmenn lyktes hun i dette for en tid. Pulcheria trakk seg tilbake fra det keiserlige palasset og tok opp residens i andre palasser i og rundt hovedstaden, som Hebdomon og Rufinianae. Men til tross for sin minskede innflytelse hadde Pulcheria alltid en mektig posisjon ved hoffet, og den brukte hun på vegne av kirkelig ortodoksi, noe som vises i hennes opposisjon mot læren til Nestorius (ca 381-ca 451). Nestorius av var en prest fra Antiokia som representerte den antiokiske skolen med sin tendens til å holde Kristi guddommelige og menneskelige naturer fra hverandre. Keiser Theodosios II plasserte i 428 Nestorius på erkebispesetet i Konstantinopel (428-31). Keiserinne Eudokia støttet Nestorius, mens Pulcheria var standhaftig ortodoks.

På det tredje økumeniske konsil i Efesos fra 22. juni til 17. juli 431 ble både pelagianerne og tilhengerne av Nestorius («den nye Judas») fordømt. Nestorius ble avsatt og ekskommunisert og mistet også støtten fra hoffet, og han ble landsforvist i 435. Det er ingen tvil om at da keiser Theodosios til slutt lot seg overtale til å fordømme Nestorius, skyldtes det hovedsakelig Pulcheria. Av den grunn spredte nestorianerne grove bakvaskelser om henne. I Suidas’ Leksikon fortelles det for eksempel i artikkelen om Pulcheria at hun hadde en elsker, magistraten Paulinus, og at hun hadde et incestuøst forhold til sin bror.

I 438 hadde splittelsen mellom keiseren og hans hustru Eudokia blitt åpenbar, og det året fikk hun hans tillatelse til å dra på en lang pilegrimsreise til Jerusalem (438-39). Åpenbart var det ikke lenger noe håp om en mannlig tronarving. I løpet av sitt opphold i Antiokia i Syria talte Eudokia til senatet i denne byen som var bygget i hellenistisk stil, og talen med sitater fra Homer gledet innbyggerne så høyt at de satte opp en forgylt bronsestatue til hennes ære utenfor byens museum. Til gjengjeld delte hun ut midler for å reparere bygningene i byen. Da hun kom tilbake i 439, hadde Pulcheria benyttet anledningen til å gjenvinne sin ledende stilling ved hoffet.

Eudokia brakte med seg tilbake flere verdifulle relikvier, blant dem de lenkene som apostelen Peter hadde brukt da han satt fengslet med. Den ene beholdt hun selv og bygde en kirke for den i Konstantinopel, men den andre sendte hun til Roma, hvor hennes datter Eudoxia var gift med keiser Valentinian III (425-55). Eudoxia ga lenken som gave til den hellige pave Sixtus III (432-40), og den oppbevares i dag i kirken San Pietro in Vincoli i Roma (Breviarium Romanum, 1. august, lectiones 4-6). I Jerusalem var hun også til stede ved vigslingen av den første kirken viet til den hellige protomartyren Stefan, og hun brakte med seg noen av hans relikvier tilbake til Konstantinopel, hvor hun ga dem til basilikaen St. Laurentius, som hun hadde startet byggingen av.

Med seg på pilegrimsreisen hadde Eudokia med seg en gammel og from enke, den hellige Melania den Yngre (ca 383-439). Hun kalles «den Yngre» for å skjelne henne fra sin hellige farmor Melania den Eldre. Hun ble født rundt år 383 i Roma som datter av senator Valerius Publicola, og da han døde, arvet datteren hele hans formue og ble enormt rik. Hun eide eiendommer i Roma og store gods i andre deler av Italia, på Sicilia, i Spania, Nord-Afrika, Britannia og trolig også i Gallia og Aquitania.

I 417 dro Melania sammen med sin hellige mann Pinian og sin mor Albina til Jerusalem, hvor de slo seg ned i pilegrimshospitset ved Den hellige grav. Innen da hadde de gitt bort alle sine besittelser bortsett fra dem i områder besatt av barbarene. De var så imponert over ørkenfedrenes asketiske eksempel at de bestemte seg for å slå seg ned i Jerusalem i et liv av ensomhet og kontemplasjon. Her traff de den hellige Hieronymus (ca 342-420), og Melania ble en av hans nærmeste venner og kolleger. Han kalte henne «den fromme fru Melanium» og skrev at hun var «fremtredende blant kristne for sin sanne edelhet». Hun bosatte seg i en liten hytte på Oljeberget, og der slapp hun ikke inn andre enn sin mann og sin mor. Hun kopierte bøker og hadde omsorg for fattige.

Etter fjorten år i Palestina døde Albina i 431, og Pinian døde året etter. Melania gravla sin mor og sin «åndelige bror» side ved side på Oljeberget, og selv levde hun i en liten celle like ved. Dette ble kjernen til en stor kommunitet av viede jomfruer. Melania hadde nå bare ett ønske igjen: Å omvende sin hedenske farbror Volusianus, som var romersk ambassadør ved hoffet til keiser Theodosios II i Konstantinopel. Da fikk hun et brev om at han var syk og at han ville treffe henne før han døde. Han kjente ikke igjen henne, men ble likevel så rørt over hennes ord at han lot seg døpe.

Melania reiste tilbake til Det hellige Land sammen med keiserinne Eudokia og var tilbake i Jerusalem før jul 439. Julaften reiste hun til Betlehem, og i den kalde kirken pådro hun seg en vanlig forkjølelse. Etter messen ved daggry sa hun til sin kusine Paula at hun var døende. På St. Stefans dag 26. desember deltok hun ved messen i hans basilika og leste deretter fortellingen om hans martyrium for sine ledsagere. Hun ønsket dem alt godt og sa at de aldri mer skulle høre henne lese. Hun foretok et farvelbesøk til munkene, deretter sammenkalte hun søstrene igjen og ba om deres bønner, «for jeg drar nå til Herren». Om kvelden gjentok hun Jobs ord: «Som Gud vil, er det gjort», og døde. Det var den 31. desember 439 og hun var 56 år gammel. Ved sin død eide den tidligere rikeste kvinnen i det romerske imperiet enda femti gullstykker, som hun ga til stedets biskop.

Etter Eudokias suksessrike tur til Det hellige Land økte hennes innflytelse igjen. Men fra slutten av 430-tallet hadde en evnukk, keiserens kammerherre og samtidig kommandant for hans livgarde, Krysafios (Chrysaphios, Chrysaphius), lyktes i å komme seg inn i keiserens nærmeste vennekrets, og han utøvde tidvis en avgjørende innflytelse over den svake keiseren. Theodosios II så på ham som sin beste venn, mens Krysafios benyttet vennskapet til å øke sin egen makt. Han gjorde alt for å holde keiseren borte fra statsaffærer, som han forbeholdt for seg selv. I noen år hadde han kontrollen med regjeringen av det østromerske riket, fremfor alt fra 443 til 450.

Men i veien for Krysafios’ totale makt sto de to keiserinnene. Først lyktes det ham å spille ut keiserinne Eudokia mot svigerinnen Pulcheria ved hjelp av hoffintriger. Han fikk Eudokia til å forlange av keiseren at hun skulle få sin egen kammerherre, ettersom Pulcheria som keisersøster hadde en. Da keiseren avslo dette, skulle hun kreve at Pulcheria ble vigslet til diakonisse, ettersom hun hadde avlagt kyskhetsløfte. Dette fikk Pulcheria til å overlate sin kammerherre til Eudokia og i 441 trekke seg tilbake fra keiserpalasset til palasset Hebdomon for å unngå å bli vigslet til diakonisse (Theofanes, A.M. 5940, s 99). Dette gjorde at hun for flere år fremover mistet sin beherskende innflytelse over broren.

I 441 hadde en hedensk poet fra Panopolis i Egypt ved navn Cyrus både embetet som pretorianerprefekt og som byprefekt i Konstantinopel, og han var svært populær i byen. Det er mulig at hans strålende karriere til en viss grad var hjulpet av keiserinne Eudokia, som selv var poet. Men han pådro seg hoffevnukken Krysafios’ misunnelse, og den mektige intrigemakeren iscenesatte hans fall. Cyrus reddet seg ved å konvertere til kristendommen, men Krysafios var ikke så lett å vippe av pinnen. Han sørget for at Cyrus ble utnevnt til biskop av en by i Frygia hvor befolkningen hadde lynsjet de fire foregående biskopene! Det skulle imidlertid vise seg at Cyrus overlevde, og han vendte tilbake til Konstantinopel i 451 etter Krysafios’ død.

Etter at Pulcheria var forvist fra hoffet, overtok Krysafios hennes ledende rolle, og Theodosios hadde like liten reell makt som før. I 443 ble Krysafios keiserlig kansler eller spatharius, som i praksis gjorde ham til førsteminister. Konkurrenter som kunne bli farlige for ham, fikk han forvist eller myrdet. Etter at Krysafios hadde blitt kvitt én augusta, var det den andres tur. Han sørget for at Eudokia ble anklaget for å ha vært utro mot keiseren med magister officiorum Paulinus, som tidligere også hadde vært beskyldt for å ha hatt et seksuelt forhold til jomfruen Pulcheria. Paulinus ble dømt til forvisning til Kappadokia, hvor han ble henrettet i 444.

I 443 fikk Krysafios keiserinne Eudokia forvist til Jerusalem, hvor hun ble værende resten av livet. Datoen for hennes fall er imidlertid noe uklar, og noen forskere mener at hun var i Jerusalem fra 441. Theodosios sendte sin comes domesticorum (gardekommandant) Saturninus for å henrette to medlemmer av Eudokias hoff, presten Severus og diakonen Johannes, men keiserens mann ble selv myrdet. Det heter at Eudokia selv drepte ham (Marcellinus Comes, Cronaca, s.a. 444.4), men det er mer trolig at det var et medlem av hennes hoff. Den rasende Theodosios reduserte derfor hennes keiserlige stab som hennes rang ga henne rett til, men han ga henne rett til fortsatt å bruke tittelen augusta. Hun bosatte seg mellom Jerusalem og Betlehem og beholdt både sin velstand og sin store innflytelse, også etter at hun ble enke da keiser Theodosius II døde den 28. juli 450. I sitt palass i Betlehem og i Jerusalem fortatte hun å motta petisjoner, og hun forsøkte å lette forfølgelsen av jødene, til tross for hvor upopulært dette standpunktet var.

Etter konsilet i Kalkedon sto Eudokia i begynnelsen på monofysittenes side. Selv om dekretene fra konsilet i Kalkedon i 451 ble akseptert av de fleste munkene i Palestina, var det et stort antall monofysittiske (eutykianske) arkimandritter og munker som nektet å gi seg, ettersom de syntes vedtakene på konsilet lå altfor tett opp til nestorianisme, og enkekeiserinne Eudokia støttet dem. I 452 skrev de et brev til Marcian og Pulcheria og klagde på sin biskop, patriark Juvenalis av Jerusalem (421-58; patriark fra 451). Selv om de misfornøyde munkene ble kraftig irettesatt av keiserparet, fortsatte de sitt opprør. De var ledet av den fanatisk eutykianske munken Theodosios, som hadde et eksplosivt temperament.

Ved hjelp av Eudokia klarte munken Theodosios å få avsatt patriarken og få seg selv konsekrert til biskop. Juvenalis’ liv var i fare, men han klarte å komme seg i sikkerhet i ørkenen, og derfra dro han til Konstantinopel og klaget til keiseren på Theodosios og hans tilhengere. Keiserparet var ikke redde for å følge opp konsilets beslutninger med militærmakt. Keiser Marcian iverksatte resolutte tiltak for å gjenopprette ro og orden og sendte tropper på et ordinært felttog for å slå ned opprøret. Etter å ha holdt bispesetet i to år, ble Theodosios utvist fra Jerusalem i 453, og Juvenalis ble gjeninnsatt på patriarksetet. Keiserinne Eudokia ble ikke utsatt for noen represalier.

Den hellige Euthymios den Store (ca 378-473) hadde ledet opposisjon mot Theodosios. Enkekeiserinne Eudokia ble henvist til ham av den hellige Simon Stylitten, og han rådet henne til å vende seg bort fra den monofysittiske læren til arkimandritt Eutykios og vende tilbake til ortodoksien hvis hun ville unngå ulykkene som rammet hennes familie – han tenkte da særlig på skjebnen til datteren Eudoxia og hennes døtre, som nettopp var blitt bortført til Kartago. Hun fikk samme råd i et brev fra den hellige pave Leo I den Store (440-61). Hun fulgte dette rådet og ble i 455-56 omvendt sammen med mange av sine ledsagere og ble gjenopptatt i Kirken. Hennes eksempel bidro til å føre det store flertall av både munker og legfolk tilbake til ortodoksien. Senere forsøkte hun å gi penger til Euthymios’ lavra, men han forsøkte å få henne fra det og ba henne om å forberede seg på døden. Hun vendte tilbake til Jerusalem og døde rett etter.

Eudokia brukte store summer på byggearbeider i Jerusalem. Bymurene ble reparert på hennes ordre, og befestningsverkene ser ut til å ha blitt utvidet mot sør til også å inkludere Siloa-dammen. En kirke ble bygd over dammen, trolig på samme tid, og etter å ha vært forsvunnet i mange århundrer ble den avdekket i 1897 av den amerikanske arkeologen Frederick Jones Bliss (1857-1939) under utgravninger i Jerusalem. Keiserinnen fikk også mellom 455 og 460 bygd en stor og praktfull kirke til ære for den hellige protomartyren Stefan over det stedet rundt 350 meter nord for Damaskusporten hvor han angivelig skulle ha blitt drept, og i 460 ble hans relikvier overført dit. Basilikaen ble ødelagt av perserne i 614 og ble senere erstattet av et oratorium. Det ble igjen ødelagt i 1187. Restene av denne kirken ble oppdaget i 1874, og etter utgravninger i 1883 ble kirken gjenoppbygd og konsekrert i 1900. Den står nær dominikanernes Ecole Biblique.

Stedet for den hellige Jomfru Marias fødsel er ukjent, men en gammel tradisjon som er akseptert i vest, sier at det skjedde i Nasaret. Imidlertid er det en annen tradisjon som sier Jerusalem og går så langt som å spesifisere at det skjedde nær Bezatha-dammen (Jf Joh 5,1-9), hvor en krypt under St. Annas hus æres som det nøyaktige stedet. Som støtte for dette kravet er det bevis på at et lite oratorium eksisterte der fra tidlig på 200-tallet, kanskje så tidlig som slutten av 100-tallet der. En basilika viet til Maria ble bygd over oratoriet på 400-tallet, muligens av keiserinne Eudokia. Denne basilikaen ble ødelagt av perserne på 600-tallet, men ble raskt gjenoppbygd, og den georgianske kalender fra Jerusalem fra 600/700-tallet nevner to viktige Mariafester, bebudelsen 25. mars og fødselen den 8. september. I sin nåværende form stammer kirken fra korsfarertiden, da den skiftet navn fra St. Maria til St. Anna.

En annen kirke Eudokia skal ha fått bygd, var kirken for den hellige Johannes Døperen. Den nåværende kirken ble reist over bysantinske ruiner en gang mellom 700- og 1000-tallet. Den ble restaurert av velstående kjøpmenn fra den søritalienske havnebyen Amalfi, og på 1100-tallet ble den restaurert av korsfarerne. I dag tilhører kirken de gresk-ortodokse, som fikk den grundig reparert på 1800-tallet. Der den ligger gjemt bak en rekke butikker ved markedsplassen i Gamlebyen i Jerusalem er den uanselig å se til, så det rikt dekorerte interiøret kommer som en stor overraskelse når man går inn. Kirken oppbevarer en bit av det som skal være Johannes døperens hodeskalle. Den originale kirken ligger mer enn syv meter under gatenivå. På en vegg henger et lite ikon av keiserinne Eudokia. Noen kaller henne en andre St. Helena fordi hun i likhet med sin bysantinske keiserinnekollega bygde kirker over hellige kristne steder.

Sine siste år viet Eudokia til litteraturen. Blant hennes verker var en parafrase over Oktateuk i heksametre, som ble varmt prist av den hellige patriark Fotios av Konstantinopel (858-67; 77-86) (Fotios, Bibliotheca, 183), og en parafrase over Daniels og Sakarjas bøker. Hun skrev også et dikt som i tre bøker forteller historien om de hellige Kyprian og Justina av Antiokia (d. ca 304) – en legende om en omvendt magiker som ser ut til å være en versjon av historien om Faust. Les hennes De Sancto Cypriano (latin og gresk).

Allerede mens hun bodde i Konstantinopel, hadde hun skrevet et dikt på heksametre om sin mann keiserens persiske seire (422). Oktateuk er det tradisjonelle navnet på de fem første bøkene i Bibelen (de fem Mosebøkene [Pentateuk] pluss Josvas bok, Dommernes bok og Ruts bok). En pasjonshistorie samlet fra homeriske vers a cento (Homerocentones), som den bysantinske kronikøren og teologen Johannes Zonaras tilskrev Eudokia på 1100-tallet, er muligens skrevet av en annen. A cento betegner innen poesien et verk som i sin helhet er skrevet av vers eller passasjer tatt fra andre forfattere, bare gjengitt i en ny form eller rekkefølge.

Glemt av verden tilbrakte Eudokia sine siste år med nestekjærlig arbeid og stille meditasjon ved de hellige steder i Jerusalem. Hun døde den 20. oktober 460 i Jerusalem, 59 år gammel, og man mener at hun ble gravlagt i den kirken hun hadde bygd til ære for den hellige protomartyren Stefan. Hun hadde omvendt seg fra sin tidligere monofysittisme og døde som ortodoks kristen, forsonet med Kirken. Hennes gode arbeid i Jerusalem ble legendarisk, og i senere år ble hun æret som helgen av folket. Bysantinsk historie kan fremvise få så merkelige eller maleriske historier som den om lille, hedenske Athenaïs, som etter å ha vært herskerinne over den siviliserte verden, endte sine dager som en dyp mystiker, nesten en nonne, ved Kristi grav (Catholic Encyclopedia, 1913). Hun æres som helgen i noen ortodokse kalendere med minnedag 13. august, samme dag som den hellige keiserinne Irene (klosternavn Xenia; født Piroska av Ungarn) (1088-1134).

Eudokias eneste gjenlevende barn, datteren Licinia Eudoxia (422-62), giftet seg den 29. oktober 437 i Konstantinopel med farens fetter, den vestromerske keiseren Valentinian III (425-55). De var da sytten og femten år gamle. De fikk døtrene Eudokia (439-66/74?) og Placidia (ca 443-ca 484).

Den romerske generalen (Flavius) Aëtius (ca 396-454), dux et patricius, ble folkehelt da han beseiret hunerkongen Attila den 20. september 451 på de katalauniske marker nær Châlons-en-Champagne i Gallia. I 453 klarte Aëtius å få sin sønn Gaudentius forlovet med keiserparets datter Placidia. Men keiseren følte seg truet og var sikker på at Aëtius’ mål var å få sønnen på keisertronen. Den romerske senatoren Petronius Maximus (ca 396-455) og kammerherren Heraclius klarte derfor å få med Valentinian på et komplott om å drepe Aëtius. Den 21. september 454 stakk keiseren ham personlig ned i Ravenna.

Petronius Maximus forventet å bli patricius etter Aëtius, men ble blokkert av Heraclius. Han søkte da hevn, og fikk to huniske venner av Aëtius, Optila og Thraustila, til å myrde både Valentinian III og Heraclius den 16. mars 455 i Campus Martius i Roma. De fleste soldatene som sto omkring, hadde vært blant Aëtius’ trofaste menn og løftet ikke en finger for å redde keiseren.

Dagen etter, den 17. mars 455, fikk den velstående Petronius Maximus seg utropt til keiser av restene av den vestromerske hæren etter å ha betalt store bestikkelser. Men etter elleve uker på tronen ble han myrdet av en romersk mobb. Straks han kom på tronen, hadde han giftet seg med Licinia Eudoxia, Valentinians enke, og tvunget deres datter Eudokia til å gifte seg med hans sønn Palladius. Disse ekteskapene sikret Maximus’ forbindelse til det theodosiske dynasti. Eudoxia gikk bare motvillig med på ekteskapet, og bare under trussel om henrettelse, for hun mistenkte at Maximus hadde vært involvert i mordet på mannen. Den desperate Eudoxia appellerte om hjelp til vandalenes kong Geiserik (428-77). Hun hadde allerede kontakter ved hans hoff siden datteren Eudokia midt på 440-tallet var blitt forlovet med Geiseriks sønn Hunerik, før Petronius Maximus hadde kansellert arrangementet. Få dager etter lynsjingen av Petronius Maximus ble Roma inntatt av vandalene under kong Geiserik, og de plyndret byen i to uker.

Den doble keiserenken Eudoxia og hennes døtre Eudokia og Placidia ble brakt til Kartago etter plyndringen, og de satt der som fanger i syv år. I 462 betalte keiser Leo I store løsepenger slik at enkekeiserinne Eudoxia og datteren Placidia ble satt fri og kunne vende tilbake til Konstantinopel, hvor Eudoxia døde i 462. Datteren Eudokia hadde rundt 460 giftet seg med sin gamle forlovede, Geiseriks sønn, den senere kong Hunerik (477-84), og ble igjen i Afrika, og hun ble mor til den senere vandalkongen Hilderik (523-30). En gang etter Hilderiks fødsel trakk Eudokia seg tilbake til Jerusalem på grunn av religiøse motsetninger med sin arianske mann. Hun døde der i 466 eller 474 (?) og ble gravlagt i samme grav som sin mormor, Aelia Eudokia. Hennes minnedag er 13. august, men 19. oktober nevnes også.