Som trettenåring ble Emilie sendt til skolen Abbaye-au-Bois i Paris for kvinner av høy status. Men hun mistet tidlig sin mor, og som femtenåring ble hun tatt ut av skolen for å bo i Gaillac sammen med faren og de to yngre brødrene. Dessverre oppsto det vanskeligheter mellom dem fordi Emilie nektet å vurdere et passende ekteskap. Faren var en dominerende og vanskelig mann, og da han skjønte at datteren ikke ville gifte seg, kastet han en vinkaraffel etter henne. Men til tross for vanskelighetene var Emilie trofast hos den gretne faren i tyve år, til hun var 35. Uten en medfølende prest eller en venn til å gi henne råd, ble hun temmelig innesluttet og tilbrakte mye tid i private samtaler med Gud, som hun tolket som visjoner.
I 1818, da hun var 21 år gammel, kom en ung sogneprest ved navn p. Mercier til Gaillac, og han sa at han ville hjelpe henne til å finne ut om hun virkelig hadde et religiøst kall. Deretter ble hun i femten år Gaillacs gode engel og viet seg til omsorgen for barn som var forsømt av sine foreldre og til å hjelpe de fattige generelt. Dette gjorde hun i barndomshjemmet, og denne virksomheten gjorde faren enda mer misfornøyd med henne.
Julen 1822 organiserte hun en gruppe som skulle bli grunnlaget for hennes kongregasjon. Emilies arbeid var spesielt nødvendig i Frankrike på den tiden. Selv om de verste utslagene av Den franske revolusjon var over, var Kirken fratatt mye verdslig eiendom, og de kristne skolene var nesten totalt forsvunnet. Da kalte Gud Emilie og hennes samtidige, den hellige Magdalena Sofia Barat, for å fylle tomrommet. Emilie ble styrket av sin tro under denne vanskelige perioden, og Gud begunstiget henne med en visjon av sitt legeme som bar sårmerkene.
I 1832 døde hennes morfar, baron de Portal, og Emilie og hennes brødre arvet en betydelig formue i eiendommer og kontanter. Emilie bestemte seg, ikke uten sorg, for å forlate sin fars hus. Hun var fri til å gjøre det, ettersom hennes bror Maximin hadde brakt sin nye hustru for å ta hennes plass der. Separasjonen fra sin far var vanskelig for henne. Hun kjøpte et stort hus i Gaillac og bosatte seg der sammen med tre ledsagere, Victoria Teyssonnière, Rose Mongis og Pauline Gineste. De fikk hjelp til å starte en kongregasjon av Emilies åndelig veileder, p. Mercier. Andre sluttet seg til dem, og etter bare tre måneder var de tolv.
Søstrene skulle arbeide for de trengende, særlig de syke, og med utdannelse av barn i Frankrike og i utlandet. Emilie så sin kongregasjon vokse fra ett til rundt førti hus, noen så langt borte som i Burma, hvor seks søstre ble sendt i 1847, og i Freemantle i Australia (1854), og mange av dem hadde hun grunnlagt personlig. Denne kongregasjonen var så fremgangsrik at den så å si umiddelbart spredte seg utenfor Frankrikes grenser. Til den nyerobrede franske kolonien Algerie kom de i allerede i 1835, hvor Emilies bror Augustin var blant de første kolonistene og byrådsmedlem i Alger. Han inviterte dem til å ta ansvar for et sykehus i Boufarik i nærheten av Alger. Emilie kom dit med sine tre første ledsagere i august 1835, akkurat i tide for et utbrudd av kolera. Muslimer, jøder og europeere ble alle rammet, og alle fikk den samme uselviske omsorg og pleie. I slutten av 1836 var det tyve søstre i arbeid i misjonen, og Emilie hadde kjøpt bygninger med henblikk på fremtidige behov. Med pengene etter sin morfar skapte hun sykehus og skoler og vakte beundring også fra muslimer. De etablerte et nytt hus i Bône, deretter i Tunisia og Constantine i Algerie. Huset i Tunis hadde en filial på Malta, og dette ga støtet til hus i Hellas, Balkan og Midtøsten, og Josefssøstrene var de første katolske søstrene i moderne tid som etablerte seg i Jerusalem.
I Algerie led imidlertid kongregasjonen et tilbakeslag i en strid om jurisdiksjon. Emilie var en gløgg og livlig kvinne, men med en sterk vilje, og hun var spesielt ubøyelig når den konstitusjonelle integriteten til hennes kongregasjon syntes truet. Biskop Dupuch av Alger, en vanskelig biskop i et vanskelig bispedømme, gikk så langt at han ekskommuniserte henne og søstrene i 1842, noe som stengte dem ute fra sakramentene. Emilie ble i desember 1840 mottatt av pave Gregor XVI (1831-46), og deretter tilbrakte hun atten måneder i Roma hvor hun ventet mens kardinalene studerte hennes sak. Hun benyttet anledningen til å grunnlegge et hus i Roma og hentet tre søstre fra Gaillac for å pleie de syke og utdanne barna. Hun mottok til slutt approbasjonsdekretet i mai 1842 og skyndte seg til Algerie. Men der ble biskopen støttet av de franske kolonimyndighetene, og det førte til at huset i Alger måtte stenges. Søstrene måtte forlate Algerie etter åtte års uselvisk arbeid. Emilie vendte sin oppmerksomhet mot Tunisia, og deretter Malta. Det hører med til historien at biskopen senere angret sine handlinger og ba Mor Emilie om unnskyldning. I 1870 ble instituttet definitivt approbert.
P. Mercier døde i 1845. Da Emilie i 1846 vendte tilbake til Gaillac, fant hun at organisasjonen var i fullt kaos og truet av søksmål på grunn av den lokale superiorens økonomiske vanskjøtsel. Emilie hadde hatt full tillit til denne søsteren, men hun ble bedratt av en samvittighetsløs forretningsmann som var anbefalt av sognepresten. Det var også strid blant søstrene. Emilie ble selv innblandet i en svært ubehagelig rettssak. Mellom 1847 og 1851 var det rundt ti høringer, og den endelige dommen falt i Emilies disfavør og etterlot henne pengelens og tynget av gjeld. Fattigdom, gjeld, bølger av skandale, det syntes virkelig som slutten for hennes verk. Men hun sa rolig: «Vår orden bør trives i fattigdom».
I 1852 hadde Emilie for lengst skjønt at det ikke var noen fremtid i Toulouse heller, så hun flyttet til Marseille, etter at hun hadde fått sterk støtte av biskopen der, den hellige Eugenius de Mazenod (1837-61), grunnlegger av misjonsordenen «Oblatfedre av den uplettede Jomfru Maria» (Congregatio Missionariorum Oblatorum Beatae Mariae Virginis Immaculatae – OMI).
Kardinal Granito de Belmonte karakteriserte Emilies ånd som «vis, forståelsesfull og meget hensynsfull». Men hun var ofte offer for tvil og åndelig uro. Hennes fysiske energi og resultater er desto mer bemerkelsesverdig ettersom hun fra ungdommen var plaget av brokk, karakteristisk nok pådro hun seg det mens hun utførte velgjørende arbeid. Fra 1850 ble tilstanden mer og mer alvorlig, og den forkortet hennes liv. Prøvelser fulgte henne også på andre vis. Noen i den kirkelige øvrighet kritiserte både hennes lange reiser og at ordensdrakten til søstrene var for elegant, men Emilie var for travelt opptatt med å grunnlegge nye hus.
Ett av hennes ord lyder: «Det å stille sette sin lit til Gud er bedre enn å forsøke å sikre materielle interesser – det har jeg lært av egen bitter erfaring». Omkvedet i hennes siste testamente til søstrene lød «Elsk hverandre!»
I midten av august 1856 ble Emilie syk, og hennes sykdom ble først tatt for å være kolera. Legen hadde vanskelig for å stille en diagnose, men klarte å lindre smerten. Men hun ble gradvis verre, og etter fem dager, den 24. august 1856, døde hun fredfullt i Marseille, omgitt av sine søstre og sine nieser. Hun var nesten 59 år gammel. Det var først etter hennes død at man forsto at sykdommen var strangulert lyskebrokk, som hun hadde pådratt seg mange år tidligere. Begravelsen foregikk i stor enkelhet. Det var da allerede grunnlagt 42 hus i kongregasjonen. Fire år etter Emilias død ble hennes legeme funnet intakt. I 1959 hadde kongregasjonen 128 hus.
Den 19. mars 1935 ble Emilias «heroiske dyder» anerkjent av pave Pius XI (1922-39) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Hun ble saligkåret den 18. juni 1939 og helligkåret den 24. juni 1951 av den ærverdige pave Pius XII (1939-58). Hennes minnedag er dødsdagen 24. august, men hun feires den 17. juni i sin kongregasjon.
Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler (VIII), Benedictines, Delaney, Bunson, Schauber/Schindler, Index99, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, Abbaye Saint-Benoît, magnificat.ca, stjoseph-apparition.org.au - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 23. juli 1999