Visitasjonssøstrene (visitantinnene) ble også kalt salesianerinner og tilhørte Besøkelsesordenen eller «Ordenen av Marias gjesting hos Elisabeth» (Ordo de Visitatione Beatae Mariae Virginis - OVM). De viet seg til pleie av de syke og omsorg for de fattige og var grunnlagt av de hellige Johanna Fransiska av Chantal og Frans av Sales. Klosterets superior, moder Marie de Sales Chappuis, og kapellanen, religionslæreren og sjelesørgeren i klosteret, abbé (p.) Louis Brisson, øvde en avgjørende innflytelse på Leonia, og i ung alder oppdaget hun Frans av Sales' spiritualitet.
Dette var på en tid hvor store industrikonserner trakk til seg underbetalt arbeidskraft inn til byene. Dette var også tilfelle i Troyes, hvor tekstilfabrikkene tiltrakk seg unge jenter fra landsbygda. I 1858 grunnla p. Brisson, som var en forløper for den store sosiale bevegelsen som utviklet seg senere i århundret, «St. Frans av Sales-verket» (Oeuvre Saint-François de Sales) for å tilby en fullstendig utdannelse, både human og kristen, for unge jenter som arbeidet i tekstilfabrikkene i området.
P. Brisson hadde ikke kunnet finne noen kvinne som passet som leder for verket og heller ingen stabil stab, så ved Guds inspirasjon bestemte han seg for å grunnlegge en kongregasjon. Da han møtte Leonia, skjønte han at han hadde funnet den samarbeidspartneren han hadde lett etter for å grunnlegge instituttet «Søsteroblater av St. Frans av Sales». Han vekket også et ordenskall i henne, og da hun var ferdig med studiene, forlot hun visitasjonsklosteret med det faste forsett å vende tilbake til det kontemplative livet der som legsøster.
Men moder Chappuis og p. Brisson rådet henne til å vente, og hun lystret i tillit til det hun så som Guds vilje. Som 18-åring overtok hun ledelsen av forretningen i hjembyen Sézanne. Da hun besøkte en fabrikk der som lagde og reparerte glass, ble hennes sinn opplyst av en inspirasjon som veiledet hennes avgjørelse. Synet av fabrikken fylt av unge fabrikkarbeidere travelt opptatt med sitt arbeid under voktende og moderlig oppsikt av en arbeidsleder, vakte i hennes hjerte et ønske om å finne sin plass blant dem for å rådgi og veilede dem. Denne tiltrekningen ble enda sterkere etter at p. Brisson inviterte henne til å besøke Oeuvre ouvrière, som han hadde grunnlagt i Troyes, og hun skjønte at hennes kall var til apostolisk tjeneste.
Den 30. oktober 1868 ble den unge grunnleggersken ikledd ordensdrakten som en av de to første søstrene, og hun mottok ordensnavnet Fransiska Salesia (Françoise de Sales). Navnet var et tegn som indikerte hva som skulle bli hennes livsverk. Sammen med henne ble også Lucie Canuet ikledd med ordensnavnet sr. Jeanne-Marie. Den 11. oktober 1871 avla de to sine løfter, og den 20. september 1872 ble Fransiska Salesia valgt til den nye kongregasjonens første generalpriorinne, som dermed var kanonisk etablert og i stand til å ekspandere hurtig.
Under hennes veiledning vokste kommuniteten i størrelse, og det sosiale apostolatet utviklet seg. Samtidig ble det åpnet skoler for generell basisutdannelse i menighetene, og i Paris ble den første internatskolen for unge kvinner åpnet i 1881, en grunnleggelse som moder Aviat ledet i åtte år. Dermed ble oblatsøstrenes apostolat utvidet til ulike samfunnsklasser og til alle former for utdannelse, og allerede fra kongregasjonens første år også til misjon ad gentes (til hedningene).
I 1893, etter en periode med tilbakeholdenhet som viste hennes ydmykhet, ble moder Fransiska Salesia igjen valgt til generalsuperior, et embete hun deretter hadde resten av livet. I løpet av denne perioden bestrebet hun seg på å utvikle kongregasjonens apostolat i seks land i Europa samt i Sør-Afrika (1883) og Ecuador (1888), mens hun øste sin utrettelige omsorg ut over alle kommunitetene og hver enkelt av søstrene.
I 1903 ble kongregasjonen rammet av den anti-religiøse lovgivningen som ble innført i Frankrike, og på en eneste dag i 1903 ble 23 klostre ekspropriert. Mens hun opprettholdt alle kongregasjonens hus i Frankrike, flyttet hun moderhuset til Perugia i Italia, og hun forlot hjemlandet den 11. april 1904. Samtidig begynte kongregasjonen sin virksomhet i Østerrike og Tyskland med stor suksess. I 1911 sikret hun den endelige approbasjonen av instituttets konstitusjoner av den hellige pave Pius X (1903-14).
Hun døde den 10. januar 1914 i Perugia, bare 69 år gammel, i hellighets ry. Den 11. april 1961 ble hennes legeme overført til Troyes, hvor hun ble bisatt ved siden av ordensgrunnlegger Brisson i krypten Saint-Gilles i moderhuset. Til alles overraskelse var legemet fullstendig bevart. Etter hennes død foretok kongregasjonen grunnleggelser i USA, hvor miraklet som var nødvendig for hennes helligkåring, fant sted. Kongregasjonen har nå rundt 450 medlemmer i ni land.
Hennes saligkåringsprosess ble innledet den 9. april 1957, og dekretet som anerkjente hennes «heroiske dyder» ble kunngjort den 1. desember 1978. Hun fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Etter at helbredelsen av den unge sørafrikaneren Vicent Kesner ble anerkjent som et mirakel på hennes forbønn, ble hun saligkåret den 27. september 1992 av pave Johannes Paul II.
Den 8. desember 2000 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente en ny mirakuløs helbredelse som et mirakel på hennes forbønn. Det gjaldt den 14-årige Bernadette Marie McKenzie fra Drexel Hill i erkebispedømmet Philadelphia i USA, som i 1992 ble helbredet fra en alvorlig og smertefull ryggmargsykdom etter at oblatsøstrene, som drev skolen St. Bernadette hvor hun gikk, i likhet med mange venner og slektninger ba en nidagers novene til den salige om helbredelse. Hun ble helligkåret den 25. november 2001 på Petersplassen i Roma av pave Johannes Paul II. Bernadette Marie McKenzie var til stede sammen med familien. Hennes minnedag er 11. januar.