Vår Frue av Lourdes (1858)

En fjortenårig jente, den hellige Bernadette Soubirous (1844-79), som senere skulle bli nonne med ordensnavnet Marie-Bernarde, insisterte på at hun mellom 11. februar og 16. juli 1858 hadde opplevd i alt atten åpenbaringer av «en kvinne» i en grotte i klippen Massabielle på sørsiden av elven Gave de Pau i utkanten av hennes hjemby Lourdes. Den ligger på Pyreneenes nordside i det franske departementet Hautes-Pyrénées i regionen Midi-Pyrénées.

Bernadette var sykelig og måtte holdes borte fra kulde og hardt arbeid. Likevel fikk hun lov til å gå ut for å samle ved. Torsdag den 11. februar 1858 var en kald morgen, og veden til familiens komfyr hadde tatt slutt. Da ble Bernadette sendt ut for å sanke ved sammen med to noe yngre jenter, lillesøsteren Antoinette Marie (Toinette) og nabojenta Jeanne Abadie. De gikk forbi klippen Massabielle («stor klippe» på den lokale dialekten) ved elven Gave, og de to andre bestemte seg for å krysse en bekk. Vannet var kaldt og Bernadette ønsket ikke å bli våt på føttene. Hun ble på den andre siden en stund, men hun ville ikke bli etterlatt alene, så hun satte seg ned for å ta av seg skoene.

Da ble hun oppmerksom på en raslende lyd i trærne like ved. Da hun så opp, så hun en skikkelse i en kløft eller grotte i klippen. Bernadette beskrev henne senere som en vakker ung kvinne, ikke høyere enn henne selv, kledd i hvitt med et lyseblått tøybelte og med et hvitt slør på hodet som falt over skuldrene og helt ned til bakken. På føttene hadde hun to vakre gylne roser. Hun holdt hendene sammen, og fra hennes høyre arm hang en rosenkrans – som også Bernadette hadde i lommen. Skikkelsen syntes å invitere henne til å be. Hun knelte ned og tok frem rosenkransen, og «damen» fulgte henne gjennom fem dekader, og deretter forsvant hun.

Om kvelden fortalte Bernadette moren om det hun hadde sett, men hun sa at datteren hadde sett en sjel fra skjærsilden og forbød henne å gå tilbake til grotten. Bernadette konsultert den lokale presten, uten at hendelsen gjorde noe inntrykk på ham, og etter noen dager fikk hun farens tillatelse til å gå tilbake til grotten søndag den 14. februar. Skikkelsen viste seg da for henne for andre gang mens hun ba rosenkransen, men den var ikke synlig for de ledsagerne hun hadde tatt med seg. Bernadette falt i transe og måtte trekkes vekk fra stedet.

Ingen trodde på historien hennes, men likevel tok noen med henne tilbake dit fire dager senere, torsdag den 18. februar. Da viste visjonen seg for tredje gang og snakket for første gang til henne på den lokale dialekten (Bernadette snakket ikke fransk, bare den lokale dialekten patois). Bernadette fortalte at kvinnen sa: «Kom hit hver dag i to uker. Jeg lover ikke å gjøre deg lykkelig i denne verden, men i den neste». Bernadette fulgte kvinnens instruksjoner og begynte å besøke grotten hver dag. Hun fortalte andre om åpenbaringene, og etter hvert fulgte en stadig større folkemengde henne til stedet.

Ved den fjerde åpenbaringen den 19. februar var åtte personer til stede, inkludert Bernadettes mor og to av hennes tanter. Ved den femte åpenbaringen den 20. februar var tretti personer til stede. Bernadette sa senere at kvinnen hadde lært henne en bønn som hun deretter ba hver eneste dag resten av livet, men aldri skrev ned eller gjentok for noen. Nå begynte nyheten om åpenbaringene å spre seg til andre byer, og mange antok at Bernadettes «dame» var Jomfru Maria.

Søndag den 21. februar skjedde den femte åpenbaringen, og over hundre personer var til stede. Denne gangen ble Bernadette fulgt av en skeptisk lege, som tok pulsen på henne idet hun falt i transe. Hun ble grundig utspurt av ulike lokale tjenestemenn, som konkluderte med at selv om hun var ført bak lyset, var hun oppriktig. Hennes far François Soubirous forsikret senere politikommissæren Jacomet at hele saken ville stilne hen.

De neste dagene vokste folkemengden stadig. Tirsdag den 23. februar skjedde den syvende åpenbaringen, og rundt 150 personer var til stede. Blant dem var skatteinspektøren Jean-Baptiste Estrade, rettstjenestemannen Duffo og offiserer fra garnisonsstedet. Bernadette sa senere at kvinnen hadde fortalt henne en hemmelighet, men den var bare for henne og ble aldri avslørt for noen. Ved den åttende åpenbaringen onsdag den 24. februar fikk Bernadette det neste budskapet: «Bot! Bot! Bot! Du skal be for syndere. Gå og kyss bakken for omvendelse av syndere». Rundt 250 mennesker var til stede.

Torsdag den 25. februar skjedde den niende åpenbaringen. «Damen» sa til Bernadette: «Gå og drikk ved kilden og vask deg i den. Du skal spise de urtene som vokser der». Det var ingen kilde i grotten, men Bernadette skrapte i jorden der åpenbaringen hadde indikert, og det begynte å sive ut sølevann. Snart ble vannet så klart at hun kunne vaske hendene i det og drikke av det. Dagen etter flommet det frem en kilde der, og vannet strømmet snart ned i elven Gave, og det har det gjort hele tiden siden, nå i en mengde av 120.000 liter i uken. Bernadette ble avhørt igjen.

Dagen etter var det imidlertid ingen åpenbaringer, og Bernadette skuffet en folkemengde på 4.000 mennesker. Men lørdag den 27. februar viste kvinnen seg for tiende gang. Rundt 800 personer var til stede. Ved den ellevte åpenbaringen dagen etter var over tusen mennesker til stede, og Bernadette ble utspurt av dommer Ribes etterpå. Ved den tolvte åpenbaringen søndag den 1. mars var nesten 1.500 mennesker til stede.

Under den trettende åpenbaringen tirsdag den 2. mars kom det neste budskapet: «Gå og fortell prestene at folket må komme hit i prosesjon og bygge et kapell her». Fulgt av sine to tanter gikk Bernadette til p. Peyramale for å gi ham budskapet. Men han kalte henne en løgner og forbød henne å gå mer til grotten, og deretter sendte han dem på dør. Men Bernadette ga seg ikke, og hun kom tilbake sammen med en av prestens venner for å spørre igjen. Etter at Bernadette var grundig utspurt av sognets prester og sendt bort igjen, klarte ikke prestene å bli enige om hva de skulle gjøre. P. Peyramale bestemte seg for å reise til Tarbes for å treffe biskopen, og han bestemte at p. Peyramale skulle holde seg unna grotten.

Tidligere hadde p. Peyramale sagt at ingen anmodning om prosesjon og kapell kunne etterkommes før kvinnens navn var kjent. Ved den fjortende åpenbaringen onsdag den 3. mars spurte Bernadette om kvinnens navn, men ifølge hennes senere vitnemål bøyde kvinnen seg bare litt og smilte. Torsdag den 4. mars var den siste dagen i de to ukene Bernadette hadde blitt bedt om å komme. Ved denne den femtende åpenbaringen var 8.000 mennesker til stede. Deretter gikk Bernadette til sognepresten for tredje gang for å si at kvinnen hadde beordret henne å gå til prestene og si at hun ville ha et kapell bygd der. Da han spurte etter kvinnens navn, fortalte Bernadette at hun hadde stilt spørsmålet, men bare fått et smil til svar. Da sa sognepresten at kvinnen bare lo av henne og at hun gjorde best i å ikke gå dit mer, men Bernadette klarte ikke å holde seg borte.

Torsdag den 25. mars skjedde den sekstende åpenbaringen. Da spurte Bernadette «damen» tre ganger hvem hun var, men fortsatt smilte hun bare. Da Bernadette ikke ga seg, men spurte en fjerde gang, sluttet «damen» å smile, og med senkede hender løftet hun øynene mot himmelen og svarte, igjen på dialekt: Que soy era Immaculada Coceptiou – «Jeg er den uplettede Unnfangelse». Bernadette skjønte ikke hva dette betydde, men hun gjentok ordene inni seg til hun kunne dem utenat. Hun gikk deretter til sognepresten og fortalte ham hva kvinnen hadde sagt, og han skjønte hva det betydde og ble svært overrasket. Han begynte å tro at Bernadette virkelig hadde sett Jomfru Maria.

Jomfru Marias uplettede unnfangelse hadde blitt proklamert som forpliktende dogme for alle troende fire år tidligere, et faktum som har ført til forsøk på å avvise hele rekken av begivenheter som et klerikalt forsøk på å popularisere dogmet. Men hvis historien aksepteres som Bernadette fortalte den, hadde presteskapet vært nesten utelukkende skeptisk frem til dette punktet, og det var bare en prest – ikke sognepresten – som gikk med mengden til stedet – noe som synes usannsynlig hvis det skulle være snakk om en konspirasjon for å påvirke massene.

Det skjedde en ny åpenbaring (den syttende) den 7. april, som var onsdag i påskeuken. Den 8. juni barrikaderte borgermesteren grotten og kilden av det han kalte «hygieniske grunner» og utplasserte vakter for å hindre at folk kom dit. Besøkende ble bøtelagt for å knele nær grotten eller for å snakke om den.

Den attende og siste åpenbaringen skjedde den 16. juli, festen for Jomfru Maria av Karmelberget. Ettersom de lokale myndighetene hadde sperret av området rundt grotten, knelte Bernadette ned utenfor gjerdet på den andre bredden av Gave, og hun så kvinnen, «like vakker som alltid». Det skjedde ikke flere åpenbaringer etter det, og Bernadette følte ikke noen trang til å besøke grotten. Men folk fortsatte å strømme til, og grotten ble åpnet igjen for offentligheten i oktober 1858 etter ordre fra keiser Napoleon III (1848-70). Til tross for Kirkens og de lokale myndighetenes skepsis i noen år etablerte stedet seg svært raskt som et stort valfartsmål. Grotten og området rundt ble bispedømmet Tarbes' eiendom i 1861, og en kirkelig godkjennelse av valfarter på bispedømmenivå ble gitt i 1862, og et kapell ble bygd i grotten i Massabielle. Biskopen av Tarbes, hvor Lourdes ligger, oppmuntret sine troende til å komme dit i prosesjon.

Etter den fransk-prøyssiske krigen ble de snart fulgt av valfarter fra andre franske bispedømmer, som brukte den nye teknologien med jernbaner, hvor vognene var ombygd for å ta bårer. Den årlige franske nasjonalvalfarten, ledet av assumpsjonistene, begynte i 1873. Rosenkransvalfarten, ledet av dominikanerne, daterer seg også fra 1870-årene.

Ved 25-årsjubileet for åpenbaringene i 1883 ble det organisert nasjonale valfarter fra andre land; ved 50-årsjubileet i 1908 kom de fra praktisk talt alle land i Europa. En samling av imponerende bannere, som var etterlatt av nasjonale valfarter i perioden 1858-1908, ble i 1996 oppdaget i klokketårnet i basilikaen. De inkluderer et praktfullt dobbeltsidig banner fra Kina, som viser Vår Frue som taler med mandariner. Et annet er fra den første egyptiske valfarten i 1885, og det avbilder flukten til Egypt. Et banner med St. Georg og dragen stammer fra England, og et med St. Andreas fra Skottland. Den eldste stammer fra 1872, fjorten år etter åpenbaringene.

I 1862 ble byggingen av en kirke i nygotisk stil rett over grotten påbegynt av sogneprest Peyramale for å erstatte kapellet, som raskt var blitt alt for lite, og den første messen ble feiret i kirken i 1871. Kirkens alter ligger i vest for at det skal kunne stå rett over grotten. Kirken er 51 meter lang, 21 meter bred og tårnene er 74 meter høye. Kirken ble utnevnt til basilica minor med navnet «Basilikaen av Den uplettede unnfangelse» (Basilique de l'Immaculée Conception) og konsekrert i 1876 foran en mengde på 100.000 pilegrimer. Under seremonien ble en marmorstatue av «damen» kronet av den pavelige nuntius. Denne basilikaen ligger rett over grotten hvor åpenbaringene skjedde. Kirkens krypt ligger over grotten. Den var ferdig i 1866, og Bernadette var til stede ved den første messen der. I 1972 ble krypten igjen et sted for evig tilbedelse, og en liten kommunitet av nonner fra Lourdes sørger for kontinuerlig bønn foran sakramentet.

Antallet pilegrimer fortsatte stadig å vokse, og det ble nødvendig å bygge enda en kirke. Mellom 1893 og 1901 bygde man Rosenkransbasilikaen (Basilique Notre-Dame du Rosaire) i romansk-bysantinsk stil, med en enorm åpen plass på østsiden hvor pilegrimene kunne samles, «Rosenkransplassen». To store kurvede ramper leder opp til kirken, og det ble anlagt stier for prosesjoner i tillegg til en via crucis oppe i fjellsiden. Rosenkransbasilikaen er 48 meter lang og 52 meter bred, og kuppelen har en diameter på 22 meter.

Pave Leo XIII (1878-1903) godkjente i 1890 at den 11. februar ble feiret i bispedømmet Tarbes i Frankrike for å minnes den første åpenbaringen i Lourdes. I 1891 godkjente han et officium og en messe for provinsen Auch. Pave Leo lot også bygge en kopi av Lourdes-grotten i Vatikanhagene. I anledning av 50-årsjubileet for åpenbaringene den 11. februar 1908 utvidet den hellige pave Pius X (1903-14) festen til hele Kirken og gjorde den til en stor dobbel fest (festum duplex major). Den nye Mariafesten ble tatt opp i den romerske kalenderen under navnet «Den uplettede Jomfru Marias åpenbaring». Fra Pius Xs tid betraktet man åpenbaringene som en stadfestelse av dogmet om Marias uplettede unnfangelse, som var erklært i 1854.

Antall pilegrimer fortsatte å vokse, og de to kirkene ble snart for små. I 1950-årene ble det bygd en enorm underjordisk kirke som er kjent som St. Pius X-basilikaen (Basilique Saint-Pie X). Den ble konsekrert i 1958 av kardinal Angelo Roncalli, patriarken av Venezia, som hadde vært pavelig nuntius i Frankrike. Han ble senere den hellige pave Johannes XXIII (1958-63). Basilikaen er 210 meter lang og 81 meter bred og kan romme 20-30.000 troende. Samtidig ble områdene for forsamlinger og prosesjoner ytterligere utvidet.

Den siste dagen av åpenbaringene, den 16. juli 1858, hadde de lokale myndighetene sperret av området rundt grotten, og Bernadette så kvinnen fra den andre bredden av Gave. Praktisk talt på samme sted hvor Bernadette sto denne dagen, ble den 25. mars 1988, 130 år etter åpenbaringene, den moderne kirken St. Bernadette (l'Église Sainte-Bernadette) vigslet av biskop Donze av Tarbes og Lourdes. Denne kirken har plass til 5.000 troende, inkludert 300 plasser for syke.

På 1990-tallet var det hvert år rundt tre millioner mennesker som besøkte Lourdes, og antallet er nå oppe i seks millioner.1 Deres behov har også ført til store byggearbeider: acceuil (velkomst) hospitaler, hospitser, hoteller og gjestehus. Men pilegrimene har også ført med seg det uunngåelige rasket av suvenirbutikker, stigmatisert av J. K. Huysmans så tidlig som rundt 1890 som «djevelens hevn over Vår Frue».2

Folk trodde på Bernadettes historie på grunn av hennes faste holdning til tross for offisiell mistro. I folkemeningen ble hennes historie snart bekreftet gjennom flere bemerkelsesverdige helbredelser av mennesker som hadde besøkt helligdommen og drukket av eller badet i vannet fra kilden. Den første mirakuløse helbredelsen ble rapportert å ha skjedd allerede den 1. mars 1858, bare to uker etter at åpenbaringene begynte. En ung kvinne, Catherine Latapie, var høygravid, men uhelbredelig lam i begge armene etter en ulykke. Sent om natten følte hun plutselig en uimotståelig trang til å gå til den grotten hvor Bernadette Soubirous sa at hun hadde sett Den hellige Jomfru. Hun dyppet sine armer i kilden som Maria hadde åpenbart for Bernadettes øyne, og lammelsen forsvant. Deretter gikk hun hjem og fødte sitt barn.3

Beretningen om miraklet, som ble anerkjent som sådan av Den katolske kirke i 1868, gikk som en løpeild. Kort etter begynte de første pilegrimene å valfarte til kilden ved foten af Pyreneene, og flere og flere mirakler fant sted. I 1861 hadde den første kommisjonen erklært femten helbredelser for mirakuløse. H. Lasserre, som selv var helbredet fra en øyelidelse i Lourdes, satte i 1868 opp en liste over de første 200 helbredelsene. Senere måtte han forsvare sitt verk mot «Brødrene av grotten», som biskopen av Tarbes hadde betrodd valfartsstedet til. De daværende stridighetene, som blant annet beskrives i Emile Zolas roman om Lourdes, har for lengst blitt overvunnet.4

Siden 1858 har det skjedd omkring 30.000 helbredelser i byen, hvorav rundt 7.000 er dokumentert (pr 2006). Et legekontor ble etablert i Lourdes i 1882 for å slå fast helbredelsenes autentisitet og for å forsikre seg mot svindlere og sjarlataner. De første miraklene gjaldt særlig tuberkulose, datidens store plage. I nyere tid er fire tilfeller av sklerose blitt helbredet i Lourdes, samt flere kroniske infeksjoner og lammelser. Ingen kreftpasienter er blitt helbredet, og heller ingen medfødte handikap eller genetiske sykdommer. 80 prosent av de mirakuløse helbredelsene gjelder kvinner, 55 prosent av de helbredete er franskmenn, og 48 prosent av miraklene inntraff etter inntak av hellig vann fra Lourdes.5

Legekomiteen i Lourdes foretar først en sortering av de flere hundre beretninger som hvert år innløper til Lourdes. I øyeblikket behandles femti saker seriøst. For at en helbredelse skal kunne anerkjennes av kommisjonen som mirakuløs, må den være uventet, fullstendig og øyeblikkelig, og dens varige karakter må være etablert i mange år. Når alle kriterier er oppfylt, forelegges sakene for en internasjonal legekommisjon bestående av 25 spesialister på de sykdommer som er på dagsordenen. Legekommisjonen skal ha minst én erklært ateist som medlem for å støtte objektiviteten, og den arbeider i likhet med Helgenkåringskommisjonen etter bestemte kriterier som ofte medfører årtiers saksbehandlinger.6 Hvis denne komiteen til slutt enstemmig erklærer at det er snakk om en spontan, medisinsk uforklarlig helbredelse, sendes saken videre til biskopen i den helbredetes hjembispedømme. Den katolske kirke har dermed det siste ord og avgjør om det er snakk om et mirakel eller ikke, siden dette er et teologisk spørsmål.

Mens det på 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet i gjennomsnitt ble anerkjent to-tre mirakler om året, går det i dag mange år mellom dem. Det skyldes blant annet fremskrittene i legevitenskapen, som gjør at flere og flere lidelser kan helbredes. Men Den katolske kirke er også blitt mer varsom med å tale om mirakler og ønsker ikke å leve høyt på sensasjoner.

Helbredelsene har fortsatt gjennom årene, og selv om det virker som de har avtatt siden 1960-årene, er mange av dem fullstendige medisinsk uforklarlige. I 1960 hadde 58 av rundt 5.000 rapporterte helbredelser blitt erklært for mirakuløse. Alle er omhyggelig journalført. I 1996 var antallet kommet opp i 65, og i februar 1999 ble det 66. godkjent etter tolv år med undersøkelser. Det gjaldt franskmannen Jean-Pierre Bély, som ble helbredet fra multippelsklerose (MS).

Diagnosen ble stilt i begynnelsen av 1970-årene, og i årene som fulgte, ble hans tilstand gradvis forverret, slik at han fra 1987 var sengeliggende og helt avhengig av andre menneskers hjelp. Bély dro i oktober 1987 på pilegrimsreise til Lourdes, hvor han dagen etter å ha mottatt sykesalvingens sakrament den 9. oktober 1987 opplevde å kunne gå for første gang på tre år. I 1998 konkluderte flertallet av medlemmene i den internasjonale legekommisjonen i Lourdes (CMIL) at Bély på uforklarlig vis var blitt helbredet for sin sklerose. Året etter erklærte biskop Claude Dagens av Angoulême offisielt at helbredelsen var et mirakel bevirket gjennom Jomfru Marias forbønn.

Bély var den siste overlevende som hadde fått sin helbredelse i Lourdes godkjent som et under av Kirken inntil han døde den 27. oktober 2005 i en alder av 69 år. Men anerkjennelsen av det 67. miraklet kom bare få dager senere. Det skjedde da erkebiskop Gerardo Pierro den 11. november 2005 offisielt erklærte at Anna Santaniello, en nå 94-årig italiensk kvinne, ble mirakuløst helbredet da hun i 1952 valfartet til Lourdes.

Anna Santaniello fikk allerede som barn konstatert en hjertelidelse som legene erklærte for uhelbredelig, og da hun var omkring førti år gammel, ble hennes tilstand ytterligere forverret. Hun hadde vanskeligheter med å gå på grunn af væskeansamlinger i benene, hadde vanskelig for å puste, og huden i ansiktet antok et blålig skjær (cyanose). Hennes siste ønske var å komme til Lourdes, og da hun ankom, var hun så medtatt at de stedlige hjelperne måtte transportere henne til badene på en båre. Hun husker at vannet føltes iskaldt, men straks etter følte hun det som om det kokte i brystet, og livet fløt tilbake i hennes kropp. Sekunder senere var hun i stand til å reise seg og gå uten støtte fra hjelperne, som hadde vanskelig for å tro sine egne øyne. Hjemme igjen ble hun undersøkt av en kjent hjertespesialist, som erklærte henne for fullstendig helbredet.7

I skrivende stund (2014) er det nå 68 godkjente mirakler etter at biskop Emmanuel Delmas av Angers i Frankrike den 27. mars 2011 bekreftet helbredelsen av Serge François (56), som hadde mistet nesten all mobilitet sitt venstre ben etter at komplikasjoner fra to operasjoner hadde gitt ham skiveprolaps. Han foretok en valfart til Lourdes den 13. april 2002 for å be om helbredelse.

Biskop Delmas fortalte at helbredelsen fant sted etter at François hadde bedt i grotten og deretter gikk til den mirakuløse kilden for å drikke vannet og vaske ansiktet. Den spanske avisen La Razon skrev at François etter helbredelsen vendte tilbake til Lourdes i 2003 og rapporterte sin sak til den medisinske kommisjonen, som begynte sine undersøkelser. Kommisjonen bekreftet senere at den raske helbredelsen uten noen form for behandling, fortsatt var til stede åtte år senere. François foretok en valfart til Santiago de Compostela som takk for sin helbredelse.

Disse 68 miraklene er naturligvis et ørlite antall av de syke som har besøkt Lourdes i årenes løp. Men godkjenning av en «helbredelse» som mirakuløs har lenge vært gjenstand for den strengeste medisinske analyse. En av grunnene til at færre mirakler blir godkjent, er kriteriet som sier at legene må erklære at sykdommen ikke kunne behandles. Men moderne medisin nekter i stadig større grad å erklære noen sykdom for uhelbredelig.

Biskop Jacques Perrier av Tarbes og Lourdes foreslo derfor i mars 2006 en ny kategori av «autentiske helbredelser», slik at de som blir friske kan dele historien om sine fysiske og åndelige opplevelser med andre. Regelen for å erklære en helbredelse for mirakuløs trenger ikke endres, sa han. De fleste helbredelsene oppfyller ikke alle kriteriene for et mirakel, og derfor vil han foreslå en slik ny kategori og legge forslaget frem for Vatikanet. Han insisterte på at dette ikke var noe forsøk på å øke valfartene til Lourdes, for det har ikke vært noen nedgang i besøkende.

Biskop Perrier sa at den internasjonale legekommisjonen i Lourdes (CMIL) forkaster de fleste mulige miraklene de undersøker. Noen ganger ser de tyve legene at en syk person har blitt frisk på en uforklarlig måte, men uten å trekke videre konklusjoner, sa han. «Det vi ønsker er å autentifisere disse helbredelsene og si at de menneskene som sier at de er blitt helbredet, ikke dikter det opp eller svindler folk», sa han.8

En av de best dokumenterte helbredelsene var av Marie-Louise Bailly i 1902. Den ble bevitnet, nedskrevet og undersøkt gjennom årene av en fremragende medisiner. Hun var en ung kvinne på 23 år som kom fra en familie med en fryktelig historie av tuberkulose. Selv var hun på nippet til å dø av tuberkuløs bukhinnebetennelse. Den forbløffende historien om hennes helbredelse i løpet av få timer er fortalt av Alexis Carrel, som i 1912 skulle få Nobelprisen i medisin og som, etter å ha mistet sin barnetro, var det stikk motsatte av godtroende i slike saker. Han hadde ved en tilfeldighet fulgt henne på den uutholdelige togreisen fra Lyon, der hun var hans pasient. Hun hadde insistert på å ta turen, selv om hun hadde blitt advart om at den kunne drepe henne, fordi hun var overbevist om at hun kunne bli helbredet. Carrel var fullt beredt til å akseptere at slike helbredelser kunne skje, men ikke når det gjaldt organiske sykdommer. Og Marie-Louise hadde en organisk sykdom i sin siste fase, og han var overbevist om at han ikke kunne ha tatt feil i diagnosen.

Carrel tok notater mens han så hennes tilstand endre seg foran hans forbløffede blikk. Kl 14.20 ble vann fra badene smurt på Marie-Louises buk, som var enormt oppsvulmet av store svulster og væske. Kl 16.16 var «bukens hevelse fullstendig forsvunnet. Hun sier til meg at hun føler seg svært bra… Hennes utseende har forandret seg så mye at alle legger merke til det». Kl 19.15: «Bukveggen er myk, elastisk og med svak fordypning som er normal hos en 22 år gammel, svært slank kvinne».

Neste dag sto Marie-Louise opp og fikk svært fort tilbake sin normale vekt. Hun aksepterte sin helbredelse uten tegn på hysteri, sluttet seg til kongregasjonens Nestekjærlighetens søstre og døde i 1937 etter et liv med svært hardt fysisk arbeid i sykepleien. I hele denne tiden var hun aldri syk igjen.

Carrel ble senere gjenforsont med Den katolske kirke, men ikke straks etter den helbredelsen han hadde sett og ikke hadde hatt noen vitenskapelig forklaring på. Hans reaksjon var snarere å anta at vitenskapen en dag ville bli i stand til å forklare en slik hendelse, og å arbeide for å gjøre det mulig. Med tiden skulle han utvikle en teknikk for å holde vev levende utenfor kroppen og en hjertepumpe, og ble dermed en forløper for moderne hjertekirurgi. I tillegg ble han kjent for å utvikle mystiske teorier om menneskeheten, som førte til hans best kjente arbeid, «Det ukjente menneske». Han skrev en dramatisert versjon av sine erfaringer i Lourdes, som ikke ble utgitt før etter hans død, og han brukte da navnet Lerrac (Carrel stavet baklengs).9

Året etter helbredelsen skrev han en våken kommentar til den medisinske direktøren på klinikken i Lourdes: «Det synes for meg som om tjue av hundre pasienter oppnår en bedring. Det er klart at disse er hysterikere. Men hysteri er en svært ubehagelig ting å behandle, og en kur som helbreder hysterikere, fortjener å bli anerkjent av leger. Hvis valfarter ikke eksisterte, burde de ha vært oppfunnet».

De syke og deres hjelpere strømmer fortsatt til Lourdes fra hele verden. Noen har kanskje et håp om fysisk helbredelse, men mange flere få trøst fra det spesielle fellesskapet og den erfaringen som en slik valfart kan gi på en måte som ingen annen erfaring synes å være i stand til å gi. Valfartene arrangeres vanligvis på sogne- eller bispedømmenivå, mens i vår del av verden arrangeres de på nordisk nivå.

På mange måter faller Lourdes inn i et mønster, og er en parallell til den epokegjørende åpenbaringen i Guadalupe i Mexico når det gjelder budbringerens ydmykhet, selv om budskap fra Lourdes mangler de tonene av rasemessig, sosial og senere nasjonal frigjøring som gjorde og fortsatt gjør Guadalupe så innflytelsesrik. Stedets fjerne geografiske lokalisering er også temmelig typisk og viser styrken i den folkelige religionen langt fra sentrene der offisielle erklæringer blir proklamert. På andre måter er Lourdes forskjellig fra andre åpenbaringer. Det var bare Bernadette som så visjonene, så det var ikke noe aspekt av kollektivt hysteri. Lourdes mangler også de politiske og nasjonalistiske overtonene som har preget andre populære åpenbaringsstedet fra det 20. århundre – som Fátima og Medjugorje.10 De stadig voksende valfartene til Lourdes førte at stedet etter 1871 ble et symbol på det nasjonale Frankrike. Den internasjonale berømmelse som helbredelsene fikk, skaffet til og med Lourdes en viss unntaksstilling i det sekulære Frankrike.11

Bernadette var ung og fattig, men det var hun som mottok budskapet, og ikke de kirkelige dignitærer. Med tiden kom den offisielle Kirken til å akseptere hendelsene, klassifiserte dem som en ny privatåpenbaring og tok fullstendig over, og dermed ble Bernadette selv marginalisert videre i prosessen. Begivenhetene i 1858 gjorde Lourdes til et av de største valfartssteder noensinne i hele den kristne verden. Men det var en utvikling som Bernadette ikke tok del i. Det var heller ikke for sine visjoner hun ble kanonisert, men for den ydmyke enfoldighet og tillitsfulle tro som kjennetegnet hele hennes liv.

Budskapene som Bernadette mottok, var den grunnleggende evangeliske formaningen om en hjertets omvendelse. Det må huskes at selv en offisiell kirkelig godkjennelse overlater erfaringen til den som erfarer den, som den hellige Thomas Aquinas sier: Receptum est in recipiente secundum modum recipientis – «Mottakeren vil motta budskapet ut fra sine egne forutsetninger».

I den siste delen av det 20. århundre økte praksisen med valfarter samtidig som antallet regulære kirkebesøkende sank, i det minste i den sekulariserte vesten. En forklaring kan være «at valfart ikke er teori (ortodoksi) men handling («ortopraksis»)» (R. Panikkar). En annen kan være at plasseringen av en kirke bestemmes av menneskelige myndigheter, mens en helligdom oppstår av «den hellige personen eller kraften som manifesterer seg der… et sted som samfunnet eller dets hierarki aldri ville ha tenkt på å velge». (Jaime R. Vidal). Dermed tilbyr et valfartsmål en nærere forbindelse mellom himmel og jord. Selv om fornuften sier oss at Gud hører våre bønner like godt over alt, skapes det en følelse av at Gud vil lettere lytte til bønner i en helligdom enn i en sognekirke. Dette kan skje gjennom historisk tilknytning, som i Jerusalem og Roma, eller gjennom et åpenbaringsmirakel, som i Guadalupe og Lourdes. Det er den siste typen som ser ut til å appellere sterkest til den moderne verden, eller i det minste til den delen av den som har et verdenssyn som ikke domineres av rasjonalisme og vitenskap. Jomfru Maria er sentral i denne prosessen og tilbyr helbredelse, kjærlighet og tilgivelse, og ingen steder sterkere enn i Lourdes.12

Spørsmålet om åpenbaringer av himmelske vesener er «ekte» er gjenstand for diskusjon mellom to verdenssyn, enten man innrømmer det overnaturlige eller ikke. Denne uenigheten kan aldri løses av et «bevis» den ene eller andre veien eller av rasjonell diskusjon. Som i tilfellet med Lourdes er Kirken langsom med å anerkjenne åpenbaringene, og i de fleste tilfellene kommer det ingen anerkjennelse i det hele tatt. Mariaåpenbaringene synes å øke når den naturlige verden blir sett på som et mer truende sted, og derfor melder «mottakerne» også at hun bønnfaller om bot, bønn og fred. I moderne tid har «mottakerne» vanligvis vært unge jenter, og her passer Lourdes inn i mønsteret, og det har oppmuntret til psykologisk spekulasjon om at deres visjoner har hysterisk opprinnelse eller skyldes typiske pubertetstraumer. Bernadette selv var liten for alderen og plaget av astmaanfall. Visjonene synes å passe inn i et samtidig folkelig bilde, og igjen er Lourdes intet unntak, som naturlig nok korresponderer med mottakerens religiøse opplæring. Dermed kommer bildet av «damen» i Lourdes fra barokk fromhet som er eksemplifisert i Murillos velkjente bilde. Slike bilder ble mangfoldiggjort i stort antall etter proklameringen av dogmet om Marias uplettede unnfangelse.13

Lourdes, med sin vekt på helbredelser, har stort sett vært fri for tilbøyeligheter til å bli samlingssted for prekonsiliære holdninger, som har preget noen moderne visjonære. Likevel har valfarter i spesielt søken etter helbredelse blitt kritisert for å gi håp som høyst sannsynlig blir skuffet, med resulterende bitterhet, heller enn å oppmuntre folk med funksjonshemminger til å akseptere dem og ta kontroll over sine liv. Men den overveldende erfaringen fra Lourdes blant de syke, deres hjelpere fra brancardiers (bårebærere eller nå de som skyver rullestoler) til popotiers (tallerkenvaskere på kjøkkenet) og de friske som reiser dit av sine egne grunner, er en styrking av troen og håpet gjennom en opplevelse av felles nestekjærlighet som det vil være vanskelig å finne noen parallell til noe annet sted.14

Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble dagens navn endret fra «Den uplettede Jomfru Marias åpenbaring» til «Vår Frue av Lourdes». Dette ble gjort for å gjøre det klarere at festens objekt er Jomfru Maria selv, og ikke det historiske faktum av hennes åpenbaring.15 Samtidig ble den endret fra fest til valgfri minnedag. Den hellige Bernadette har minnedag den 16. april.

Etter at minnedagen for Vår Frue av Fátima (13. mai) i 2002 ble tatt inn i den universelle kalenderen, ble gruppen med denne typen minnedager for Maria utvidet til fem; de andre er i tillegg til Vår Frue av Lourdes (11. februar) den salige Jomfru Maria av Karmelberget (16. juli), Vår Frue av Rosenkransen (7. oktober) og Vår Frue av Guadalupe (12. desember).

Se byen Lourdes' offisielle hjemmeside.

Se en side med mange bilder av Bernadette og Vår Frue av Lourdes

Se også en annen side med mange bilder.