Den salige Frans Johannes Bonifacio (1912-1946)

Den salige Frans Johannes Bonifacio (it: Francesco Giovanni) ble født den 7. september 1912 i Pirano på halvøya Istria i det nordøstre Italia (nå Piran i Slovenia). Han kom fra en beskjeden og dypt kristen familie og var den andre av syv barn. Han ble presteviet den 27. desember 1936 i katedralen San Giusto (St. Justus) i Trieste.

Hans tilhørte bispedømmet Trieste, og hans første postering var i Cittanova, og deretter ble han forflyttet til sognet Villa Gardossi. Don Francesco ble snart høyt elsket, han satte i gang mange aktiviteter, besøkte familiene og de syke, og han ga bort det lille han hadde til de fattige.

Hans engasjement var en torn i øyet på den antireligiøse propagandaen i det daværende Jugoslavia, men til tross for all trakassering fortsatte han sin tjeneste til det siste.

P. Bonifacio nevnes som et offer for de såkalte foibe-massakrene. En foiba (pl: foibe) er en dyp naturlig hule som er vanlig i regionen Kras (Carso), som er delt mellom Italia, Slovenia og Kroatia. Historien om foibe-massakrene er knyttet til fredsavtalen som ble undertegnet i Paris den 10. februar 1947. Der ble Italia tvunget til å avstå Zara i Dalmatia, Istria med Fiume (nå Rijeka) og store deler av Venezia Giulia til Jugoslavia. Trieste ble et «fritt område» (Territorio libero di Trieste) mellom Italia og Jugoslavia, delt i en italiensk og en jugoslavisk sone. Den italienske sonen ble gitt tilbake til Italia i slutten av 1954, mens den jugoslaviske sonen ble delt mellom Slovenia og Kroatia.

Mot slutten av 1940-årene og i årene etter delingen av området flyttet rundt 40 000 mennesker, i hovedsak italienere, fra den jugoslaviske sonen og til den italienske sonen eller til selve Italia. Noen ble truet til å flytte, andre ønsket ikke å bo i Jugoslavia. I Jugoslavia ble de som flyttet omtalt som optanti mens de selv omtalte seg som esuli (i eksil). Rundt 14 000 italienere valgte å forbli i den jugoslaviske sonen.

Fra 1943 til 1945 drev partisantroppene til den jugoslaviske kommunistlederen, marskalk Josip Tito, i samarbeid med de italienske kommunistene, det som ikke kan kalles annet en blodig etnisk rensing i området. Tusenvis av personer ble henrettet og kastet i de såkalte foibe, som kunne være opp til 200 meter dype. Historikerne snakker om 4 000 personer, men de overlevende indikerer et mye høyere antall, kanskje opp mot 20 000. I denne perioden forlot 350 000 italienere Istria, Fiume og Dalmatia. Hele italienske familier ble massakrert, og minst femti prester ble drept av marskalk Titos partisaner. I en enkelt foiba i Basovizza, få kilometer fra Trieste (en av de få foibe som forble på italiensk territorium), er det funnet 400 m3 med lik.

I mange tiår var disse uhyrlighetene innhyllet i et slør av taushet, men på 1990-tallet økte oppmerksomheten om det som hadde skjedd, inntil det italienske parlamentet den 30. mars 2004 vedtok lov nr 92 som innførte «Minnedagen» (Giorno del Ricordo) for å bevare minnet om foibe-tragedien. Dette spørsmålet er fortsatt svært omstridt i italiensk politikk, hvor høyresiden anklager venstresiden for å prøve å viske tragedien ut av historien og utelukkende fokusere på forbrytelser begått av fascistregimet.

I dette klimaet av sivil terror og religiøs forfølgelse brakte p. Bonifacio trøst til menneskene i høydene mellom Buie og Grisignana (nå Buje og Groznjan i Kroatia), og han samlet unge mennesker rundt seg og etablerte en lokal avdeling av Katolsk Aksjon.

Om kvelden den 11. september 1946 kom don Francesco Bonifacio tilbake fra Grisignana. Han ble da stanset av to menn fra folkemilitsen, og vitner så dem forsvinne med presten inn i skogen. Hans bror begynte straks å lete etter ham, men han ble da arrestert, anklaget for å fortelle løgner. I mange år var p. Bonifacios skjebne ukjent, inntil en teaterregissør klarte å oppspore en av folkemilitsmennene som hadde grepet presten. Denne mannen fortalte til slutt at den 34-årige presten hadde blitt dyttet inn i en bil, banket opp og avkledd, slått med en stein i hodet og til slutt drept med to knivstikk før han ble kastet ned i en foibe. Hans levninger har aldri blitt funnet igjen.

Martyriet skjedde den 11. september 1946 i Villa Gardossi (nå Krasica) på Istria.

Den 3. juli 2008 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Han ble saligkåret lørdag den 4. oktober 2008 i katedralen San Giusto i Trieste. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle erkebiskop Angelo Amato SDB, den nye prefekten for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet etter kardinal José Saraiva Martins CMF, som gikk av for aldersgrensen den 9. juli 2008. Messen ble feiret av biskop Eugenio Ravignani av Trieste. Frans' minnedag er dødsdagen 11. september.

Mens gamle og nye fascister i Italia samt de såkalte esuli jubler over saligkåringen av det første offeret for foibe-massakrene, hevder noen som foretrekker å omtale partisanene som antifascistiske frihetskjempere, at det ikke finnes noen bevis for at det var Titos soldater som drepte p. Bonifacio, og siden hans levninger aldri er funnet, er det ikke riktig å nevne ham som en av foibe-ofrene.