Den hellige Finan av Lindisfarne (d. 661)

Det første vi hører om Finan er at han ble munk og fikk sin opplæring i klosteret på øya Iona i De indre Hebridene på vestkysten av Skottland. Øya het opprinnelig Hy, men fikk senere navnet Iona etter den hellige Kolumba av Iona (ca 521-97) (= due på latin; hebr: iona). Der var han i lang tid i regjeringstiden til den femte abbeden, den hellige Ségéne (Seghine) (623-52). I sitt monastiske liv fremhevet Finan seg for de dyder som var passende for hans stand, spesielt forsiktighet og verdig opptreden. Han var hengiven til bønn og anstrengte seg nidkjært for å leve i henhold til Den guddommelige vilje i alle ting.

Etter at den hellige Aidan av Lindisfarne, som hadde vært munk på Iona, døde den 31. august i 651, ble Finan sendt dit av de kolumbanske munkene for å bli hans etterfølger, og han ble den andre abbed og biskop der. Lindisfarne (nå Holy Island) er en øy utenfor kysten av Northumbria som er landfast ved lavvann. Finan tok bispedømmet i besittelse i 652.

Finans bispedømme omfattet de nåværende nordengelske grevskapene Durham, Northumberland og York. Han var nidkjær, lærd og forsiktig og samarbeidet nært med kong Oswiu (Oswy), som var konge av Bernicia fra 642 og av hele Northumbria (Bernicia og Deira) fra 655 til sin død i 670. Finan fortsatte Aidans misjonsarbeid med suksess sør for Humberbukten. Finans misjonsiver resulterte i grunnleggelsen av St. Mary’s ved munningen av elven Tyne, det store klosteret Streaneshalch eller Whitby samt klosteret Gilling på det stedet hvor den hellige kong Oswin hadde blitt myrdet i 651 av sin fetter kong Oswiu (kongen ble overtalt til å grunnlegge klosteret av sin hustru, den hellige Enfleda). Whitby skulle i senere år, under styret til den første abbedissen, den hellige Hilda, bli en helgenskole og et senter for lærdom for hele territoriet, og det ble gjenstand for ettertidens beundring på grunn av dets glød og strenge disiplin.

I 653 kom den midtangliske delkongen eller prinsen Peada til Northumbria for å be om å få gifte seg med Oswius datter Achfled. Peada var sønn av den hardnakkede hedningen kong Penda av Mercia (632-54). Oswiu var kristen og insisterte på at Peada ble døpt før han fikk datterens hånd. Finan døpte Peada på Oswius eiendom ved Hadrians mur, kjent som At-Wall. Finan døpte også kong Sigebert II av Essex, østsaksernes rike (653-660), som var omvendt av kong Oswiu. Denne Sigebert kan lett forveksles med den hellige kong Sigebert av East Anglia (631-34).

På denne tiden hadde striden om dateringen av påsken brutt ut i Northumbria. Kong Oswiu, som tidligere hadde vært i eksil i Irland og Skottland og hadde fått sin opplæring og var blitt døpt i klosteret på Iona, hadde oppmuntret munker fra Nord-Irland til å komme til landet. De holdt fast på den keltiske tidsfastsettelse av påsken fra Iona, og det samme gjorde Finan, som motsatte seg på det sterkeste fornyerne fra Kent eller utlandet, som ville innføre de romerske skikkene som ble fulgt i resten av Europa.

Finan forsvarte de irske skikkene mot den hellige Ronan, som var irsk, men opplært i Gallia og Italia «i Kirkens autentiske praksis» og var Roma-tilhenger. Finan motsto alle argumenter, og den hellige Beda den ærverdige, som selv sterkt støttet det romerske synet mot det keltiske, beskriver ham som «en oppfarende mann som bare ble mer gjenstridig og åpent fiendtlig til sannheten av irettesettelser». Men han gikk til slutt med på at den hellige Wilfrid av York reiste fra Lindisfarne til Roma, og det var Wilfrid som skulle sørge for at det romerske synet seiret på den berømte synoden i Whitby i 663/64.

Finans enorme bispedømme omfattet ikke bare kongerikene Bernicia og Deira, men også ne nærliggende kongerikene som kongene av Northumbria hevdet overhøyhet over. Skotske annalister taler om en viss prins Fergus, trolig en nær slektning av kong Domangart II, som på grunn av sine voldsgjerninger og andre handlinger hadde pådratt seg det skotske presteskapets indignasjon og påførte seg en ekskommunikasjon fra biskopene av Lindisfarne, Finan og hans etterfølgere. Beda hadde fordommer mot denne hellige prelaten fordi han holdt fast ved de keltiske ritualene og for hans motstand mot den irske misjonæren Ronan, som presset på for å innføre de romerske skikkene. Finan gikk imidlertid med på at Wilfrid reiste til Roma, og selv Beda innrømmer hans store dyder, hans forakt for verden, kjærlighet til fattigdom og store flittighet i forkynnelsen av Guds ord.

Finan bygde kirken på Lindisfarne (Holy Island), som ifølge Beda var av tre (eik) og tekket med sjøgress på taket. Det var til denne kirken, som senere ble viet til den hellige Peter, at Aidans relikvier ble overført «og gravlagt på høyre side av alteret i henhold til den ære som skyldes en så stor prelat», skriver Beda. En senere biskop, Edbert, erstattet stråtaket med bly og dekket også veggene med bly.

Finan døde den 17. februar 661 på Lindisfarne etter ti år som abbed og biskop og ble etterfulgt av den hellige Colman, en annen ire som skulle lede forsvarerne av de keltiske skikkene på synoden i Whitby. Finan ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 11. juli 1898 (gruppen «Adomnán av Iona og hans atten skotske ledsagere») av pave Leo XIII (1878-1903). Hans minnedag er dødsdagen 17. februar, men 9. januar i irsk hagiografi. 19. januar og 9. februar nevnes også. Han feires i bispedømmene Lancaster i Nord-England og Argyll and the Isles i Skottland. Hans navn står i Martyrologium Romanum etter helligkåringen, men tidligere var han ekskludert fra det romerske martyrologiet på grunn av hans motstand mot de romerske skikkene.