Den hellige Fulgentius (it: Fulgenzio) ble født som Fabius Claudius Gordianus Fulgentius rundt 468 i Telepte (Thelepte) i Nord-Afrika, som i dag er ruiner i Medinet-el-Kedima i det vestlige Tunisia, fem kilometer fra byen Fériana nær grensen til Algerie. Byzacena (Byzacium; gr: Byzakion, Βυζάκιον) var en romersk provins som ble opprettet på slutten av 200-tallet da keiser Diokletian (284-305) delte den store provinsen Africa Proconsularis i tre mindre provinser: Zeugitana i nord, som fortsatt ble styrt av en prokonsul og ble kalt Proconsularis, samt Byzacena og Tripolitania i sør. Den kornrike provinsen Byzacena tilsvarer omtrent dagens østlige Tunisia eller den moderne tunisiske regionen Sahel, mens Tripolitania tilsvarer omtrent det sørøstre Tunisia og nordvestre Libya.
Fulgentius kom fra en adelig familie fra Kartago og hans foreldre het Claudius og Marina. Hans farfar Gordianus var senator i Kartago, men han ble fratatt sine eiendommer rundt 440 da de arianske vandalene under kong Geiserik (428-77) okkuperte Nord-Afrika. De drev forfølgelse av katolikker, og Gordianus ble forvist til Italia. Etter hans død vendte hans to sønner tilbake til Afrika. Deres hus i Kartago var gitt til en ariansk prest, men de reddet noe eiendom i provinsen Byzacena, og i byen Telepte i Byzacena ble Fulgentius født. En kilde skriver at han muligens levde mellom 462 og 527.
Hans far døde tidlig, men hans mor lærte ham i tillegg til latin også gresk, som han skulle komme til å snakke som en innfødt. Han fikk en glimrende utdannelse og var også praktisk, og han fikk stor anerkjennelse for den måten han drev familieforretningene på og for den respekt han alltid viste sin mor. Han ble også trukket inn i vandalenes administrasjon, og i ung alder ble han utnevnt til stattholder for Telepte og prokurator (skatteoppkrever) i Byzacena. Men han ga snart opp denne karrieren, trett av et verdslig liv. Han ble dratt mot klosterlivet, oppmuntret av å lese den hellige Augustins (354-430) preken over salme 36, og han var svært opptatt av menneskelivets flyktige natur.
Han henvendte seg rundt 490 til biskop Faustus, som hadde blitt fordrevet av den arianske kong Hunerik (477-84) og hadde grunnlagt et kloster i Byzacena. Faustus syntes at den 22-årige Fulgentius, som var oppvokst i slapphet og vellevnet, var for svak fysisk til å tåle strengheten i det monastiske liv med grove klær, våke og faste, og han prøvde å få ham fra tanken. Han ga sin tillatelse først da Fulgentius beskjedent svarte: «Han som har inngitt meg vilje til å tjene Ham, kan vel også gi meg det nødvendige mot til å beseire min svakhet». Faustus tok da opp den nye novisen på prøve.
Til tross for sin berømte respekt for sin mor ser det ikke ut til at den unge mannen konsulterte henne om denne avgjørelsen, som opprørte henne veldig. Hun løp til klosterporten og påpekte at Kirken var ment å skulle beskytte enker, så hvorfor hadde de stjålet hennes sønn fra henne? Men hennes bønnfallelser hadde ingen virkning, og tidligere beretninger kaller dem bare en stor prøvelse for den senere biskopen! Fulgentius ble bekreftet i sitt kall og overga alt sitt jordiske gods til moren og etterlot sin yngre bror til å bli forsørget av henne.
Nye forfølgelser tvang Faustus til å flykte igjen i 493, og han ga Fulgentius det råd å dra til et nærliggende kloster. Der gjorde abbed Felix ham til med-abbed og betrodde ham bestyrelsen av klosterets verdslige affærer mens han selv tok seg av klosterets åndelige misjon. De to samarbeidet svært harmonisk. I 499 ble de to igjen tvunget til å flykte for ariansk inspirerte forfølgelser og invaderende numidiere. De dro til Sicca Veneria, en by i den prokonsulære provinsens i Afrika (Africa Proconsularis). Der fikk en ariansk prest dem arrestert og torturert fordi de forkynte den nikenske ortodokse læren om Kristi to naturer. De nektet å oppgi Kirkens tro, og ble da sluppet fri.
Fulgentius planla å reise til Egypt og møte munkene i ørkenen der, ettersom han hadde lest den hellige Johannes Kassians (ca 360-433) Institutiones og Collationes. Sammen med en ledsager ved navn Redemptus gikk han i Kartago om bord på et skip som skulle til Alexandria. Men da de kom til Siracusa (Syrakus) på Sicilia, fikk han vite av den hellige biskop Eulalius at Egypt var under kontroll av kjettere, så han slo fra seg planen. I stedet ble han noen måneder hos Eulalius (som bare er kjent fra Fulgentius’ hagiografi). Deretter søkte han råd hos en landflyktig biskop fra sin egen provins, som levde som munk på en liten øy utenfor kysten av Sicilia. Han fikk det råd å vende tilbake til sitt eget kloster, men «ikke glem apostlene». Derfor dro han i 500 på valfart til Roma for å be ved apostlenes graver.
Han vendte deretter tilbake til Byzacena, hvor en adelsmann ga ham land. Der bygde han et kloster som han ble abbed for, men selv bodde han som eremitt i en celle i nærheten. Men han trakk seg som abbed for å leve et mer skjult liv i et stort og strengt kloster som blomstret på en øy full av klipper. Her arbeidet, leste og mediterte han. Han var en dyktig skriver og kunne lage vifter av palmeblader. Men Felix nektet å gå med på tapet av sin med-abbed, og han fikk biskop Faustus til å gjøre krav på Fulgentius som sin egen munk og å beordre ham å vende tilbake til Felix. Biskopen sikret at han fortsatte som abbed ved å vigsle ham til prest.
På den tiden sto mange bispeseter tomme fordi den arianske kong Trasamund (496-523) forbød utnevnelsen av ortodokse biskoper, selv om han ikke var en så grusom forfølger som sine forgjengere Geiserik (428-77) og Hunerik (477-84). I 508 møttes de biskopene som var i stand til det, og bestemte at dette forbudet måtte omgås. Det ble vedtatt at valg skulle foregå samtidig og i det stille i alle vakante bispedømmer før myndighetene fikk tid til å treffe preventive tiltak. Fulgentius’ ry hadde spredt seg, og han ble nominert til flere av bispesetene, men han hadde flyktet og kunne ikke finnes. Da han trodde at alle utnevnelsene var foretatt, kom han frem igjen. Men i havnebyen Ruspe i dagens Tunisia (nå enten Kudiat Rosfa eller Henshir Sbia) var valget blitt forsinket på grunn av ambisjonene til en diakon på stedet, og Fulgentius ble straks valgt.
Mot sin vilje ble Fulgentius i 508 vigslet til biskop av en by han aldri hadde sett. Men som biskop imponerte han alle med sin ydmykhet, askese og nestekjærlighet, og han grunnla et kloster i Ruspe for å fortsette sin asketiske livsstil. Han insisterte på å beholde munkedrakten og gikk aldri med klerikale sko, men alltid barføtt eller med sandaler. Han gjorde Felix til abbed for det nye klosteret. Men han rakk ikke å fullføre det, for han hadde knapt blitt innsatt i sitt embete før han samme år ble forvist av kong Trasamund til Sardinia sammen med de rundt seksti andre nye ortodokse biskopene. Den hellige pave Symmachus (498-514) syntes synd på dem og sendte dem årlige bidrag i form av klær og penger, og et av hans brev til dem er bevart.
I Cagliari på Sardinia forvandlet Fulgentius et hus til et kloster og viet seg til studier. Han hadde hatt med seg noen få munker til Sardinia, og sammen med dem og to andre biskoper og deres ledsagere dannet han en kommunitet. Han var en av de yngste av de seksti landflyktige biskopene, men ble deres talsmann, skrev brev på vegne av dem alle og skrev ofte hyrdebrev for enkelte av sine kolleger som de sendte til sine troende. Han satte seg fore å skrive avhandlinger for opplæring av de troende i Afrika, og han skrev en rekke teologiske verker, blant annet mot arianismen.
Fulgentius’ skrifter tiltrakk seg vandalkongen Trasamunds oppmerksomhet. I 515 offentliggjorde kongen ti spørsmål som en utfordring til de katolske biskopene, og han fikk hentet Fulgentius til Kartago for offentlige diskusjoner med det arianske presteskapet. Fulgentius’ svar på innvendingene mot den ortodokse lære skal angivelig ha blitt samlet i boken «Et svar på ti innvendinger» (Contra Arianos liber unus, ad decem objectiones decem responsiones continens). Kongen var imponert over Fulgentius’ lærdom, men for å unngå en gjentakelse av dette tilbakeslaget for arianismen, beordret han at den neste lange innvendingen bare skulle leses opp for Fulgentius én gang, uten at han fikk noe skriftlig, og at han måtte svare med en gang. Fulgentius svarte da med en ny bok med en gjendrivelse av arianismen, inspirert av Augustins lære, kjent under tittelen «Tre bøker til kong Trasamund» (Ad Thrasamundum regem Vandalorum libri tres).
Kongen ble igjen imponert, og han lot Fulgentius bli i Kartago. Men biskopen forsonte mange med Kirken som hadde blitt gjendøpt av arianerne, og hans innflytelse ble for sterk. Så etter klager fra det arianske presteskapet ble han i 520 eller 518 sendt tilbake til Sardinia. Han ble satt på et skip om natten, slik at folket i Kartago ikke skulle merke at han dro. Men ugunstig vind tvang skipet å bli liggende i havn i flere dager, og nesten hele byen klarte å ta farvel med den hellige biskopen og å motta kommunion fra hans hånd. Til en gråtende mann spådde han privat sin snarlige retur og den afrikanske Kirkens frihet.
Fulgentius ble fulgt til Sardinia av mange av sine klosterbrødre, og han fikk tillatelse av biskopen av Calaris til å bygge et nytt kloster nær Cagliari, like ved basilikaen St. Saturnin. Her styrte han over førti munker. De ga avkall på all privat eiendom, mens abbeden sørget for alle deres behov med stor nestekjærlighet og diskresjon. Men hvis en munk ba om noen ting, avslo han straks og sa at en munk skulle være fornøyd med det han fikk, og at sanne munker ga avkall på egen vilje. Mens han strenghet på dette bestemte punktet ble uten tvil mildnet av hans milde natur og sjarmerende vesen.
Nesten halvparten av Fulgentius’ episkopat ble tilbrakt i eksil. Men etter at kong Trasamund døde i 523, ble han etterfulgt av Hilderik (523-30), som var mild og katolskvennlig. Til slutt kunne alle biskopene vende tilbake til sine seter, og kongen tillot landet å vende tilbake til ortodoksien. Nye biskoper ble konsekrert for de vakante setene. Da biskopene gikk i land i Kartago, fikk Fulgentius en entusiastisk mottakelse, og hans reise til Ruspe ble et triumftog. Han begynte straks med å reformere de mange misforhold som hadde sneket seg inn under hans lange fravær. Hans prekenkraft var så stor at erkebiskop Bonifatius av Kartago aldri hørte ham uten å felle tårer og takket Gud for å ha gitt Kirken en så stor hyrde.
I 532 ville Fulgentius trekke seg tilbake til et avsidesliggende kloster på den lille øya Circinia (Circe) for å forberede seg på døden i fred. Men han var så elsket av sin flokk at de kalte ham tilbake til Ruspe, hvor han tilbrakte sine siste måneder inntil han døde den 1. januar 533, 65 år gammel. Folkets kjærlighet var så stor at de gravla ham inne i hans kirke, i strid med loven og skikken på den tiden. Før han døde, tryglet han sitt presteskap om å tilgi ham hvis han noen gang hadde krenket noen av dem på noe vis. En samtidig og pålitelig biografi, Vita Sancti Fulgentii fra 533, ble trolig skrevet av hans disippel Ferrandus (d. ca 546), diakon i Kartago, og dedisert til Felician, Fulgentius’ etterfølger som biskop av Ruspe. Fulgentius etterlot seg et ry som bekjemper av vandalenes arianisme og den sørgalliske «semipelagianismen» og en forsvarer av den ortodokse treenighetslæren, kristologien og den augustinske nådelæren.
I tillegg til de nevnte verkene skrev han også følgende bøker mot arianismen: Adversus Pintam liber unus; De Spiritu sancto ad Abragilam presbyterum commonitorium parvissimum; Contra sermonem Fastidiosi Ariani ad Victorem liber unus; Contra Fabianum libri decem; De Trinitate ad Felicem notarium liber unus; De Incarnatione Filii Dei et vilium animalium auctore ad Scarilam liber unus (som i andre del viser at også fluer og skorpioner ble skapt av Gud); De remissione peccatorum ad Euthymium liber duo.
I tillegg er det bevart noen gode avhandlinger, syv prekener og tretten brev av Fulgentius. Best kjent er boken De Fide (De fide seu de regula veræ fidei ad Petrum liber unus), en beskrivelse av den sanne tro, skrevet til en viss Peter som skulle på valfart til det skismatiske Østen. De tre bøkene Ad Monimum libri tres, skrevet på Sardinia, er rettet til en venn som forsto Augustin slik at han lærte at Gud forutbestemte det onde. Noen av Fulgentius’ synspunkter, for eksempel om skjebnen til udøpte barn, virker sjokkerende i dag, men de var ikke uvanlige i hans område på den tiden. Han understreker at alle udøpte barn straffes med evig ild for arvesynden, at ingen kan reddes utenfor Kirken og at alle hedninger og kjettere går ubønnhørlig fortapt.
Hans siste arbeid mot semi-pelagianismen ble skrevet i Ruspe og adressert til lederne for de skytiske munkene, Johannes og Venerius: De veritate prædestinationis et gratiæ Dei ad Ioannem et Venerium libri tres i tre bøker. I tillegg kan nevnes de to bøkene De remissione peccatorum. Et verk mot biskop Faustus av Riez og pelagianismen var også Contra Faustum Reiensem libri septem, som har gått tapt. Han skrev mye om Den hellige Treenighet og Inkarnasjonen: Liber contra Arianos, Liber ad Victorem og Liber ad Scarilam de Incarnatione.
En 6. mai rundt 714 ble Fulgentius’ relikvier flyttet til Bourges i Frankrike, hvor de ble ødelagt under Den franske revolusjon. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 1. januar:
Ruspis in Byzacéna, sancti Fulgéntii, epíscopi, qui, múnere procuratóris Byzacénæ functus, mónachus evásit; deínde epíscopus efféctus, témpore vandálicæ persecutiónis, ab ariánis multa perpéssus est et in Sardíniam a rege Thrasamúndo bis relegátus. Tandem pópulo suo restitútus eum per réliquos vitæ annos veritátis et grátiæ verbo fidéliter nutrívit.
I Ruspe i provinsen Byzacena [i dagens Tunisia], den hellige Fulgentius, biskop, som etter å ha vært prokurator for territoriet, ble munk; deretter utnevnt til biskop, led han mye under forfølgelsen på vandalenes tid, han måtte tåle mye fra arianerne og ble to ganger forvist til Sardinia av kong Trasamund. Til slutt vendte han tilbake til sitt folk, i de resterende årene av sitt liv næret han de troende med ord av sannhet og nåde.
I det førkonsiliære Martyrologium Romanum ble han også minnet den 1. januar:
In Africa beati Fulgéntii, Ruspénsis Ecclésiæ Epíscopi, qui, témpore Wandálicæ persecutiónis, ob cathólicam fidem eximiámque doctrínam, ab Ariánis multa perpéssus et in Sardíniam relegátus est; atque tandem, ad própriam Ecclésiam redíre permíssus, vita et verbo clarus, sancto fine quiévit.
I Afrika, den salige Fulgentius, biskop av kirken i Ruspe, som under den vandalske forfølgelsen led sterkt fra arianerne for den katolske troen og dens utmerkede lære, og var forvist til Sardinia; men til slutt lot han seg vende tilbake til sin kirke, opplyst i liv og ord til sin hellige død.
Tidligere skal han ha blitt minnet den 3. januar, og på denne datoen minnes augustinerne ham fortsatt. I Alger og på Sardinia blir han minnet den 2. januar. De ortodokse minnes ham den 1. januar. Noen nevner ham under 6. mai, som var datoen for overføringen av hans relikvier til Bourges. Augustinereremittenens martyrologium har ham den 19. januar.
Fulgentius av Ruspe regnes som kirkelærer i Spania, men ikke i Kirken som helhet. Hans teologiske og kontroversteologiske verker, særlig mot arianismen, regnes som svært betydningsfulle, selv om de ikke er spesielt originale. De er bevart i Jacques-Paul Mignes (1800-75) Patrologia Latina. Den hellige Fulgentius av Astigi (d. ca 633), bror av Sevillas erkebiskoper Leander (ca 540-ca 600) og Isidor (ca 560-636), blandes ofte sammen med Fulgentius av Ruspe. I kunsten fremstilles han vanligvis som eremitt i bønn i eller foran en grotte, mens andre kunstnere fremstiller ham i høytidelig bispeskrud. Hans klosterliv var inspirert av den hellige Augustins tanker og eksempel, så han ble kalt Augustinus breviatus («den forkortede Augustin»). Hans identifisering med den lærde Fabio Planciade Fulgenzio, forfatter av betydelige verk for middelalderens kultur som Expositio Virgilianæ continentiæ, Mythologiarum libri tres og Expositio sermonum antiquorum, diskuteres fortsatt i dag, selv om mange forskere er tilbøyelige til å akseptere den.
Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler (I), Benedictines, Benedictines (2), Benedictines (3), Delaney, Delaney (1), Bunson, Engelhart, Schauber/Schindler, MR1956, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, nominis.cef.fr, Butler 1866, britannica.com, zeno.org, heiligen.net, cassiciaco.it, treccani.it, Enciclopedia Italiana (1932), uni-regensburg.de, midwestaugustinians.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 4. april 2000 – Oppdatert: 17. april 2020