Den salige Hermann ble født som Juda i 1107/08 i Köln i Tyskland. Han kom fra et jødisk handelshus, og i forbindelse med forretningene møtte han som tyveåring i Mainz biskop Egbert (Ekbert) av Münster (1127-32). Da han i strid med vanlig forretningsskikk lånte biskopen penger uten sikkerhet, forlangte hans foreldre at han skulle reise til biskopens hoff og be ham straks betale pengene tilbake. Det tyve uker lange oppholdet hos biskopen la grunnlaget for Judas konversjon til kristendommen.
Biskopen behandlet åpenbart den unge forretningsmannen forekommende, tok ham med på en visitasjon til klosteret Cappenberg nær Selm i Westfalen, som tilhørte premonstratenserne (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger, den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten. Biskopen involverte ham i religiøse samtaler og muliggjorde til og med en diskusjon med den ansette teologen Rupert av Deutz (d. 1129). Diskusjonen dreide seg om Israels betydning i forbindelse med loven som var gitt ved dette folkets utvelgelse og om den kristne billedvenerasjonen.
Juda vendte tilbake til Köln som en fortsatt uomvendt, men tvilende jøde. Tilbake i den jødiske menigheten tok hans samtaler med kristne geistlige slutt, og det samme gjorde den fasten som han prøvde å bruke til å tvinge frem en visjonær avklaring av sin tvil. Juda ble tvunget til å gifte seg for å stabilisere sin tilhørighet til det jødiske fellesskapet. Men kort etter giftermålet kom det til en endelig religiøs avklaring, som Juda tilskrev bønnene til to inklusere (innemurte munker) i Köln. Før han lot seg døpe, benyttet han en forretningsreise til å bortføre sin syvårige stebror og i en dramatisk aksjon bringe ham til et kloster. Dermed var bruddet med jødedommen blitt endelig på et spektakulært vis, og rundt 1131 lot han seg døpe i domkirken i Köln under stor offentlig oppmerksomhet. Han tok dåpsnavnet Hermann.
Hermann sluttet seg til norbertinerne eller premonstratenserne og trådte inn i klosteret Cappenberg, som han kjente fra før. Der lærte han latin og ble til slutt presteviet. Han skrev Opusculum de conversione sua, den første enhetlige religiøse selvbiografien i middelalderen, hvor han forteller om sitt liv frem til han gikk over til kristendommen. Selvbiografien slutter med tolkningen av en tidlig drøm, som sa at han med sin prestevielse hadde oppfylt det livsmål Gud hadde satt for ham da han ble født som jøde. Selvbiografien inneholder ingen nøyaktige kronologiske opplysninger. Går man ut fra at hans møte med biskop Egbert skjedde i begynnelsen av dennes embetstid og at samtalen med Rupert av Deutz virkelig fant sted, må hans dåp dateres til året 1128.
Hermanns videre livsløp ligger i mørke, og hvor mye lys som kan kastes på det, er avhengig av om det er Hermann det siktes til når det i dokumenter fra 1100-tallet dukker opp en Hermannus Judaeus eller Hermannus Israhelita. Det er høyst sannsynlig at en første prior eller prost (ty: Propst) i Cappenbergs datterkloster Scheda i erkebispedømmet Köln som nevnes i 1170, er identisk med Hermann. Noen mener at en stiftskannik i St. Cassius i Bonn som nevnes i 1149 og 1153 og en kannik i St. Maria ad gradus i Köln som nevnes i 1172 og 1181, er identisk med premonstratenseren Hermann, men det er mye skepsis til dette.
Hermann kalles også «Her[i]mannus [quondam] Judaeus», «Hermann premonstratenseren», «Hermann av Cappenberg», «Hermann av Köln», «Hermann av Scheda» eller «Juda ben David ha-Levi». Han blandes noen ganger sammen med den salige Hermann av Ahr, som var premonstratenser i Cappenberg. Han døde rundt 1200 (i alle fall etter 1170) i Scheda (?). Kilden Heiligenlexikon oppgir 6. august 1173 (?) som dødsdag.
Hermann ble glemt i sin orden inntil han ble gjenoppdaget på 1500-tallet i lokalhistorisk interesse i klosteret Scheda. Hans relikvier ble skrinlagt i 1628 og han ble æret som salig i ordenen på 1600-tallet. Hans minnedag som salig er 23. desember (6. august nevnes også). Han tjente som angivelig første abbed i Scheda som det ønskede bevis på den historiske ugyldigheten av adelsforbeholdet i dette klosteret. Uavhengig av dette forblir Hermanns Opusculum et bemerkelsesverdig eksempel på en religiøs selvbiografi som personliggjør det konfliktfylte og sosialt og religiøst ladete forholdet mellom kristne og jøder i middelalderen på ytterst anskuelig vis.