Den hellige Hermenegild (~550-585)

Den hellige Hermenegild (Ermengild, Ermingild, Irmingild; sp: Ermenegildo; lat: Hermenegildus) ble født rundt 550 i Spania. Han var sønn av den mektige arianske visigotiske («vestgotiske») kongen Leovigild (Leuvigild, Liuvigild, Leuvigildo, Leovigildo, Leogild) (568-86) og hans første hustru, Theodosia.

Under folkevandringene hadde germanske stammer i 409 trengt inn i Spania; vandalene ble herrer i Sør-Spania (etter dem kalt Andalucía), sveverne slo seg ned i nordvest og alanene i sørvest (det nåværende Portugal). Etter disse kom i 419 visigoterne som romernes forbundsfeller og vandalene dro i 428-429 over til Nord-Afrika.

Visigoterne var opprinnelig fra Skandinavia, og på 300-tallet kom de sørover til Donau og nordkysten av Svartehavet. Der ble de omvendt til kristendommen i dens arianske kjetterske form av Ulfila (d. 383). Han var født i Tyskland, barnebarn av kristne fanger tatt i Kappadokia, og han var i over førti år deres misjonsbiskop og drev katekese for dem med den gotiske translasjonen av Bibelen. Da de i 376 ble jaget bort av Unni, ble de henvist til Trakia som forbundsfeller av imperiet, som nå var fullstendig arianifisert. På denne tiden prøvde keiserne Konstans I (337-50) og Valens (364-78) å tvinge gjennom arianismen som statsreligion. Fra Ulfilas gotere ble arianismen overført som en nasjonal arv til alle de germanske folkene i øst som på 400-tallet bodde innenfor imperiets grenser.

Under keiser Theodosios I den Store (379-95) ble den ortodokse katolske tro gjort til offisiell statsreligion i Romerriket, men den germanske arianske kirken fortsatte uforstyrrelig å tro at Guds Sønn bare lignet Faderen, og ikke var den samme fra evighet. De avviste det de kalte «trinitariske spekulasjoner og kristologien i den greske teologien», å bruke det germanske språket i liturgien og å anerkjenne monarkens rett til å utnevne biskoper og innkalle synoder. På Balkan kom visigoterne snart i konflikt med sine bysantinske beskyttere, og dårlig behandling fra noen av de keiserlige sivile tjenestemennene provoserte frem et opprør. I 378 kom visigoternes store seier ved Hadrianopel, som skulle bety begynnelsen til slutten for det romerske verdensherredømmet. Romerne ble tilført et sviende nederlag, og av deres hær på 60.000 mann skal bare en tredjedel ha sluppet unna. Keiser Valens (364-78) ble selv drept, og katastrofen gjorde et dypt inntrykk på samtiden.

De forsøkene som ble gjort fra keiser Theodosios' etterfølgere og det siste som ble gjort fra den hellige patriark Johannes Krysostomos av Konstantinopel på å få visigoterne til å akseptere læren fra konsilet i Nikea i 325, viste seg dessverre utilstrekkelige. Hos dem ble arianismen derfor fortsatt holdt fast ved i lang tid, etter at folket hadde lagt Italia og Hellas øde og erobret et nytt hjemland i det sørlige Gallia og i Spania i 419. Der oppsto det første uavhengige germanske riket innenfor det romerske imperiet.

Listen over de visigotiske kongene i Spania er noe forskjellig i de ulike kildene. Den vanligste varianten er: Athanagild (554-68) – Liuva I (Leuva, Leova, Liuwa) (568-72) med Leovigild (568-86), mens andre har Athanagild (554-67) – Theodomir (567-71) – Liuva (571-72) – Leovigild (572-86). Etter kong Athanagilds død var det en kort periode med anarki før den avdøde kongens to brødre Liuva og Leovigild overtok tronen sammen. Liuva ble foretrukket av de visigotiske adelsmennene og hersket over områdene nord for Pyreneene, mens Leovigild hersket i Hispania, det vil si Den Pyreneiske halvøy.

Liuva døde i 572 (eller 573) og Leovigild overtok makten i hele riket. Han erobret byen Cordoba i det nylig etablerte bysantinske territoriet sørøst på Den iberiske halvøy, men i mer enn en generasjon ennå skulle den østromerske keiseren beholde en base i det sørøstlige Hispania, som tok tilbake sitt gamle romerske navn Hispania Baetica. I nord dro Leovigild fordel av interne friksjoner mellom ulike fraksjoner blant de germanske sveverne om etterfølgelse. Han drev dem bort fra deres befestninger i Leon og Zamora, og i 584 underla han seg deres kongerike Galicia og la det til sitt rike. På den måten utvidet han sitt kongerike også mot nord og vest. På slutten av hans regjeringstid var det bare baskerlandene og bysantinernes to små territorier på den iberiske halvøya som ikke tilhørte vestgoterne.

Visigoterne hadde etter erobringen av Spania innført det arianske kjetteriet med vold, og kong Leovigild var en overbevist arianer. Han oppdro begge sine sønner, Hermenegild og den yngre Rekkared, i Arius' lære. Leovigild var ikke generelt en bitter fiende av katolske kristne, selv om han var fast bestemt på å straffe dem når de konspirerte mot ham med hans eksterne fiender. Han styrte delvis gjennom den lokale prestisjen til katolske biskoper, noen av dem hadde fire århundrers historie bak seg. For denne arianske monarken var katolisismen religionen til hans romerske undersåtter og arianismen var et samlingspunkt for å møte den bysantinske fienden i sør. Å konvertere var imidlertid ensbetydende med forræderi, og noen ganger behandlet Leovigild sine katolske undersåtter men maksimal strenghet og også med grusomhet, for han fryktet at de kunne minske hans absolutte makt.

Leovigild gjorde viktige forbedringer i visigotisk lov og styrket mulighetene for en fremtidig fredelig etterfølgelse ved å trekke sine to sønner med i regjeringen, og han satte i 573 noen regioner under deres styre. Leovigild utnevnte sin sønn Hermenegild til hertug av Narbonne, mens den yngre sønnen Rekkared ble hertug av Toledo.

I 579 arrangerte kong Leovigild et ekteskap mellom sønnen Hermenegild og den tolvårige frankiske prinsessen Ingundis (Ingonde, Indegundis, Ingunth) (dette er høyst sannsynligvis den obskure hellige Inger som står i gamle norske kalendere). Hun var datter av kong Sigebert av Austrasia (561-75), den østlige delen av frankerriket med hovedstad i Metz, og hans hustru, den berømte og beryktede dronning Brynhilda. Etter sin første hustru Theodosias død hadde Leovigild giftet seg med Gosvinda (Goiswintha, Goesintha), enke etter hans bror og forgjenger som konge, Athanagild. Gosvinda og Athanagild var foreldre til dronning Brynhilda og dermed besteforeldre til Ingundis. Gosvinda var dermed både Ingundis' bestemor og hennes «stesvigermor», samtidig som hun var Hermenegilds tante. Ingundis og Hermenegild skal ha fått tre sønner, men vi kjenner bare til Athanagild (f. 580).

Politisk var kong Leovigild fornøyd med dette ekteskapet, ettersom det skapte et tettere bånd til frankerne, og han trengte deres støtte for sitt mål om å konsolidere sin makt i Spania. Og selv om Ingundis var katolikk, brydde kongen seg mindre om trosspørsmål enn om maktspørsmål, så han aksepterte Ingundis. Men Gosvinda var en fanatisk arianer og krevde at hun gikk over til arianismen. Da hun nektet, grep den rasende Gosvinda henne etter det lange håret, slo henne umenneskelig i bakken og sparket henne til hun var dekket av blod. Til slutt ga hun ordre om at svigerdatteren skulle kles av og kastes i et basseng eller en fiskedam.1

For å få en slutt på de hyppige sammenstøtene ved hoffet som skyldtes Ingundis' katolske religion, bestemte Leovigild seg for å sende bort Hermenegild og hans hustru, så han overdro til ham en del av provinsen Baetica med Sevilla i Andalucía som hovedstad. Men denne forflytningen skulle vise seg å bli av avgjørende betydning for Hermenegild. For i Sevilla hadde den hellige Leander av Sevilla (Leandro) vært erkebiskop siden 579.

Ingundis holdt trofast fast ved sin katolisisme, og hun ble åndelig styrket av erkebiskop Leander. Stemorens behandling av hans brud gjorde at Hermenegild langsomt ble overbevist om at Ingundis ble forfulgt på grunn av den guddommelige sannhet. Hun hadde så stor innflytelse på sin ektemann at han snart erkjente sin villfarelse. Han fikk undervisning av erkebiskop Leander og gikk over til den katolske tro. En gang faren var borte, benyttet Hermenegild anledningen til offentlig å avsverge sin arianske vantro.

Den rasende Gosvinda satte Leovigild opp mot Hermenegild, som fratok sønnen kongetittelen og truet med at hvis han ikke straks vendte tilbake til den arianske tro, ville han ta fra ham hans eiendeler, hans hustru, ja til og med livet. Men Hermenegild lot seg ikke skremme, og han reiste opprørsfanen mot faren i 582. Han ble anerkjent som konge av flere viktige byer og sendte erkebiskop Leander til Konstantinopel for å få støtte og militær hjelp. Da det ikke kom noe ut av dette, henvendte Hermenegild seg til kommandøren for den lille romerske hæren i Spania, som fortsatt kontrollerte en landstripe ved Middelhavet.

Hermenegild overga sin hustru og sønnen Athanagild i kommandørens varetekt, men han viste seg som en forræder og overga Ingundis og hennes sønn til prinsens fiender. Ingundis flyktet da i retning Gallia, men hun ble tatt av bysantinerne. Etter Hermenegilds død ble hun satt på et skip til keiserhoffet i Konstantinopel, men underveis døde hun i Kartago senere i 585. Sønnen Athanagild (f. 580) kom imidlertid frem til Bysants. En austrasisk delegasjon reiste i 586 til Bosporos for å få løslatt prinsen, men keiser Maurikios (582-602) forble hard og insisterte på at frankerne skulle oppfylle sine forpliktelser i henhold til den allianseavtalen de tidligere hadde forhandlet frem. Kildebert brøt da med langobardene, brøt sitt kongelige ord og annullerte søsterens forlovelse med deres konge Authari. Ingundis sønn Athanagild ble da overlatt til bestemoren Brynhilda. Han giftet seg senere med Flavia Juliana, en slektning av keiser Maurikios.

Kong Leovigild dro i 584 med en stor hær mot sønnen og beleiret ham i et helt år i Sevilla, som var hovedstaden i Hermenegilds lille rike. Hermenegild flyktet sammen med noen menn til den romerske leiren i byen Osseto, hvor det var en berømt valfartskirke. Men han ble advart om at romerne var bestukket av Leovigild til å forråde ham, så han tok tilflukt i kirken. Kongen var redd for folket og ville ikke hente sønnen i kirken med makt, så han fikk sin andre sønn Rekkared til å gå inn og love ham at kongen ville tilgi sønnen om han meldte seg frivillig.

Hermenegild stolte på sin far, forlot kirken og kastet seg for hans føtter. Han ba inderlig om farens tilgivelse, selv om han erklærte at han ikke kunne forlate sin tro. Faren omfavnet ham, og det er ingen grunn til å tro at forsoningen ikke var ekte. Kongen synes å ha gitt sin eldste sønn noe av hans rang tilbake. Men det lyktes Gosvinda å hisse opp kong Leovigild mot sønnen igjen.

Leovigild lot da sønnen fratas de kongelige klær, la ham i lenker og førte ham i fengsel i Tarragona sør for Barcelona. Han var nå ikke lenger anklaget for forræderi, men for kjetteri. For å bringe ham til frafall ble prinsen mishandlet i fangehullet, men tross alle lidelser fortsatte han å være standhaftig. Han påla seg frivillige botsøvelser i tillegg til sine påtvungne pinsler, og han kledde seg i sekkestrie. Da påskefesten kom, sendte kongen en ariansk biskop til sønnen i fengselet. Denne skulle tilby benådning hvis Hermenegild mottok den hellige kommunion av hans hender. Prinsen avviste dette urimelige kravet, selv om han visste at hans liv sto på spill.

Kongen fikk da et av de voldsomme raserianfallene han var beryktet for, og han sendte straks soldater til fengselet for å drepe sønnen. De fant ham forberedt og resignert overfor sin skjebne. Deretter halshogde de prinsen med en øks i full offentlighet. Dette skjedde i Tarragona påskeaften den 13. april 585. Den hellige martyren ble bisatt i Sevilla.

Den hellige pave Gregor I den Store (590-604) skriver at kong Leovigild snart angret det han hadde gjort, og på sitt dødeleie i 586 tryglet han sønnen Rekkared om å slutte fred med erkebiskop Leander og oppgi arianismen. Noen hevder at Leovigild i hemmelighet omvendte seg mot slutten av sitt liv og døde som katolikk, men både Gregor den Store og den hellige Gregor av Tours fremholder at han døde som arianer.

Da Leovigild døde den 21. april 586, etterfulgte Rekkared ham på tronen (586-601). Rystet over sin brors heroiske død bekjente visigoternes nye konge seg til den katolske tro. Gosvinda stilte seg da i spissen for en ariansk revolt, men den ble slått ned og hun mistet livet.

Før han ble konge, hadde Rekkareds far Leovigild i 584 forsøkt å få Rekkared gift med Rigundis, datter av kong Kilperik av Neustria (567-84) og hans hustru Fredegunda. Hun ble sendt sørover med rike gaver, men så ble Kilperik myrdet, og farens fiender røvet hennes medgift og sendte henne hjem til sin mor. I 587 sendte Rekkared utsendinger til kongene Kildebert av Austrasia (575-95) og Guntram av Burgund (561-92). Kilderik tok imot utsendingene og befestet alliansen med dem, mens Guntram av en eller annen grunn nektet å møte dem. Med rike gaver (10.000 solidi) tilbød Rekkared en passende bot for Ingundis og ba om Kildeberts og Ingundis' søster Klodosindas hånd.

Kildebert sluttet fred med ham og bestemte seg for å bryte sitt kongelige ord da han hadde forlovet bort søsteren med den arianske langobardkongen Authari, og si ja til den katolske frieren, med forbehold om tilslutning fra sin onkel Guntram. Men denne tilslutningen fikk han ikke. Guntram avviste frieren med en erklæring om at han ikke kunne stole på goterne, som hadde sendt Ingundis i fangenskap og død i fremmede land og prisgitt hennes ektemann til bøddelen. Guntram skal i 588 motvillig ha gitt sin tilslutning, uten dermed å oppgi sin egen anti-gotiske politikk. Noen kilder sier at det ikke ble noe av ekteskapet, mens andre sier at Klodosinda ble Rekkareds hustru og mor til hans barn.

Rekkared vant tre strålende seire over arianske biskoper som hadde fått støtte fra kong Guntram av Burgund. I 589 gjorde Guntram et siste forsøk på å erobre Septimania, men uten hell, og han led et avgjørende nederlag mot visigoterne under Rekkared ved Carcassonne. På nasjonalsynoden i Toledo i 589 lot Rekkared seg ta opp i Kirken av erkebiskop Leander, som hadde vendt tilbake fra sitt eksil i Konstantinopel. På denne måten vendte det gotiske folk i Spania tilbake til den sanne Kirke, og Guds redskap hadde vært den hellige martyr Hermenegilds blod og bønner.

Men spørsmålet om Hermenegild egentlig kan regnes som martyr, har vært mye diskutert. Den hellige Isidor av Sevilla, som skrev bare noen år senere, nevner opprøret, men nevner ikke noe om dets religiøse element eller om Hermenegilds henrettelse. Men det er mulig at Isidor, som vanligvis er pålitelig, kan ha ønsket å distansere Den katolske kirke fra enhver plett av opprør.

Hermenegilds minnedag er dødsdagen 13. april og hans navn står i Martyrologium Romanum. Hans kult ble særlig utbredt av jesuittene. Hans fest ble i 1586 godkjent for hele Spania av pave Sixtus V (1585-90) etter anmodning av kong Filip II (1556-98), og i 1636 autoriserte pave Urban VIII (1623-44) festen for hele Kirken. Men på grunn av usikkerheten rundt martyriet anbefalte pave Benedikt XIV (1740-58) at festen skulle fjernes fra Kirkens universalkalender. Den ble imidlertid stående til kalenderrevisjonen i 1969, da minnedagen ble strøket og henvist til lokale og spesielle kalendere. Han feires også som helgen i den ortodokse kirke med minnedager 1. januar og 1. november.

Hermenegild blir fremstilt i herskapelig drakt med kongelige insignier, og han bærer øks og palme som symbol på martyriet. Et bilde malt av Francisco de Herrera d.y. på 1600-tallet og som henger i Prado i Madrid, viser Hermenegild i triumf over sin far og den arianske biskopen. Den 28. november 1814 opprettet kong Ferdinand VII av Spania den militære ordenen av St. Hermenegild for fortjenstfull krigstjeneste i Spania og India.