Den hellige Hilaria skal ha levd på 400-tallet. Hun er en legendarisk skikkelse i en from romantisk myte, og historien har mange detaljer som er mistenkelig like detaljene i andre tilsvarende biografier om kvinner som utga seg for menn og ble munker.
Legenden forteller at Hilaria var eldste datter av den østromerske keiseren keiser Zeno (474-75; 76-91). Keiseren hadde to døtre, hvorav den eldste, Hilaria, søkte det monastiske liv, mens den yngste, Theopista, ikke har noen slike lengsler. Hilaria reiste i hemmelighet kledd i mannsdrakt til Alexandria, hvor hun ba i kirkene St Peter Martyren og St Markus Evangelisten. Apostlene svarte henne bekreftende gjennom Skriftens ord. Deretter overga hun seg til diakonen Theodorus, som fulgte henne til klosteret.
Hun dro først til den hellige Menes, og deretter til Sketis og den hellige Pambo. Denne asketen gjenkjente henne ikke som en kvinne, for hun var bare atten år gammel, og han rådet henne til å dra til Enaton, hvor livet var mindre strengt. Men hun insisterte på å bli værende, så hun ble ikledd. Sammen diskuterte de Skriften med filosofen Anba Martyrius. Tre år senere fikk Pambo vite gjennom en åpenbaring at Hilaria var en kvinne, og han ba henne om ikke å avsløre seg for å unngå skandale. Da hun ni år senere fortsatt var skjeggløs, ble hun kjent som Hilarion evnukken.
En demon besatte hennes yngre søster som var i Konstantinopel. Keiser Zeno visste ikke hva han skulle gjøre, så han overlot saken til munkene i Sketis. Som en konsekvens ble Theopista brakt for Pambo. Til alles forbløffelse var evnukken Hilarions reaksjon ekstrem, hun gjorde bakken gjennomvåt med en flom av tårer. Beveget av en slik medfølelse betrodde Pambo den ulykkelige unge kvinnen til Hilarion. I en uke ba han og trøstet og til slutt helbredet han sin unge søster, som ikke gjenkjente ham. Straks hun var blitt frisk igjen, mottok Theopista sakramentene og vendte tilbake til sin far i palasset. Der fortalte hun keiseren at for å trøste henne kysset Hilarion munken henne på munnen og sov i samme seng med henne.
Den sjokkerte keiser Zeno tilkalte den helbredende munken og ba ham komme til seg med det påskudd at det var en annen helbredelse som trengtes å bli utført i selve Konstantinopel. Zeno tok Hilarion til side og betrodde ham at hans sinn var urolig. For å unngå skandale, avslørte Hilaria seg for keiseren i enerom, på den betingelse at han lot henne dra i fred tilbake til klosteret. I en hel time klarte ikke Zeno å frem et ord. Bare keiserinnen og prinsesse Theopista ble informert, og gjenkjennelsen førte til ømme tårer. Hilaria ble igjen evnukken Hilarion i klosteret i Sketis, og tolv år senere døde hun. Pambo skrev da biografien om den hellige, som ble gravlagt fullt påkledd.
Denne historien er temmelig lik historien om Apollinaria Syncletica. Men på samme måte som Apollinaria ikke er kjent noe sted i øst, er Hilaria ikke kjent noe sted i Hellas. Det finnes en legende om Sofia av Jerusalem som er helt parallell, men den er bare bevart på arabisk. Hilarias minnedag er 16. januar.
I antikken og middelalderen var historier om kvinner som trådte inn i et kloster forkledd som en mann, et populært tema i helgenberetninger. Disse fortellingene blir i likhet med historier om prostituerte ofte sett bort fra eller redigert bort av biografer. Dette kan være fordi de eldste tradisjonene er muntlige og ikke støttet av samtidige dokumentariske bevis, eller fordi temaet ble betraktet som potensielt skandaløst. I tidligere århundrer fantes det imidlertid ofte situasjoner hvor en kvinne kunne finne det tilrådelig å kle seg som en mann, ganske enkelt av praktiske grunner. Det ga henne frihet til å reise eller å leve alene uten frykt for vold eller seksuell trakassering. Slike kvinner var ikke transvestitter, transseksuelle eller mannsimitatorer, deres adopsjon av mannsdrakt var simpelthen et spørsmål om bekvemmelighet og forsiktighet. Kvinne- og mannsklær var ikke så ulike, legmenn bar lange embetsdrakter eller tunikaer, munker bar drakt og begge bar kapper. Det viktigste kjennetegnet på en kvinne var hennes lange hår og hennes slør, og begge deler kunne man lett kvitte seg med.
I historiene om kvinner som kledte seg som menn, er det aldri noen antydninger om at kvinnene selv skapte noen form for skandale. De levde asketisk, ofte som eneboere eller i en slags monastisk institusjon hvor munkene bare kom sammen til måltider og liturgier. De overholdt regelen og de døde i Troen. Det faktum at de skjulte sitt kjønn (og var i stand til å gjøre det), forteller om en betydelig bluferdighet og fysisk tilknappethet i disse kommunitetene. En kvinne som ønsket å leve i en kristen kommunitet, kan ha vært ute av stand til å finne en kvinnekommunitet hun kunne slutte seg til – den monastiske bevegelsen for menn utviklet seg lenge før den tilsvarende bevegelsen for kvinner. Dersom en kvinne ønsket å leve som eneboer, kunne det å gi inntrykk av at hun var en mann være en åpenbar forsiktighetsregel. I det minste noen av disse kvinnene synes ganske enkelt å ha valgt en levemåte hvor deres kjønn ikke ville være et hinder for religiøs hengivenhet.
Det finnes historiske paralleller med kvinner forkledd som menn. For eksempel var den hellige Frans di Girolamos (1642-1716) mest fremtredende botferdige synder den franske kvinnen Maria Alvira Cassier. Hun hadde myrdet sin far og deretter forkledd seg som mann og tjenestegjort i den spanske hæren. Vi kan også nevne den historiske Pretty Polly Oliver fra 1700-tallet, best kjent fra balladen om henne.
Noen av helgenhistoriene fant veien inn i bollandistenes Acta Sanctorum i andre halvdel av 1600-tallet. Historien om den hellige Anastasia Patricia skal ha vært den første av de mange legendene som forteller om kvinner som levde i forkledning som munker. Ved siden av Hilaria er andre eksempler de hellige Eufrosyne av Alexandria, Eufrosyne den yngre, Marina munken alias Pelagia den botferdige, Theodora av Alexandria, Apollinaris Syncletica av Alexandria, Eugenia av Roma, Anna av Konstantinopel, Jakoba av Roma, Hugolina av Novara og Hildegund av Schönau.
Kilder: Jones2, ccdl.libraries.claremont.edu (The Coptic encyclopedia, volume 4) - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 22. juni 2013