Den salige Hilarius (pl: Hilary) ble født som Paulus Januszewski (pl: Pawel) den 11. juni 1907 i Krajemki i Polen. Hans foreldre var Martin og Marianna. Familien flyttet i 1915 til Greblin, og etter skolegang der fortsatte han på gymnaset i Suchary. Men senere måtte han slutte der på grunn av økonomiske vanskeligheter i familien. Etter perioder på andre skoler dro han til Kraków, hvor han tok en rekke kurs, inkludert korrespondansekurs.
Som 20-åring trådte han i september 1927 inn i karmelittordenen (Ordo Fratrum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo – OCarm/OC) og tok ordensnavnet Hilarius. Etter novisiatet avla han løftene den 30. desember 1928 og ble overført til Kraków for prestestudiene. I 1930 ble han sendt til Roma for å studere på karmelittenes internasjonale kollegium St. Albert. I Roma ble han beskrevet som en «stille og klok man som elsket studiene». Mens han var i Roma, avla han sine evige løfter, og den 15. juli 1934 ble han presteviet.
Da han vendte tilbake til Kraków, ble han utnevnt til professor i moralteologi og kirkehistorie for studentene i den polske provinsen. Han ble også utnevnt til prefekt for de klerikale studentene, kommunitetens økonom, sakristan og rektor for en populær Maria-helligdom. Kort etter krigsutbruddet i september 1939 ble han utnevnt til prior (superior) for karmelittenes kloster i Kraków av provinsialen, p. Eliseo Sánchez Paredes, en av de spanske karmelittene som var sendt til Polen for å hjelpe til med restaureringen av provinsen. Som 32-åring var p. Hilarius svært ung for en slik viktig stilling, og tillegg kom de ekstra byrdene med å forholde seg til den tyske okkupasjonen av hjemlandet. Midt i disse prøvelsene fortsatte den nye prioren å følge karmelittenes regel. Under okkupasjonen tok han i mot flyktninger fra Poznan i klosteret.
I september 1940 kom nazistene til karmelittklosteret og arresterte seks prester og legbrødre. P. Hilarius gjorde alt han kunne for å få dem løslatt. I desember 1940 kom tyskerne tilbake til klosteret for å arrestere p. Konoba. P. Hilarius begynte å diskutere med dem, og sa at hvis tyskerne ønsket noen som kunne arbeide for dem, burde de arrestere ham, ettersom p. Konoba ikke var frisk og at han som prior var ansvarlig for hele klosteret. Nazistene aksepterte priorens tilbud og arresterte ham.
Han ble først satt i fengselet Montelupich i Kraków, hvor han ble forent med sine medbrødre. Deretter ble han sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen og i 1941 videre til konsentrasjonsleiren Dachau i Bayern i Tyskland, som hadde en spesiell avdeling for fengslede katolske geistlige. Hele tiden var han et mønster på åndelig og fysisk støtte. Han fortsatte sitt liv i bønn og oppmuntret sine medfanger, og han ga deler av sin egen utilstrekkelige brødrasjon til de som trengte den mer. Hans hengivenhet til Kristus i sakramentet og til Maria ga ham den styrken han trengte til å trøste de lidende til tross for sine egne lidelser.
Han klarte å overleve i leiren. Men etter hvert som de allierte styrkene kom nærmere, økte antall henrettelser i Dachau. En annen fiende var sykdommer, spesielt tyfus, som i februar 1945 spredte seg i leiren. Sykdommen herjet i brakke 25, hvor de russiske soldatene satt. Leirkommandanten visste at polakker og russere er bitre fiender, så han ville gi de polske prestene en mulighet til å praktisere den nestekjærligheten de snakket så mye om. En morgen sa kommandanten til de polske prestene at de kunne gå og hjelpe til med å pleie de syke russiske fangene. De visste at de allierte snart ville frigjøre leiren og at alle som prøvde å pleie russerne, trolig ville bli smittet og dø.
P. Hilarius var en av de tapre som likevel meldte seg frivillig. Før han gikk til sykeavdelingen, sa han til sin medfange, p. Bernard Czaplinski (senere biskop av Chelm): «Du vet at jeg ikke kommer tilbake derfra i live, men de trenger oss mer der.» I 21 dager var han i stand til å tjene de døende inntil han selv ble smittet av tyfus. P. Hilarius døde den 25. mars 1945. Den 29. april kom den amerikanske hæren og frigjorde Dachau. Da soldatene gikk inn i brakke 25, fant de hundrevis av døde kropper.
Kardinal Adam Kozlowiecki sa om ham og om dem som frivillig hjalp de syke: «Det vi har opplevd i disse fem årene, kunne ha drept alle høye idealer. Den hensynsløse kampen for å overleve kunne ha gjort oss egoistiske og likegyldige overfor andre. Men disse heltene er et bevis på at den nestekjærligheten som Jesus innledet for 2000 år siden, ikke er en drøm, men virkelighet, til og med der hvor det mørkeste hatet rådet.»
Han ble saligkåret den 13. juni 1999 av pave Johannes Paul II (1978-2005) i Warszawa som en av de 108 polske martyrer for nazismen. Gruppen har offisielt navnet «De salige Antonius Julian Nowowiejski, Henrik Kaczorowski, Anicetus Koplinski og Maria Anna Biernacka og deres 104 ledsagere». Han er nr 74 på listen. Hans minnedag er dødsdagen 25. mars, mens hele gruppens minnedag er 12. juni. Han var den andre karmelitten fra 1900-tallet som ble saligkåret.