Den hellige Hubert av Liège (656-727)

Den hellige Hubert (lat: Hubertus, Hucbertus) ble ifølge tradisjonen født i 656 i Aquitania i det sørvestlige Gallia. Han kom fra en adelig frankisk familie, kanskje var han sågar eldste sønn av hertug Bertrand av Toulouse (eller Guienne). Bertrands hustru kalles vekselvis Hugbern (Hugberne) og Afre, søster av den hellige Oda. Han var temmelig sikkert i slekt med den østfrankiske hushovmesteren (major domus) Pipin II av Herstal (687-714) eller hans hustru Plectrudis. Men hans livshistorie er så oppblandet med legender at det historiske og det legendariske ikke lenger kan skjelnes fra hverandre.

Som ung mann kom Hubert til Paris og hoffet hos frankerkongen Teoderik III (Theoderik; fr: Thierry) av Neustria og Burgund (670-91), som kalles hans fetter «Dederik». Hubert ble i 654 i en alder av atten år slått til ridder av sin fetter, som utnevnte ham til pfalzgreve (palassgreve). Han var en kjempe av en mann og skal ifølge legenden ha vært ti fot høy [= 2,90 m!]. Han hadde et rødt skjegg. Ved hjelp av fyrstens gunst og egne evner fikk han snart de høyeste embeter i riket. Etter Baudalus’ død ble Hubert greve av Paris. Hubert giftet seg som ganske ung med den vakre Floribana, datter av grev Dagobert av Leuven/Louvain (Löwen), men hun døde i 685 da deres førstefødte sønn, den hellige Floribert (Floriberius, Florebertus) (d. 746), ble født. En versjon sier at også barnet døde, men en annen versjon sier at Floribert ble Huberts etterfølger som biskop av Liège.

Da kong Klotar III døde i 673, var det to sønner som kjempet om tronen: Kilderik II (d. 675), som hadde støtte fra den hellige Leodegar av Autun (Léger) (ca 616-79), og Theoderik III (679-91) (Thierry eller Derrick), som ble støttet av Ebroin, hushovmester av både Neustria og Burgund (658-73; 675-81) og en svært maktbegjærlig mann som gjorde alt for til slutt å få all makt. I første omgang falt striden ut til Kilderiks favør, og Leodegar var stadig med ham som en personlig rådgiver. Kong Theoderik ble holdt fanget i klosteret i Saint-Denis nær Paris, mens Ebroin ble forvist til det strenge klosteret Luxeuil i Burgund.

I år 681 snudde det politiske tidevannet, og Ebroin falt og ble myrdet av adelsmannen Hermenfried. Makten som hushovmester i Austrasia ble året etter overtatt av Pipin av Herstal (687-714). I 687 ble Pipin også hushovmester i de to andre frankiske kongerikene Neustria og Burgund. Han var selv en overbevist kristen og ønsket å konsolidere sin posisjon og gjeninnsatte straks alle forviste prester og biskoper, blant dem Lambert, og inntrengerbiskopene ble fordrevet. Hubert ble også gjeninnsatt i sine rettigheter. Men gradvis forverret forholdet til Pipin seg på grunn av mange lyssky ting i hans personlige liv. Så kom Hubert til Maastricht og ble bokstavelig talt tilhenger av Lambert, som han fulgte ham overalt hvor han gikk.

Men så døde Huberts hustru Floribine, muligens da hun fødte deres sønn, noe som ga Hubert ønske om å tilbringe resten av sitt liv som eremitt i en skog eller i et kloster. Han dro til Paris og donerte sitt grevskap til Karl Martel. Deretter dro han til Aquitania, hvor han fant sin far døende. Hertug Bertrand døde tre dager senere. Hertugtittelen og sin arv ga Hubert til sin bror Eudo (Eudon), som han også gjorde til verge for sin unge sønn Floribert. Han sendte sin sønn Floribert i lære hos Lambert.

En langfredag mens alle de troende samlet seg i kirken, bedrev Hubert sin yndlingsbeskjeftigelse og gikk på jakt i Ardennene sammen med sine venner. På et tidspunkt gikk han litt bort fra de andre, fordi hans hunder satte etter en hjort. Han var derfor alene da en hjort plutselig dukket opp fra buskene ved ham. Til jegerens forbauselse ble hjorten rolig stående, og Hubert hadde allerede spent buen da han oppdaget at den hadde et lysende krusifiks mellom hornene. Han sank i kne og hørte en stemme som sa til ham: «Hubert, hvorfor kaster du bort din tid med disse aktivitetene? Fra nå av skal du ikke fange noen flere dyr, men mennesker». Hubert svarte: «Herre, hva skal jeg gjøre?» Til dette svarte Herren: «Gå til min tjener Lambert, biskop av Maastricht. Han vil gjøre min vilje kjent». Da forsvant åpenbaringen, som gjorde et så sterkt inntrykk på ham at han omvendte seg helt til Gud. Deretter dro han til Maastricht.

(Dette er en vandrelegende som er basert på historien om den hellige Eustacius. Den gikk fra land til land og ble forbundet snart med den ene, snart med den andre helgenen.)

Hubert trakk seg tilbake til ensomheten i Ardennene, hvor han levde en tid som eneboer. I 702/03 foretok han en valfart til Roma. Dit kom han den 16. september 674. Det var dagen før Lambert ble drept. Neste kveld gikk Hubert for å be i St. Peterskirken. Samme natt viste en engel seg for pave Sergius I (687-701) med Lamberts stav og ring og sa: «Sergius, i går morges ble Lambert, biskop av Tongeren, myrdet. Hans sjel er allerede i himmelen. Under matutin vil du på St. Peters grav finne en mann, som Gud har valgt til å etterfølge Lambert. Det er Hubert, sønn av Bertrand av Aquitania. Han må vigsles til biskop». Og slik skjedde det.

Den dagen som legenden nevner, er riktig, men ikke året. Lambert ble myrdet i 705.

Samme morgen mottok Hubert fra paven de lavere og høyere vielser. I den forbindelse skjedde et mirakel. Fra himmelen ble hans utnevnelse bekreftet ved at en engel overleverte ham et pallium (eller stola) og en sølvnøkkel, som blant annet hadde makt til å kurere rabies. Deretter fulgte Huberts bispevielse, og så feiret han sin første messe i Peterskirken i Roma. Til slutt vendte han tilbake til Maastricht.

Den hellige biskop Servatius av Tongeren-Maastricht dro like før sin død i 384 fra Tongeren til Maastricht, hvor han døde, og fra tidlig på 500-tallet residerte biskopene der, selv om bispesetet formelt ble flyttet først i 549. Den offisielle tittelen Episcopus Tungrorum ble bevart helt til 1000-tallet, lenge etter at bispesetet var flyttet videre fra Maastricht til Liège.

Ifølge den tradisjonelle listen over biskoper av Maastricht, etterfulgte Hubert i 705 Lambert som biskop av Maastricht. Ifølge en katalog fra 900-tallet skal han ha vært den trettiende biskop av Tongeren og den 21. (og siste) av Maastricht.

Fra Maastricht virket Lambert i tretten år som biskop og misjonerte ivrig i det sørlige Brabant og i sitt tidligere jaktområde Ardennene i dagens Belgia, hvor hedendommen ikke var helt utryddet og han ødela gudebildene. Han kalles derfor Ardennenes apostel. Skogene i Ardennene strakte seg den gangen mellom elvene Meuse/Maas og Rhinen. Han bygde en katedral over stedet der Lambert ble drept, og i 716 overførte han sin forgjengers relikvier til katedralen, og rundt 721 flyttet han sitt bispesete dit. Stedet fikk senere navnet Liège/Luik (ty: Lüttich) og utviklet seg til en rik by. Hubert regnes som dens grunnlegger, mens Lambert er den viktigste skytshelgenen.

I 726 fisket Hubert fra en båt i elven Meuse, da han skadet seg på en krok, en ulykke som medførte mange lidelser. Femten måneder senere, den 30. mai 727 (ifølge andre den 29. juni), døde han i Fure (Vueren) i Brabant, i dag Tervuren (tidligere Tervueren) ved Brussel i Belgia, etter å ha reist for å konsekrere en ny kirke i Brabant. Han ble bisatt i katedralen St. Peter i Liège.

Huberts relikvier ble brent i 1568 under et angrep fra en ekstremistisk gruppe av nederlandske kalvinister som ble kalt Watergeuzen, «sjøtiggere», eller Gueux, «lasaroner». Men likevel hevder mange byer å ha angivelige relikvier av ham, for eksempel i kapellet på slottet Heltorf ved Düsseldorf, men her dreier det seg nok om andre relikvier fra Liège. Hubert skal ha vært i stand til å slukke ild og fremkalle regn ved hjelp av bønner. Det skal ha skjedd mange undre ved hans grav, og hans legeme holdt seg friskt og intakt i en årrekke.

Huberts attributt er et krusifiks i et hjortegevir. Det gjør at han ofte blandes sammen med den hellige Eustacius av Roma (d. 118), som var den første som skal ha møtt en hjort med et lysende kors i geviret. Andre hellige som er knyttet til denne vandrelegenden er Felix av Valois, Johannes Matha og Meinolf. Hubert kan kjennes på at han bærer bispedrakt. Er han fremstilt som jeger, har han oftest hunder og jakthorn som attributter. Han var også skytshelgen for jakthunder, og derav beskytter mot hundebitt og hundegalskap. I Belgia og Frankrike kalles hundegalskap mange ganger «mal de Saint-Hubert». En vanlig kur mot rabies i middelalderen var å holde en tråd fra Huberts himmelske stola mot et lite kutt som ble gjort i den sykes panne. På grunn av ulykken på elven Meuse er han også skytshelgen mot vannskrekk.

Andre attributter er en biskop som feirer messe mens en engel bringer ham en skriftrull, som biskop med hund og jakthorn, som biskop med en hjort med et krusifiks, med horn, med hest, som jeger som tilber en hjort med krusifiks i geviret, mens han kneler foran en hjort mens en engel bringer ham en stola, mens han kneler i bønn med en hund foran seg og ofte med jaktutstyr ved siden av seg, som en ridder med et banner som viser et hjortehode og krusifiks, som en ung hoffmann med to hunder.

Huberts minnedag er vanligvis translasjonsdagen 3. november, men dødsdagen 30. mai står også i noen kalendere. Ellers nevnes også 29. april (en translasjonsfest i Trois-Fontaines (Tres fontes) i Champagne) og 30. september (hos Molanus) som minnedager. I tillegg feires i bispedømmet Roermond i Nederland, som Maastricht nå tilhører, alle hellige biskoper av Maastricht den 15. mai (tidligere 6. februar). Hans navn står i Martyrologium Romanum den 3. november. Alle slags skikker er forbundet med hans minnedag, og i den sørlige delen Nederland bakes Hubertsbrød (Hubertusbrood). Han er skytshelgen for jegere, matematikere, optikere og metallarbeidere.