Den salige Isabel av Frankrike (1225-1270)

Fra tidlig barndom viste Isabel en ekstraordinær iver etter å utøve fromhet, beskjedenhet og andre dyder. Til tross for sin fornemme avstamming foraktet hun luksus og fine klær og fastet temmelig ekstremt. På et tidspunkt tilkalte moren en «hellig kvinne» til Isabel da det så ut som hun skulle sulte seg i hjel, men tydeligvis ikke for å kurere henne, men for å komme med en profeti om hvordan det ville gå med henne. Kvinnen forutsa at jenta ville overleve, men ville bli «som død for verden».

Isabel nektet flere ganger å gifte seg, blant annet brøt hun en forlovelse med grev Hugo av Østerrike og nektet å gifte seg med Konrad av Jerusalem (f. 1228), sønn av den tyske keiseren Fredrik II (1220-50) og tysk konge (1237-54). Ikke engang et brev fra pave Innocent IV (1243-54), som tryglet henne om å akseptere Konrad for kristendommens beste, klarte å rokke henne. Hun svarte paven i så fornuftige vendinger at han tillot henne å avlegge et løfte om evig jomfruelighet i kjærlighet til Gud. Isabel var enda mer hengiven til fransiskanerordenen enn sin bror, og i en bulle av 26. mai 1254 tillot paven henne å beholde noen fransiskanerpatre som sine spesielle skriftefedre.

Isabels bror Ludvig hadde kommet på tronen som tolvåring i 1226, og han var en inspirasjon i sin kjærlighet til de fattige og sin hengivenhet til religionen. Isabel pleide å bespise flere fattige ved sitt bord hver eneste dag og å gå ut og besøke de syke og de fattige. Senere deltok Ludvig på to ineffektive korstog, og på det første av dem ble han tatt til fange i Egypt. Dette var et hardt slag for Isabel, som støttet prosjektet med å vinne tilbake de hellige steder ved å betale utgiftene for ti riddere.

En annen person som åpenbart hadde innflytelse på Isabels liv, var den hellige Klara av Assisi (d. 1253), både i sin personlige askese og i hennes leveregel. Etter at enkedronning Blanka døde i 1252, ønsket Isabel å grunnlegge et klarissekloster. Kong Ludvig IX ga sin tillatelse og lovte økonomisk hjelp, og han begynte i 1255 å skaffe de nødvendige landområdene i skogen i Rouvray i utkanten av Paris, ikke langt fra Seinen. Den 10. juni 1256 ble grunnsteinen lagt til kirken i klosteret Monasterium Humilitatis Beatae Mariae Virginis («Den salige Jomfru Marias ydmykhet») i Longchamp ved Paris, nær kirken St Clodoald (Saint-Cloud)

Isabel var ikke fornøyd med den første regelen, og hun fikk sin bror, som også hadde sikret pavens godkjennelse av den første regelen, til å få pave Urban IV (1261-64) til å godkjenne en revidert regel. Han godkjente denne regelen den 27. juli 1263. Den ble også innført av andre franske og italienske klarisseklostre, men man kan ikke si at en distinkt kongregasjon ble dannet på grunnlag av Isabels regel. I den nye regelen ga paven søstrene i Longchamp den offisielle tittelen Sorores Minores inclusae, noe som utvilsomt ble gjort for å understreke en nærmere union med fransiskanerne. Etter pave Urban kaltes søstrene for Urbanistinner.

Isabel beholdt en del av sine eiendommer for å kunne støtte grunnleggelsen økonomisk og å fortsette sin hjelp til de fattige, så hun avla ikke løftene selv, noe også hennes ødelagte helse gjorde umulig. Fra 1260 eller 1263 fulgte hun regelen mens hun levde i sitt eget hus, en del av bygningen som var atskilt fra søstrenes celler. Dette skyldtes nok også hennes ydmykhet, siden hun ønsket å unngå muligheten til å bli valgt til abbedisse. Hun levde et liv i faste, bot, kontemplasjon og stor hengivenhet der i ti år. Før sin død ble hun betraktet i ekstase av sin kapellan, sin skriftefar og søster Agnes, som skulle bli abbedisse og skrive hennes biografi.

Isabel døde rundt midnatt den 23. februar 1270 i sin bolig i Longchamp, samme år som sin hellige bror. Hun ble gravlagt i klosterkirken. Etter ni dager ble hennes legeme tatt opp av graven da det ikke viste tegn til forråtnelse, og det skjedde mange mirakler ved hennes grav. Hennes biografi ble skrevet av abbedissen i Longchamp, Agnes de Harcourt, som pleide henne de siste ti årene av hennes liv. Denne biografien er vår viktigste kilde til informasjon om henne. Den 4. juni 1637 ble hennes grav åpnet igjen. Hennes relikvier er nå delvis i Paris ved siden av graven til Ludvig IX og delvis i katedralen i Meaux.

Hennes kult som salig ble stadfestet i 1521 ved at pave Leo X (1513-21) tillot klosteret i Longchamp å feire hennes fest med et spesielt officium. Den 25. januar 1688 fikk nonnene tillatelse til å feire hennes fest med en oktav, og i 1696 ble feiringen av hennes fest den 31. august tillatt for hele fransiskanerordenen. Den ble senere flyttet til 1. september. Fransiskanerne minnes henne nå den 8. juni sammen med den hellige Agnes av Bøhmen og den salige Baptista Varani.

Isabels minnedag er 22. februar, men 26. februar nevnes også. I Paris minnes hun den 25. juni. I kunsten fremstilles Isabel som klarissenonne med krone, gjerne mens hun vasker de fattige. Den franske revolusjon stengte klosteret i Longchamp, og i 1794 ble den tomme og plyndrede bygningen tilbudt for salg, men ettersom ingen ville kjøpe den, ble den ødelagt. I 1857 ble veggene revet bortsett fra et tårn, og grunnen ble lagt til Bois de Boulogne. Longchamp er i dag best kjent som stedet for Frankrikes mest prestisjefylte hesteveddeløp i Bois de Boulogne.