Den hellige Ignatius av Loyola (1491-1556)

Ignatius ble født i 1491 på sin baskiske adelslekts slott Loyola i Nord-Spania. Hans far, Don Beltrán, stod i kongens tjeneste og var hersker over Onaz og Loyola i den baskiske provinsen. Moren, Marina, var av like høy byrd. Han var den yngste av 11 søsken.

I dåpen fikk han det baskiske navn Enneco (spansk Innigo), men forandret selv senere navnet til Ignatius, til ære for den store biskop og martyr Ignatius av Antiokia. Fra femtenårsalderen av ble han oppdratt til ridder og hoffmann hos sin fars venn, Don Juan Velázquez de Cuéllar, en av Castilias fornemste grander, ved hoffet til Ferdinand V. Senere ble han soldat og raskt forfremmet til kaptein, og hadde en lysende militær karrière foran seg. Fra og med 1517 var Ignatius i krigstjeneste hos visekongen av Navarra.

I krigen mellom Frankrike og Spania i 1521 forsvarte Ignatius heltemodig borgen ved Pamplona. Under beleiringen ble han alvorlig skadet i benet. En kanonkule knuste hans høyre ben under kneet og såret også hans venstre ben. Da hans soldater så at kapteinen falt, overga de seg. De franske soldater beundret hans mot, de ga ham førstehjelp, og ridderlig bar de ham hjem til farens slott. Men benet ble bare amatørmessig spjelket og grodde sammen feil. Han ville ikke bli skrøpling for livet, og ba legene om å brekke opp benet igjen og sage av det stykket som stakk ut av skinnebenet. Med beundringsverdig selvbeherskelse gikk han gjennom den meget smertefulle operasjon. Etterpå fikk han høy feber og var nær ved å dø. Legene ga opp håpet. Men etter fem ukers smertefulle lidelser ble Ignatius helbredet som ved et under. Dette skjedde den 29. juni, på festen for Peter og Paulus, og Ignatius trodde at det var apostelen Peter som hadde helbredet ham.

Da han følte seg bedre, ville han lese ridderromaner, men slike bøker fantes ikke i Loyola-slottet. Han fikk bare en samling helgenlegender (Flos Sanctorum) og en sammenfattende skildring av Jesu liv (Vita Christi) i spansk oversettelse. I sin ni måneders rekonvalesenstid leste han bare av disse skriftene, og han mediterte ofte over Jesu liv og helgenenes gjerninger. Til slutt ble han grepet av ønsket om å etterligne helgenene og vie hele sitt liv til Hans Guddommelige Majestet, Jesus Kristus, som han holdt for verdens evige Konge.

Etter at Ignatius følte seg frisk igjen, ga han avkall på sin militære karriere og hele sin formue. Hans første tanke var å valfarte til det Hellige Land for å gjøre bot. Han reiste da til Barcelona, hvor han kunne få et skip for pilegrimer. Omtrent 100 kilometer før Barcelona gikk han opp til klosteret på fjellet Montserrat, og han tilbragte noen dager der sammen med benediktinerne. Med grundig samvittighetsransakelse forberedte han seg til et generalskriftemål. Hos en erfaren skriftefar bekjente og angret han alle sine synder som han hadde begått i hele sitt liv. Så fikk han ved Kirkens tjeneste sakramental absolusjon og forlatelse for sine synder. Etterpå iførte han seg pilegrimsdrakt og holdt en våkenatt foran den Svarte Madonna av Montserrat, en Mariastatue som stod i klosterkirken.

Da han gikk ned fra fjellet, fikk han ly i fattigherberget av Manresa, en liten by omtrent 20 kilometer nord for Montserrat. I nærheten av Manresa var det en grotte, (i dag er den et valfartssted), der Ignatius trakk seg tilbake for i all stillhet å kunne meditere, be og faste gjennom mange dager. På grunn av de lange bønner og strenge botsøvelser ble han alvorlig syk og var igjen nær ved å dø. Noen av byens fornemme damer tok seg da av den syke pilegrim (slik kalte Ignatius seg), de pleiet ham med stor omhu og reddet hans liv. På grunn av sin svake helsetilstand måtte han tilbringe et helt år i Manresa.

Under oppholdet i Manresa gjorde han dype åndelige erfaringer, ledsaget av betydningsfulle åpenbaringer, som dannet grunnlaget for hele hans fremtidige verk. Langsomt lærte han å skjelne mellom «ånder», det vil si å kunne bedømme hvilke indre impulser eller inngivelser som stammer fra Den Hellige Ånd, og hvilke som kommer fra den onde ånd. Ignatius har virkelig fått den nådegave (charisma) som apostelen Paulus kaller for discretio spirituum (1 Kor 12, 10). Han noterte sine erfaringer i et hefte, og etter hvert satte han dem sammen systematisk i en liten bok med tittelen Exercitia Spiritualia, det vil si Åndelige Øvelser. Det dreier seg om et 30-dagers meditasjonskurs som innføring i det kristne åndelige liv. Denne boken ble senere oversatt til mange språk, men den er svært kortfattet, og ingen kan bruke den uten veiledning av en erfaren åndelig ledsager. Ignatius skrev den for sine medarbeidere for å gi dem klare regler og retningslinjer for at de skal kunne holde meditasjonskurser og lede retretter.

Det guddommelige forsyn hadde gjennom alvorlige sykdommer og sjelelige kriser forberedt Ignatius til den store valfart. Det gjaldt ikke bare valfarten til det Hellige Land, men hele det jordiske liv som en vandring mot det «himmelske Jerusalem», den evige freds stad.

I sine siste år fortalte Ignatius for sine første ordensbrødre at han hadde ønsket å reise uten ledsager til Jerusalem: «For han ønsket å utøve de tre overnaturlige dyder: kjærlighet, tro og håp. Dersom han hadde en ledsager, ville han vente hjelp av ham om han var sulten, og om han falt, ville han vente hjelp for å reise seg. Således ville han sette sin lit til denne og vise ham hengivenhet på grunn av dette. Men denne tillit, hengivenhet og dette håp ville han bare sette til Gud. Og det han uttrykte på denne måten, det følte han i sitt hjerte. Med disse tanker ønsket han å innskipe seg, ikke bare alene, men også uten proviant. Og da han begynte å forhandle om innskipningen, oppnådde han at kapteinen skulle ta ham med gratis, siden han ikke hadde penger, men han måtte ta med seg noen skorper til å leve på» (Ignatius av Loyola, Pilegrimens beretning, 35.)

Omkring den 20. mars 1523 gikk Ignatius ombord i et skip som samme dag seilte fra Barcelona til Italia. Han kom til Roma palmesøndag den 29. mars. Med hjelp av spanske landsmenn som var ansatt ved den pavelige kurie fikk han pavens velsignelse samt en skriftlig attest som var foreskrevet for valfarten til det Hellige Land. Ignatius feiret påsken i Roma den 5. april, og uken etter gikk han til Venezia for å finne et pilegrimsskip. Den 14. juli seilte skipet med 21 pilegrimer fra Venezia til Kypros, og derfra den 19. august til Jaffa. Pilegrimene kom den 4. september til Jerusalem. Oppholdet der med besøk på de hellige stedene var nøye fastlagt i et oppsatt program, da alle veier måtte tilbakelegges i en gruppe under tyrkisk bevoktning. Den 3. oktober måtte de forlate det Hellige Land, der de var utsatt for store vanskeligheter på grunn av de tyrkiske soldaters brutale oppførsel.

I slutten av februar 1524 kom Ignatius tilbake til Barcelona. Valfarten varte et helt år, og dette var det annet prøveår for hans nye liv i den evige Kongens tjeneste. Under hele reisen var han ofte i livsfare på grunn av pestepidemier, krig, storm på sjøen, sult og sykdom, men han var rede til å dø for Jesus og viste en overmenneskelig sjelsstyrke.

I det Hellige Land fikk han stadig nye åpenbaringer som bestyrket ham i avgjørelsen for sitt kall. Årene fra 1524 til 1535 brukte han til studier. Han begynte 33 år gammel blant Barcelonas skolegutter med å lære seg den latinske grammatikk, hjulpet av veldedighet fra den rike og fromme Donna Isabella Roser.

I 1525 begynte Ignatius sine studier på høyskolene i Alcalà og Salamanca. Han bodde på et hospits og levde av bare almisser. Han holdt katekese for barn, og ved sine milde irettesettelser førte han mange villfarne sjeler tilbake til Jesus. Hans visdom og offervilje vakte oppsikt, og mange ba om hans råd i religiøse og åndelige spørsmål. Da innviet han noen studenter i sine åndelige øvelser. Men siden han ikke var utdannet teolog, ble han snart mistenkt for kjetteri og stilt for den kirkelige domstol. Han ble kastet i fengsel, lenket på hender og føtter. Forhørene varte 42 dager, men inkvisitorene fant ingen kjetteri i hans svar og notater. De bare forbød ham å undervise andre og lede meditasjonsøvelser før han hadde fullført sine filosofiske og teologiske studier. Ignatius flyttet da til Salamanca, sammen med tre følgesvenner, men der ble han igjen utsatt for mistanke om å spre noen vranglære. Inkvisitorene fengslet ham igjen, men etter tre uker ble han erklært uskyldig.

I 1528 gikk den 37 år gamle Ignatius til Paris for å studere filosofi og teologi ved høyskolen Sorbonne, som var datidens fremste internasjonale læreanstalt for den europeiske humanisme. Etter syv års hardt arbeid nådde Ignatius magistergraden med det beste vitnemål.

I samme tid samlet han seks av sine venner om seg, blant dem lektorene Peter Favre fra Savoia og Franz Xavier fra Navarra, teologene Jakob Laynez og Alfons Salmeron fra Spania. Ignatius innviet dem alle i sine åndelige øvelser. Den 15. august 1534, på festen for Jomfru Marias opptagelse i himmelen, feiret de den hellige messe i Mariakapellet i kirken på Montmartre. Den nylig ordinerte prest, Peter Favre, leste messen, og like før mottagelsen av alterets sakrament (den hellige kommunion) avla de syv venner løfte om fattigdom og kyskhet, det vil si om å gi avkall på privat eiendom og ekteskap. De tenkte ikke på å stifte et nytt ordenssamfunn. Deres første tanke var å gjenerobre det Hellige Land ved å få tyrkerne til å omvede seg til kristendommen. De var rede til å ofre sitt liv for dette formål. Derfor avla de også løfte om misjonsvirksomhet blant tyrkerne, på den betingelse at hvis reisen til Østen ikke kunne realiseres, skulle de stille seg til rådighet for Paven i Roma. Deres valgspråk var Omnia ad majorem Dei gloriam - «Alt for Guds større ære». Derved var de alle innstilt på med all kraft å arbeide for Guds rikes vekst, for at stadig flere mennesker oppnår den evige frelse.

I 1536 reiste Ignatius og hans venner til Venezia for å vente på et pilegrimskip til det Hellige Land. I ventetiden fant de losji og arbeid i De uhelbredelige sykes hospital. Mens de underviste barn, holdt prekener og ledet meditasjonskurser, avsluttet Ignatius sine teologiske studier. Ignatius og hans venner mottok prestevigselens sakrament i Venezia den 24. juni 1537. Men han selv utsatte dagen for sin første hellige messe i håpet at han kunne feire den i Betlehem.

I 1536 besatte den tyrkiske flåte det vestlige Middelhavet, og det ble kjent at sultan Suleiman i forbund med Frans I av Frankrike hadde planlagt en krigsekspedisjon mot Italia. Dermed var også pilegrimstrafikken lammet.

Imidlertid ble Ignatius igjen anklaget for kjetteri, anmeldt av en biskop. Men dommen av 13. oktober 1537 fastslo uholdbarheten i de fremsatte anklagene og bevitnet Ignatius' rettroenhet og uklanderlige levnetsvandel.

I november 1537 gikk Ignatius med sine venner til Roma, da utsikten til reisen til Østen i den nærmeste tiden var usikker. Pave Paul III mottok dem velvillig, og de fleste av dem ble ansatt i høyskoler som dosenter i filosofi og teologi. Stadig flere unge prester og studenter sluttet seg til Ignatius, oppmuntret av hans meditasjonsøvelser og begeistret for hans offervillige arbeid for de fattige og syke.

Imidlertid kom også Ignatius' gamle fiender til Roma, og disse anklaget ham på nytt for kjetterier og bedragerier. Han så seg omgitt av en mur av mistro og måtte forsøke å få i stand en kartlegging av situasjonen foran en domstol. Etter en to timers audiens hos Paven oppnådde han at ryktene som var blitt spredt mot ham, skulle bli gjenstand for en offisiell undersøkelse som omfattet tre måneder. Den dommen som ble offentliggjort den 10. november 1538 hadde fullstendig rehabilitert Ignatius og hans medarbeidere.

Med stor glede og takknemlighet feiret Ignatius sin første hellige messe på første juledag i 1538 sammen med sine nærmeste venner. Dette takkeoffer fant sted ved alteret med krybben fra Betlehem i den fjerde største Basilika i Roma, Santa Maria Maggiore, (som keiser Konstantin den Store lot bygge i årene 326-333 til ære for Jesu Mor).

I fastetiden 1539 begynte hele gruppen å diskutere fremtidsplanene. Etter påske samme år besluttet de å grunnlegge en ny orden med tanke på felles apostolisk virksomhet. Den hittil navnløse gruppen valgte den foreløpige betegnelse: Compagnie de Jésus. Denne betegnelsen hadde de allerede fått i Paris, da noen studenter hadde hånt dem på grunn av deres store iver for Jesus og hans Kirke. Men andre folk kalte disse nye prester Jesuiter. Denne betegnelsen er sammensatt av de to latinske ord Jesu og ite, og det betyr: gå til Jesus, som de overalt forkynte.

Ignatius' medarbeidere ba ham innstendig om å utarbeide ordensreglene, for at deres planer skulle bli godkjent av Paven. Ignatius selv ville ikke stifte en ny orden. Hans eneste ønske var at alle skulle være gode prester og apostler for Jesus Kristus. Etter gjentatte oppfordringer begynte Ignatius å skrive ordensreglene. Hans arbeid, de første Konstitusjoner for en aktiv apostolisk orden, var resultatet av ti års bønn, meditasjoner og åpenbaringer, studier og rådslagninger.

Den 27. september 1540 ble den nye orden godkjent av pave Paul III under det offisielle navn Societas Jesu, det vil si Jesu Selskap. Året etter ble Ignatius valgt til ordensforstander, og medlemmene avla lydighetsløftet. I 1550 ble også ordenens egentlige forfatning godkjent: Constitutiones Societatis Jesu. Dette arbeidet av Sankt Ignatius ble et mønster for alle de aktive religiøse kongregasjoner og ordener som ble stiftet i de kommende århundrer.

Ordenens første oppgave var å fremme den indre misjon og føre samfunnet tilbake til det kristne liv gjennom undervisning, preken, og meditasjonskurs. Her bør vi nevne noen av Sankt Ignatius' første organisasjoner: Hjem for foreldreløse barn; Skole med gratis religionsundervisning for både barn og voksne; Katekumenerhuset for ikke-kristne som ønsket å konvertere; Martahuset for villfarne piker; Kollegium for tyske og ungarske prestestudenter (det såkalte Germanicum-Hungaricum i Roma); Misjoner i India, Afrika og Brasil.

Franciscus Xavier var den første og alle tiders største misjonær i Østen. I 1542 kom han til India, og i løpet av fire år døpte han titusener der, også i Indonesia og på Filippinene. Da gikk han videre til Japan, der han grunnla de første kristne menigheter. Etter at han vant også den japanske keiser for kristendommen, ville han bringe Kristi budskap videre til Kina, men den 3. desember 1552 døde han underveis på en liten øy nær kysten av det kinesiske fastland. Brevene som han sendte til Ignatius vitner om overmenneskelig offervilje, usedvanlige nådegaver og mirakler.

I de 15 årene Ignatius av Loyola hadde ledet den nye orden i Roma, hadde han vært ofte meget syk på grunn av gallesten. Men han arbeidet utrettelig hver dag, uten å klage. I disse årene skrev han tusenvis av brev og instrukser, og som ordensforstander viste han sin store begavelse som åndelig leder.

Da hans nærmeste medarbeidere merket at hans tilstand ble stadig verre, hadde de bedt ham berette om «hvordan Gud hadde ledet ham» helt fra hans omvendelse inntil grunnleggelsen av Jesu Selskap. I løpet av sine siste år ga Ignatius etter og berettet sin levnetshistorie for pater Luis Goncalves som senere nedskrev det han hadde sagt. Det ble utgitt under tittelen Pilegrimens beretning. I slutten av denne står følgende enkle og klare setninger: «Han fortalte at hver gang og hver time han ønsket å finne Gud, så fant han ham. Og også nu hadde han ofte syner, særlig av den art som ovenfor er nevnt, hvor han så Kristus som Sol. Dette skjedde særlig når han behandlet viktige ting og det anså han som en bekreftelse.»

Ignatius hadde sett sin orden vokse fra ti medlemmer til tusen og bre seg fra land til land i Europa og den andre siden av havet til fjerne land. Jesu Selskap hadde 3 store Kollegier og 65 ordenshus med 1600 medlemmer i 12 land, da Sankt Ignatius døde den 31. juli 1556. Dagen før, den 30. juli dikterte han sitt siste brev for sin sekretær, pater Juan de Polanco, og etterpå ba han ham om å hente pavens velsignelse for ham, fordi han følte seg nær ved å dø. Men pater Polanco trodde ham ikke. Så han døde uventet og forlatt i sitt rom natt til fredag den 31. juli. Han ble 65 år gammel.

Ignatius av Loyola ble saligkåret den 27. juli 1609 av pave Paul V, og kanonisert av pave Gregor XV den 12. mars 1622 sammen med Franciscus Xavier, Filip Neri og Teresa av Avila.

Ignatius av Loyola er selvbeherskelsens og selvhengivelsens helgen. Følgende sitater viser hans særegne kall og mentalitet:

«Få mennesker aner hva Gud kunne gjøre ut av dem, om de bare uten forbehold ville overgi seg helt i den guddommelige Mesters hender, så Han kunne forme deres sjeler.»

«Kjennetegnet på et riktig valg er åndelig glede og større ro, selv om veien jeg har valgt er den vanskeligste. Kjennetegnet på et uriktig valg er indre uro, usikkerhet og tretthet, selv om jeg valgte den letteste vei.»

«Herre, motta all min frihet, min erindring, min forstand og hele min vilje. Alt hva jeg eier og har, du har gitt meg alt dette; til deg, Herre, gir jeg det tilbake. Alt er ditt, bruk det helt etter din vilje. Gi meg bare din kjærlighet og din nåde, det er nok for meg.»

(Om Jesu Selskap se: Jesuittordenen.)