Skytshelgen for Bretagne; for advokater og dommere, notarer og rettstjenere, departementsansatte, sogneprester og kirkelige advokater, for treskere; for de fattige, enker og foreldreløse; ved rettssaker; for universitetet i Nantes og ulike juridiske fakulteter i Frankrike
Den hellige Ivo (fr: Yves) Hélory ble født den 17. oktober ca 1235 [1253] på adelssetet Minihy-Tréguier i Kermartin nær Tréguier i Bretagne i Frankrike som sønn av en bretonsk landeier. Som 14-åring ble han sendt til universitetet i Paris for å studere kirkerett, teologi og filosofi i ti år, og deretter studerte han i tre år sivilrett i Orléans under Peter de la Chapelle. Som student var han kjent for å ha praktisert monastiske askese med faste og abstinens, bar hårskjorte og sov lite og da bare på en stråmatte med en bok eller stein som pute. Han ble en svært dyktig jurist, både kirkerettslig og sivilrettslig.
Da han vendte tilbake til Bretagne i 1262, ble han utnevnt av erkediakonen av Rennes som dommer (official) ved kirkens domstol. Han mottok også de lavere vielser. Snart gjorde biskop Alan de Bruc av Tréguier krav på ham til samme embete. I denne stillingen beskyttet han de foreldreløse og forsvarte de fattige og var kjent for sin ubestikkelighet. Han ble snart kalt «De fattiges advokat». Han utøvde sin dommergjerning med en slik upartiskhet og vennlighet at han ble elsket og respektert. Han prøvde gjentatte ganger, ofte med suksess, å overtale de stridende parter til å komme frem til en avtale utenfor retten og dermed unngå dyre og noen ganger unødvendige saksomkostninger.
Først i 1284 ble han presteviet, og i 1287 trakk han seg fra sine juridiske stillinger, og de siste 15 årene av sitt liv tilbrakte han med sognearbeid. Først var han sogneprest i Trédrez og fra 1292 i Lovannec i Bretagne, hvor han bygde et sykehus for sine advokathonorarer og arbeidet der personlig med å pleie de syke. Han kunne gi tiggere sine klær eller la dem bruke hans seng. Selv om han ikke lenger var en offisiell dommer, sto hans juridiske kunnskaper alltid til disposisjon for hans sognebarn, og det samme var hans tid og hans eiendom. Han ga et eksempel på et sparsommelig og fordringsløst liv, og han fant sine juridiske erfaringer verdifulle i prekestolen. Han snakket fransk og latin flytende i tillegg til bretonsk, og han var svært etterspurt som predikant også utenfor sitt eget område.
I 1297/98 sluttet han igjen med sognearbeid, da dette arbeidet ikke lenger tilfredsstilte ham. De siste fem årene av sitt liv levde han på foreldrenes gods i streng askese mens han uselvisk og kjærlighetsfull tok seg av de fattige. Han ga juridiske hjelp til hjelpeløse og undertrykte, enker og foreldreløse som hadde juridiske vanskeligheter. Hans liv ble et forbilde for mange.
Han døde den 19. mai 1303 i Kermartin etter en sykdom som varte fra begynnelsen av fasten til rundt Kristi Himmelfartsdag. Hans grav befinner seg på kirkegården i Tréguir. Han ble helligkåret i 1347 av pave Klemens VI (1342-52). Hans minnedag er dødsdagen 19. mai. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Hans vakkert restaurerte grav er i Tréguier. Hans landsmenn har alltid æret Ivo svært høyt, og et latinsk vers lyder i omtrentlig oversettelse: «St. Ivo var en bretoner / en advokat og ikke en røver / forbløffende i folks øyne». En advokat som var en ærlig mann - like sjeldent da som nå, kunne man tilføye, men advokater og biskoper har jo alltid hatt dårlig rykte. Yves er et av de mest populære dåpsnavn i Bretagne. I Frankrike, Italia, Belgia og til og med i Brasil finnes det Ivo-brorskap, som er organisasjoner som arbeider for rettslig beskyttelse av trengende. Han fremstilles som advokat med papirrull (klageskrift), med bok, skrivefjær og blekkhus.