Den hellige Josef Barsabbas (Bar-Sabbas), med tilnavnet Justus (= den rettferdige), nevnes kort i Apostlenes Gjerninger (Apg 1,21-26). Etter Kristi himmelfart bestemte de kristne i Jerusalem på den hellige apostelen Peters forlag å finne en som kunne ta den vanærede Judas Iskariots plass blant de tolv apostlene. Etter å ha sitert fra Salmenes bok: «La en annen få hans embete» (Sal 109,8) sa Peter at de måtte velge en som hadde vært med fra begynnelsen. To kandidater ble valgt ut, Josef Barsabbas og den hellige Mattias. De 120 kristne som var samlet, ba om veiledning og kastet deretter lodd. Det falt på Mattias, som deretter ble regnet med blant de tolv.
Allerede i «håndskrift D» fra 400-tallet ble Josef feilaktig identifisert som den Josef Barnabas som nevnes senere i Apostlenes Gjerninger: «Det var en levitt fra Kypros som hette Josef, av apostlene også kalt Barnabas – navnet betyr trøstens sønn» (Apg 4,36). Han var muligens i slekt med den Judas Barsabbas som nevnes i Apostlenes Gjerninger: «Da vedtok apostlene og de eldste, sammen med hele menigheten, å utpeke noen menn som skulle sendes til Antiokia sammen med Paulus og Barnabas. Det ble Judas, også kalt Barsabbas, og Silas, to ansette menn blant brødrene» (Apg 15,22).
Josef Barsabbas ble sagt å ha vært en ivrig disippel av Jesus, og ettersom han hadde «vært med fra begynnelsen» (det vil si siden Johannes Døperen døpte Jesus), ble han allerede på 100-tallet regnet som en av Jesu 70 (72) disipler (Luk 10,1-20). Den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) erklærer at Josef definitivt var en av dem og at han senere forkynte i ulike land. Blant andre mirakler skriver Eusebius at Josef drakk gift uten at det skadet ham, noe Jesus hadde lovt sine disipler at de ville bli i stand til (Mark 16,18). Eusebius bygde på skriftene til Papias (ca 60-130) for disse tradisjonene om Josef. Han står som nr. 7 på biskop Dorotheus av Tyrus liste over «Jesu Sytti disipler» i henhold til Den ortodokse kirkes tradisjon.
De apokryfe «Paulus' gjerninger» fra 100-tallet skriver at Josef ble fengslet under keiser Nero (54-68), men satt fri da den hellige Paulus appellerte til keiseren. Kristen tradisjon hevder at Josef Justus ble biskop av Eleutheropolis (nå Bet-Djibrin) i det sørlige Palestina, hvor han led martyrdøden og æres som den hellige Justus av Eleutheropolis. Men Eleutheropolis var bare en liten landsby i det første århundret, og alle innbyggerne der ble slaktet ned eller tatt som slaver under keiser Vespasian (69-79) (Josephus, Bell. Jud.). Stedet ble gjengrunnlagt som Eleutheropolis i år 200 av Septimius Severus, og en første historisk biskop finnes der på 300-tallet, da Eleutheropolis var en viktig senromersk by.
Legenda Aurea fra 1200-tallet kaller Josef for Jesu fetter og gir ham en plass ved Jesu krybbe, så i middelalderlige krybbefremstillinger opptrer han som barn.
Hans minnedag er 20. juli og hans navn står i Martyrologium Romanum. I kunsten vises han som en biskop som holder et giftbeger, eller begeret blir holdt av et barn. Han vises også ofte som et barn som holder steiner eller brød, eller som blåser såpebobler.