Skytshelgen for Wilamowice (2013)
Den hellige Josef Bilczewski (pl: Józef; ukr: Josyp Biltsjevskyj, Йосип Більчевський) ble født som Józef Biba den 26. april 1860 i landsbyen Wilamowice (ty: Wilmesau) ved Kęty, som den gang lå i kongeriket Galicia og Lodomeria i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, men som i dag ligger i fylket (powiat) Bielsko i provinsen (województwo) Śląsk (Schlesien) sørvest i Polen. På den tiden eksisterte ikke Polen som selvstendig stat. Wilamowice lå da i erkebispedømmet Kraków, siden 1992 i bispedømmet Bielsko-Żywiec.
Josef var den eldste av ni barn av Franciszek Biba og hans hustru Anna Fajkisz i en fattig bondefamilie. Hans far var snekker og møbelsnekker i tillegg til bonde. Hans fars foreldre var Józef Biba og Anna Kuczmierczyk, og hans mors var Jan Fajkisz og Katarzyna Danek. Han ble døpt tre dager etter fødselen. Fra 1868 til 1872 gikk han på folkeskolen i Wilamowice (tre år) og Kęty (fjerde klasse). På grunn av hans intelligens gjorde familien det mulig for ham å gå på gymnaset i Wadowice fra 1872 til 1880 (middelskole og klassisk gymnas). Innimellom studiene måtte han arbeide på markene for å hjelpe sin familie. I 1880 besto han avgangseksamen med æresbevisning, tyve år gammel. På gymnasiet ble han kalt Josef Biba.
Deretter trådte han i 1880 inn ved presteseminaret for bispedømmet Kraków (erkebispedømme fra 1925). Han ble konfirmert året etter. Han begynte på studier ved teologisk fakultet på Det jagellonske universitetet i Kraków, og samtidig fulgte han forelesninger ved filosofisk fakultet. Han ble uteksaminert fra begge fakulteter med utmerkelse. Han ble presteviet den 6. juli 1884 i katedralen i Kraków av biskop Albino Dunajewski (1817-94) av Kraków (1879-94), kardinal fra 1890. Etter ordinasjonen tjente han i 1885 som kapellan i sognet św. Bartłomieja i Mogiła nær Kraków. Det var der han etter forslag fra p. Lenkiewicz i 1885 endret sitt etternavn fra Biba til Bilczewski.
Den svært intelligente unge presten ble fristilt av kirkeledelsen for å gjennomføre videre studier. Deretter fortsatte han sine studier ved teologisk fakultet ved Universitetet i Wien (1885-86) under veiledning av biskop Dunajewski, og han avsluttet i 1886 med doktorgraden i teologi med avhandlingen Deus est Creator mundi. Fra 1886 til 1887 studerte han tidlig kristen arkeologi ved universitetet Gregoriana i Roma, og i 1888 studerte han i ett semester dogmatikk ved Det teologisk institutt i Paris.
Deretter vendte han tilbake til hjemlandet, og fra 1888 til 1890 arbeidet han i et år som prest og kateket i Kęty og året etter i samme stilling i kirken Ss Peter og Paulus i Kraków. Samtidig hadde han fulltidsstilling som vikar i katekese ved Gimnazjum św. Anny. I 1890, basert på avhandlingen «Kristen arkeologi i kirkens historie og dogmer», tok han sin habilitasjon i grunnleggende dogmatikk ved Det jagellonske universitetet i Kraków. I 1891 ble han utnevnt til ekstraordinær professor i spesiell dogmatikk og tok over lærestolen for detaljert dogmatikk ved teologisk fakultet ved universitetet i Lviv. Universitetet i Lviv, i dag «Det nasjonale universitetet i Lviv Ivan Franko», ble grunnlagt i 1661 av den polske kongen (1649-68) Johannes II Kasimir Vasa (pl: Jan II Kazimierz Waza) (1609-72). I den tiden Lviv var polsk (1919-39) het det «Universitetet Johannes Kasimir» (Uniwersytet Jana Kazimierza).
I 1893 fikk p. Josef Bilczewski tittelen fast professor. I det akademiske året 1896/97 var han dekan ved Det teologiske fakultet, og i det akademiske år 1900/01 var han rektor (kansler) for universitetet. Han var en mnemoneutiker (med fotografisk hukommelse), og han hadde en utrolig evne til å huske teksten i de bøkene han leste. Han skrev en rekke vitenskapelige artikler, inkludert om kristen arkeologi og historien til Kirkens dogmer og eukaristien i lys av de eldste skriftlige, ikonografiske og epigrafiske kildene. Siden han hadde spesialisert seg i kristen arkeologi, fikk han et stipend fra den polske regjeringen for å gjennomføre videre forskning på katakombene i Roma. Hans studier og forskning ledet ham til å publisere vitenskapelige arbeider og artikler i spesialiserte magasiner.
Josef Bilczewski var en nidkjær hyrde og professor og studentene satte stor pris på ham. Samtidig nøt han aktelse og knyttet vennskap blant universitetets professorer. Han viet mye tid til vitenskapelig arbeid, og til tross for sin unge alder ble han regnet som en dyktig vitenskapsmann. Hans usedvanlige kapasitet, både når det gjaldt intellekt og hjertelag, ble lagt merke til av personene på toppen av samfunnet. De henvendte seg til keiser Frans Josef I av Østerrike-Ungarn (1848-1916) og ba ham om å foreslå Josef for paven som kandidat til den ledige latinske erkebispestolen i Lviv etter at erkebiskop Seweryn Tytus Morawski-Dąbrowa (1885-1900) døde den 2. mai 1900. Dette gjorde keiseren den 30. oktober 1900.
Pave Leo XIII (1878-1903) reagerte positivt på keiserens forslag, og den 17. desember 1900 utnevnte han den førti år gamle Josef Bilczewski til erkebiskop av latinsk ritus av Lviv. Den 20. januar 1901 ble han bispeviet i den latinske katedralen i Lviv av biskop Jan Maurycy Pawel Puzyna de Kozielsko (1842-1911) av Kraków (1895-1911), kardinal senere i 1901, assistert av Guds tjener Andrej Sjeptytskyj OSBM (ukr: Андрей Шепти́цький) (1865-1944), erkeepark av Lviv for ukrainerne (de gresk-katolske) (1901-44), og den hellige Josef Sebastian Pelczar (pl: Józef) (1842-1924), biskop av Przemyśl for latinerne (1900-24).
Dette var en både ung og topptung gruppe. Hovedkonsekratoren skulle bli kardinal fire måneder senere, Sjeptytskyj var blitt innsatt som erkeepark og leder for den ukrainske gresk-katolske kirke tre dager tidligere, den 17. januar 1901, 35 år gammel, og han skulle bli den største lederen for sin kirke i det urolige tyvende århundre. Pelczar var blitt utnevnt den 17. desember 1900 og skulle bli helligkåret i 2003, to år før Josef Bilczewski. Kardinal Puzyna de Kozielsko var fyrstebiskop av Kraków og skulle i konklavet i august 1903 legge ned pavehistoriens siste veto, da han i keiser Frans Josef av Østerrikes navn la ned veto mot valget av kardinal Rampolla til pave, et valg som uansett ikke ville ha skjedd. Men verdslige fyrsters vetorett ble avskaffet for godt.
Takket være erkebiskop Bilczewskis initiativ ble det i erkebispedømmet Lviv bygd 330 kirker og kapeller med den monumentale kirken St. Elisabeth i Lviv i spissen. Han støttet utviklingen av Wilamowice, både lokalsamfunnet og skolevesenet. I sitt pastorale arbeid hadde han den salige Jakob Strepar (pl: Jakub Strzemię) (ca 1340-1409) som modell. Han ønsket å hjelpe alle som hadde behov for materiell og åndelig hjelp. Han forkynte ideen om at arbeidet i kirken i seg selv ikke var nok, men at de også måtte delta i sosialt arbeid og opplysning med mål å forbedre sognebarnas materielle velferd og å fjerne enhver form for misbruk som fulgte med et svakere økonomisk miljø. For å forberede prester for denne aktiviteten, organiserte han spesielle sosiale kurs i sitt palass i Lviv. Han bygde et katolsk hus i Lviv for katolske foreninger (av egne midler og med støtte fra Sejm). Han var involvert i å hjelpe studenter, folkeskoler, arbeidersamfunn og hjalp de fattige materielt, og under Første verdenskrig var han en moralsk og materiell støtte for dem. Takket være ham kom det i 1907 polske pallottinere («Det katolske apostolats selskap») (Societas Apostolatus Catholici – SAC) til landet, og han gjorde det mulig for dem å bosette seg i Jajkowcach (ukr: Яйківці, Jajkivtsi) i hans bispedømme. Sekretær for erkebiskop Josef Bilczewski var p. Stanisław Szurek.
Józef Bilczewski var preget av stor sosial følsomhet og omsorg for de fattige. Han prøvde også å redusere konflikter mellom polakker og ukrainere. For rett etter avslutningen av Første verdenskrig sto Slaget ved Lviv (pl: Forvaret av Lwów) fra november 1918 til mai 1919 om kontrollen over Lviv i det som da var Øst-Galicia og som nå er i Vest-Ukraina. Slaget ble utkjempet mellom styrker fra den kortlivede «Folkerepublikken Vest-Ukraina» og den lokale polske sivilbefolkningen, senere assistert av regulære styrker fra den polske hæren. Slaget førte til Den polsk-ukrainske krig, som til slutt ble vunnet av Polen.
Under kampene mellom polakker og ukrainere i Lviv i november 1918 ble erkebiskop Bilczewski leder for redningskomiteen, som ga mat til de fattigste. Begge erkebiskopene i Den katolske kirken i Lviv, den latinske Bilczewski og den gresk-katolske Sjeptytskyj prøvde ikke bare å megle i de pågående forhandlingene, men under påvirkning av den apostoliske nuntius Achille Ratti (den senere pave Pius XI) leste de den 16. november 1918 opp et hyrdebrev som manet de troende til å stanse blodbadet.
I 23 år utførte Josef en ivrig pastoral tjeneste for erkebispedømmet i den vanskelige perioden under Første verdenskrig (1914-18), den polsk-ukrainske krigen (1918-19) og krigen etter bolsjevikenes invasjon (1919-20). Fra 1918 til 1921 mistet hans erkebispedømme rundt 120 prester. Men Josef Bilczewski var også en bønnens mann. Messen, tidebønnene, meditasjon, rosenkransen og annen from praksis formet hans dager. En særlig lang tid ble viet til eukaristisk tilbedelse. Fremfor alt spredte erkebiskopen andakten for Den hellige eukaristi, Jomfru Maria, Josef og Jakob Strepar. Pave Pius XI (1922-39) sa at Josef Bilczewski var «en av sin tids største biskoper». Den 2. mai 1922 mottok han Storbåndet [siden 1990 Storkorset] av ordenen Polonia Restituta («Polens gjenfødelse»). Han fikk i 1922 to ganger Krzyż Walecznych («Tapperhetskorset»). I 1921 ble han kreert til æresdoktor (doktorat honoris causa) ved Universitetet i Warszawa.
I november 1905 innkalte han den første polske marianske kongress viet til den hellige jomfru Maria. Han hadde en stor andakt for Vår Frue av Częstochowa, polakkenes dronning, og hans vurdering var at hennes kult var en av de viktigste faktorene i foreningen og gjenreisningen av landet i årene med annektering. Etter at Hennes krone ble stjålet på Jasna Góra natten fra 22. til 23. september 1909, tryglet erkebiskop Bilczewski den hellige pave Pius X (1903-14) om en ny gullkrone for bildet av Vår Frue av Jasna Góra. Den 21. april 1910 kunne han som hovedansvarlig for dette arbeidet, sammen med delegasjoner fra alle zaborów, motta kronen fra Pius Xs hender (en zabór er et av de tre territoriene i Polen som ble annektert av Preussen, Østerrike og Russland mellom 1772 og 1795). Konsekvensen av dette var et forbud fra tsarens myndigheter mot å delta i kroningen av bildet, som fant sted den 22. mai 1910. Dette var på grunn av det faktum at erkebiskop Bilczewski tidligere hadde protestert mot de nye kroner ble finansiert av den russiske tsar. Som en takk til ham utstedte pave Pius X den 29. november 1908 et dekret som innførte et ekstra ledd i Det lauretanske litani i bispedømmene Lviv og Przemyśl: Królowo Polski, módl się za nami («Polens dronning, be for oss»).
I 1909 søkte han paven om tillatelse til å feire Guds mor som «Dronning av den polske kronen». Takket være hans innsats utstedte pave Pius X den 7. juli 1910 et dekret som bekreftet denne kulten for Vår Frue og etablerte en liturgisk fest for Dronningen av den polske kronen for bispedømmene Lviv og Przemyśl. Den ble feiret første søndag i mai som en takksigelsesfest for Guds Mors omsorg for Polen, siden 1914 den 2. mai. Festen for Maria, dronning av den polske kronen, ble innført for hele Polen den 3. mai 1923, godkjent av pave Pius XI. Den 22. april 1910 etablerte Pius X, på erkebiskop Bilczewskis anmodning, Maria, dronning av den polske kronen som skytshelgen for det latinske erkebispedømmet Lviv. I slutten av 1920 tildelte den paulinske kommuniteten i Jasna Gora ham Den paulinske ordenen for hans andakt for Vår Frue av Częstochowa, Polens dronning, og den ble mottatt under et opphold i Jasna Gora mai 1921.
Erkebiskopens fra før skrøpelige helse ble dårligere, og den 18. januar 1923 ble han alvorlig syk med pernisiøs anemi (anæmia perniciosa), antakelig et resultat av hardt arbeid og en nesten asketisk livsstil. Men trofast mot sitt motto «Gud er kjærlighet!» tjente han sin flokk med oppofrende kjærlighet helt til slutten. Han forberedte seg på døden og møtte den med ro og underkastelse. Han døde den 20. mars 1923 i Lviv, 62 år gammel. Etter eget ønske ble han gravlagt i en trekiste blant de fattige på kirkegården Janiv (pl: Janów) i Lviv, og han ble eskortert til stedet for sin evige hvile av folkemengder med representanter for alle grupper i Lviv. Hans balsamerte hjerte ble overført til sognet św. Stanisława Biskupa i Lubaczów, hvor det hvilte ved siden av alteret med relikvier av metropolitt Jakub Strzemię av Halytsj-Lviv. Den 20. mars 1928 etablerte de troende et minnesmerke over sin erkebiskop i kapellet for den salige Jakob Strepar i den latinske katedralen i Lviv. I 2001 ble hans hjerte gitt til den latinske katedralen i Lviv.
Allerede mens erkebiskop Bilczewski levde, ble han omtalt som en helgen. Den 2. juli 1944 ble saligkåringsprosessen godkjent under den ærverdige pave Pius XII (1939-58), og han fikk da tittelen «Guds tjener» (Servus Dei). Den første sesjonen av denne prosessen fant sted først i 1952 i erkebiskopens bolig i Kraków. Arbeidet i dette tribunalet varte i ni år. I 1962 ble sakens dokumenter sendt til Rituskongregasjonen i Roma. Deretter var det stille en lang stund før dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente gyldigheten av informativprosessen, ble utstedt den 8. juni 1990. Sakens Positio ble oversendt til kongregasjonen i Vatikanet i 1997. Den 16. mai 1997 hadde de teologiske konsulentene sitt møte om saken, og kardinalene og biskopene som var medlemmer av kongregasjonen, godkjente saken den 11. november 1997. Den 18. desember 1997 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Dermed gjensto bare et mirakel på hans forbønn før han kunne saligkåres.
Marcin Gawlik (f. 1986) var ni år gammel da han i 1995 ble rammet av en tredjegrads forbrenning som forsvant plutselig den 24. juli 1995 etter appeller om Guds tjener Josef Bilczewskis forbønn. Dette ble undersøkt i det bispedømmet hvor det skjedde før dokumentene ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen. Der ble det godkjent av både medisinerne og teologene før kongregasjonens medlemmer ga en positiv kjennelse den. Den 23. april 2001 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente denne helbredelsen som et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret den 26. juni 2001 sammen med den salige Sigmund Gorazdowski av pave Johannes Paul II på Hippodromen i Lviv under hans besøk i Ukraina. Dagen etter ble gruppen den salige Nikolas Tsjarnetskyj og 24 ledsagere saligkåret sammen med to andre gresk-katolske ukrainere og en rutensk biskop.
Josef Bilczewski har også en annen tilknytning til St. Johannes Paul II. I 1919 bispeviet erkebiskop Bilczewski nemlig Bolesław Twardowski (1864-1944), sin senere etterfølger som erkebiskop av Lviv for latinerne (1923-44), som i sin tur i 1933 bispeviet Eugeniusz Baziak (1890-1962), sin senere etterfølger i Lviv (1944-62). I egenskap av apostolisk administrator av Kraków bispeviet Eugeniusz Baziak den 28. september 1958 den 38-årige Karol Wojtyła til titularbiskop av Ombi og hjelpebiskop i Kraków. Under saligkåringen trakk paven frem dette faktum og sa at han gledet seg spesielt over denne saligkåringen, siden han da også selv fikk en ny skytshelgen.
Enda et mirakel var nødvendig for en eventuell helligkåring. Et slikt angivelig mirakel ble undersøkt i det bispedømmet hvor det skjedde, og alle dokumenter ble oversendt til Helligæringskongregasjonen i Vatikanet. De medisinske ekspertene godkjente helbredelsens uforklarlige natur den 24. juni 2004, og den 21. september 2004 avgjorde teologene at helbredelsen hadde skjedd på Josef Bilczewskis forbønn. Medlemmene av kongregasjonen stadfestet den 9. november 2004 disse to avgjørelsene. Den 20. desember 2004 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente helbredelsen som et mirakel på Josef Bilczewskis forbønn, noe som åpnet veien for hans helligkåring.
Helligkåringsdatoen ble offisielt formalisert i et konsistorium den 24. februar 2005. Det ble ledet av kardinal Angelo Sodano på vegne av paven, som på det tidspunktet var svært syk. Han døde fem uker senere, den 2. april 2005. Hans etterfølger, pave Benedikt XVI (2005-13), helligkåret Josef Bilczewski den 23. oktober 2005 på Petersplassen i Vatikanet sammen med Sigmund Gorazdowski og tre andre, de hellige Cajetan Catanoso (1879-1963), Felix av Nicosia (1715-87) og Albert Hurtado Cruchaga (1901-52). Dette var pave Benedikts første helligkåringsseremoni.
Josefs minnedag er dødsdagen 20. mars. Etter helligkåringen minnes Kirken i Polen og Ukraina Josef den 23. oktober, årsdagen for helligkåringen. I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) minnes han den 20. mars:
Leópoli in Ucráina [trykkfeil for Ucraína], beáti Ioséphi Bilczewski, epíscopi, qui magna caritátis sedulitáte morum doctrinǽque institutióni cleri et pópuli Latinórum incúbuit et, belli témpore, páuperum egenorúmque necessitátibus omni ope ac stúdio subvénit.
I Lviv i Ukraina, den salige [nå hellige] Josef Bilczewski, biskop, som med stor nestekjærlighet og nidkjærhet arbeidet for å bygge oppførselen og den doktrinære formasjonen hos prestene og folkene i den latinske ritus, og i krigens tid hjalp han med alle midler og omsorg for de fattiges og de trengendes behov.
En dokumentarfilm med tittelen «Erkebiskop Józef Bilczewski» ble regissert av Krzysztof Żurowski. Den 27. september 2007 vigslet kardinal Marian Jaworski (f. 1926) en mosaikk til ære for St. Josef Bilczewski i kapellet for Vår Frue av Częstochowa i krypten i Peterskirken. Den 29. juni 2009 utstedte den polske bispekonferansen et hyrdebrev i anledning 150-årsjubileet for Josef Bilczewskis fødsel. Den 23. oktober 2009 opprettet erkebispedømmet Lviv ved seminaret i Lviv-Brzuchowice Det teologiske instituttet St. Józef Bilczewski for legfolk. Den 19. april 2011 ble relikviene av St. Josef Bilczewski høytidelig overført fra kirkegården Janiv til den latinske basilikaen og erkekatedralen Marias Opptakelse i Lviv.
Den 29. april 2010 vedtok Senatet i Republikken Polen i anledning 150-årsdagen for St. Josef Bilczewskis fødsel en erklæring som ga uttrykk for hyllest og takknemlighet til ham. Den 23. oktober 2012 annonserte biskop Tadeusz Rakoczy (f. 1938), biskop emeritus av Bielsko-Żywiec i Polen (1992-2013), at kirken Den Hellige Treenighet i Wilamowice som en helligdom (sanktuarium) for Josef Bilczewski. Den 5. oktober 2013 ble St. Josef Bilczewski erklært som skytshelgen for sin fødeby Wilamowice. Den 18. juni 2016 ble det avduket en statue av ham i Wilamowice.
Kilder: MR2004, Resch (BT5), Resch (ST2), Wirth (7), CSO, CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, pl.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, it.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, catholic-hierarchy.org, findagrave.com, nominis.cef.fr, lwow.com.pl, papalvisit.org.ua, vatican.va, Vatican Information Service, EWTN/OR - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 4. juli 2005 – Oppdatert: 24. april 2019