Den salige Jakob Gapp (1897-1943)

Den salige Jakob Gapp ble født den 26. juli 1897 i Wattens, en liten landsby i bispedømmet Innsbruck i østerriksk Tyrol. Dagen etter fødselen ble han døpt i sognekirken St. Laurentius i Wattens. Han var den yngste av syv barn av Martin Gapp og Antonia Wach, et fattig arbeiderklassepar. Han var fullt klar over lidelsene og savnet hos arbeiderne og bøndene. Hans sosiale samvittighet ble skapt av hans egne erfaringer og ble en livslang inspirasjon for hans kristne praksis.

Jakob gikk på den lokale folkeskolen, og etter å ha fullført sin middelskoleutdannelse i Wattens, begynte han i 1910 på fransiskanernes høyskole i Hall i Tyrol. Den 23. mai 1915 erklærte Italia krig mot dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, og den 24. mai meldte Jakob seg frivillig til militærtjeneste. Han ble sendt til den italienske fronten, hvor han ble såret den 4. april 1916. For dette mottok han Sølvmedaljen for mot av annen klasse. Han vendte tilbake til fronten, og den 4. november 1918 ble han internert som krigsfange i Riva del Garda i Italia. Han ble løslatt først den 18. august 1919. Under krigen ble han tryllebundet av en idealistisk sosialisme, noe som førte til en troskrise.

Men den gikk over, og den 13. august 1920 sluttet Jakob seg til marianistene (Societas Mariae – SM) som postulant. Marianistene må ikke forvelskes med maristene (også Societas Mariae – SM). Jakob trådte den 26. september 1920 inn i marianistenes novisiat i Greisinghof i Oberösterreich, hvor han avla sine første løfter den 27. september 1921. Han ble deretter sendt til det marianske instituttet i Graz for å fullføre sine filosofiske og teologiske studier, og der arbeidet han som lærer på kostskolen og sakristan i fire år. Han avla sine evige løfter den 27. august 1925 i Antony i Frankrike. I september 1925 begynte han på marianistenes internasjonale seminar i Fribourg i Sveits, og han ble presteviet den 5. april 1930 i katedralen St. Nikolas i Fribourg av biskop Marius Besson av Lausanne, Genève og Fribourg.

Deretter vendte han hjem til Østerrike, hvor han samme høst ble utnevnt til prefekt for marianistenes hus i Freistadt. Høsten 1931 ble han kateket og åndelig rådgiver ved ordenens skole i Lanzenkirchen, og fra 1934 til 1938 underviste han på instituttet i Graz. Dette var en tid med stor arbeidsløshet, og p. Gapps store omsorg for de fattige viste seg på mange måter. Han samlet inn mat og andre livsviktige varer fra sine studenter, og selv lot han være å varme oppsitt eget rom for å gi brenselet til de fattige.

På denne tiden begynte også nasjonalsosialismen (nazismen) å gjøre seg gjeldende, først i Tyskland og deretter i Østerrike. Mellom 1933 og 1945 ble tusener av tyske og østerrikske katolske prester og legfolk sendt til konsentrasjonsleirer og strenge fengsler for angivelige forbrytelser som umoral, smugling og monetær korrupsjon (hovedsakelig før krigen), men fremfor alt for deres motstand mot ulike aspekter av nazismen (hovedsakelig etter den tyske invasjonen av Polen). I Østerrike alene ble 274 prester fengslet, og flere døde i leirene.

Jakob Gapp så klart at nazismen var uforenlig med kristen tro ved å studere de tyske og østerrikske biskopenes uttalelser og pave Pius XIs (1922-39) encyklika «Mit brennender Sorge». I sin undervisning og i sine prekener la han fryktløst frem dette standpunktet. Han var ikke en fremragende teolog som den protestantiske presten Dietrich Bonhoeffer eller en tenker som jesuitten Alfred Delp SJ, som begge ble drept av nazistene, og så vidt vi vet, var han ikke som dem tilknyttet den organiserte, kristent inspirerte motstandsbevegelsen Kreisau-kretsen og bombekomplottet for å drepe Hitler i juli 1944. Han var ganske enkelt en vanlig kristen som forsatte å si at det som åpenbart var galt, ikke skulle behandles som rett bare for å unngå personlig ubehag, tortur eller død og forfølgelse av Kirken og dens institusjoner.

Til tross for de østerrikske biskopenes åpne kritikk av den tyske nazismen i 1937 offentliggjorde de under kardinal Innitzers entusiastiske ledelse i 1938 en erklæring som sluttet med ordene «Heil Hitler!» og priste «nasjonalsosialismens ekstraordinære resultater innen den folkelig-nasjonale og økonomiske gjenoppbyggingen samt innen sosialpolitikken» og oppfordret det østerrikske folket til å stemme for en union med Tyskland. I mars 1938 marsjerte tyske tropper inn i Østerrike og dagen etter ble Østerrike innlemmer i Det tyske rike (Anschluss).

Deretter deltok østerrikerne i full grad i nazistenes aggresjonskrig og deres utallige forbrytelser, slik som utryddelsen av jødene. Rundt 1.400 katolske utdannelsesinstitusjoner ble stengt. Religionsundervisning ble strengt begrenset til «rent religiøse spørsmål» og katolske foreninger ble oppløst. Den nazistiske Gauleiter (regional administrator) i Tyrol var spesielt opptatt av å utrydde Kirken og dens innflytelse. Hitlers portrett kom opp i marianistenes klasserom i likhet med i andre tyske skoler, marianistiske lærere ble oppmuntret til å fortelle sine elever om nazistiske ideer, Hitler-hilsenen ble allment akseptert og Jakobs rektor ba ham om å bruke den offentlig og å bære et merke med hakekorset på. Men Jakob nektet. Hans synspunkter endret seg ikke, og han fortsatte å kritisere nazismen i undervisningen og prekenene. Da noen elever spurte om en annen lærer hadde rett til å si at «tsjekkere og jøder skulle hates og drepes», sa Jakob at det hadde han ikke.

Få dager etter Anschluss ble Jakob tvunget til å forlate Graz og ble sendt til marianistenes kommunitet i Freistadt, hvor han fikk ordre om ikke å snakke til elevene. Han måtte slutte med undervisning og med Det marianske institutt. Etter noen måneder i Freistadt sendte hans overordnede ham sommeren 1928 til hans hjemby i Tyrol, ettersom de betraktet hans antinazistiske forkynnelse som en trussel mot de institusjonene som nazistene allerede hadde bestemt seg for å eliminere. I Tyrol bodde han hos familien og nøt de siste øyeblikkene av fred i sitt liv.

Den 1. september ble han kateket på grunnskolen og middelskolen i Breitenwang nær Reutte. Der forkynte han at det kompromissløse guddommelige bud om nestekjærlighet gjaldt overfor alle, uansett nasjonalitet eller rase, at alle også var påbudt å «elske franskmenn, jøder og kommunister», ettersom de var mennesker, og at «Gud, ikke Adolf Hitler, er deres Gud». Etter to måneder og en skoleinspeksjon forbød Gestapo ham i slutten av oktober 1938 å undervise i religion, og den 4. november måtte han forlate Reutte.

Han bodde da hos en slektning i Wattens og fortsatte å gi uttrykk for det han mente var kristen sannhet.. I en preken i Wattens den 11. desember 1938 forsvarte han pave Pius XI mot nazistenes angrep, og han oppfordret sine sognebarn til heller å lese katolsk litteratur enn nazistisk propaganda. Dette ble betraktet som provokativt og sognepresten ba ham om å reise. Han trakk seg tilbake til andre slektninger i Terfens i Umlberg, men fikk det råd å forlate landet. Han prøvde uten hell å få et pass i Innsbruck, men han fikk et pass av myndighetene i Wien Neustadt.

Med hjelp fra sine overordnede i ordenen klarte han å flykte fra Østerrike den 21. januar 1939 med et fransk visum, og han reiste via Italia til Bordeaux i Frankrike. Der arbeidet han ved kongregasjonens vugge som kapellan og bibliotekar samtidig som han lærte fransk. Han holdt en påskepreken hvor han ba menigheten om å be for tyske katolikker som ble forfulgt av nazi-regimet.

Den 23. mai 1939 dro Jakob videre til Spania, hvor han underviste ved marianistenes skole i San Sebastian. Han underviste også i Cádiz og Lequetio og endte opp i Valencia. Hans spanske kolleger kom rett fra borgerkrigen, hvor general Francos opprørstyrker med tysk og italiensk hjelp hadde styrtet den legitime regjeringen, som riktignok hadde vært sterkt antiklerikal, og de hilste Jakob med fascisthilsen. I Francos Spania sto han alene og misforstått på grunn av sin avvisning av nazismen. Han ble sjokkert over de spanske marianistenes entusiasme for fascismen, deres støtte til Det tredje rike, som de betraktet som det godes styrker i «kampen mot den gudløse bolsjevismen». Han var like sjokkert over deres mangel på sosialt ansvar, selv om han snart måtte ha forstått at åpent uttrykt sympati med arbeiderklassen ble farlig assosiert med den nå forbudte sosialismen, anarkismen og kommunismen.

Den 15. september 1941 begynte Jakob å undervise i tysk, fransk, latin og religion på ordenens skole i Valencia. En tid hadde han søkt sine overordnede om tillatelse til å dra til USA, men uten suksess. Jakob beskrev seg selv som «en venn av vanlige arbeidsfolk» og som en «urokkelig resolutt forvarer av proletariatets rettigheter». Han var dypt sjokkert over fattigdommen, den usle maten og klærne, lange arbeidstider og dårlige behandling av mennesker og fant at «gapet mellom rike og fattige var verre i Spania enn noen andre steder». Han betraktet holdningen til de katolske middel- og overklassen som «fariseersk».

Selv om Jakob etter Anschluss var tysk statsborger, tok han sommeren 1942 de første skrittene for å søke om visum til Storbritannia ved konsulatet i Valencia, som han besøkte flere ganger. Han søkte også opplysninger om politiske forhold og Kirken i Tyskland og Europa. Britiske aviser hadde ry på seg for å referere fakta, og han samlet noen, inkludert eksemplarer av den engelske katolske ukeavisen The Tablet. Dermed la han seg, kanskje uten å vite det, seg åpen for mistanker om intriger. Avisen ga Jakob mye informasjon, inkludert teksten til den anti-fascistiske biskopen av Calahorra om nazismens farer og forfølgelsen av katolikker i Tyskland og Nederland, som Jakob fortalte om til andre.

The Tablet hadde ikke bare et stort antall krigsnyheter og politiske kommentarer om krigen og Kirken i utlandet, men det ble også sagt at den inneholdt kodete budskap til pro-britiske fraksjoner og motstandsgrupper. Tom Burns, en av The Tablets eiere og redaktører, var i Spania under krigen, tilsynelatende i diplomatisk tjeneste, men med andre hemmelige funksjoner.

Minst tre tyske etterretningstjenester var fullt klar over avisens betydning og over funksjonen til visse britiske konsulattjenestemenn. Abwehr var den «offisielle» tyske etterretningstjenesten under admiral Canaris, en gammel venn av Franco som likevel fra 1938 og fremover beskyttet den «respektable» (ikke-kommunistiske) tyske motstandsbevegelsen på høyeste mulige nivå. Abwehr var part i forsøkene i Vatikanet fra 1939 på å få godkjennelse av et alternativt tysk regime og senere spilte et farlig dobbeltspill ved å forhandle med britene. Den andre tjenesten var den rivaliserende AO, eller Utenlandsorganisasjonen, som hadde spesialisert seg på Østerrike og nå i Spania. Den tredje var Gestapo, eller Det hemmelige statspolitiet, under Heinrich Himmler.

AO og Gestapo hadde holdt øye med Jakob helt siden Anschluss og etter at han forlot Østerrike, og fra 1942 intensiverte de sin interesse for ham. De visste å utnytte hans ensomhet i Spania. To personer som utga seg for å være «jødiske kvinner», oppsøkte ham i Valencia og ba ham om å undervise dem i den katolske tro. Det gjorde han etter anmodning fra en tysk prest ved navn Augustin Lange, som etter krigen ble avslørt som en spesielt farlig forkledd Gestapo-agent. En av kvinnene var en Gestapo-agent ved navn Irmgart, som hadde i oppgave å overvåke Jakob.

I august 1942 ble Jakob kontaktet av en tysker som kjent som «Mendelssohn» (i virkeligheten nazi-agenten Heger). Han presenterte seg som en jødisk flyktning fra Berlin og fortalte en oppdiktet historie om flukt fra nazistenes forfølgelser. Han ba om instruksjon for å konvertere. Dette var merkelig, for de få tyske jødene som hadde fått lov å komme inn i Spania, forlot enten landet raskt eller holdt en svært lav profil. På den andre siden hjalp noen katolske organisasjoner i den frie eller den nøytrale verden konvertitter, om ikke praktiserende jøder, og noen medfølende prester, som for eksempel den senere salige pave Johannes XXIII (1958-63), var liberale med dåpsattester for å sørge for midler og et tryggere tilfluktsland.

I noen måneder traff Jakob berlineren regelmessig, noen ganger sammen med andre angivelige flyktninger. «Mendelssohn» fulgte ham til og med til det britiske konsulatet ved en anledning. En annen påstått jøde, Hermann Treter, som i virkeligheten var katolikk og Gestapo-agent, sluttet seg til sammenkomstene. Etter å ha vunnet p. Gapps tillit, inviterte de ham i november 1942 med på en piknik før han som planlagt skulle flytte til Tortosa. De kjørte til Irún, hvor Jakobs ledsagere på en eller annen måte overtalte ham til å kjøre over grensen og besøke Hendaye i det formelt Vichy-kontrollerte «uokkuperte», men i virkeligheten helt tysk-okkuperte Frankrike. Dette var en merkelig ting å gjøre hvis de var jødiske. De kan ha tvunget Jakob, men han måtte søke om fransk visum i Irún, hvor en spansk politimann advarte ham mot faren.

Det endte med at Gestapo arresterte Jakob den 9. november 1942 i Hendaye i Frankrike og brakte ham til Berlin. Der ble han flere ganger forhørt om sine besøk i det britiske konsulatet og hans samling av den «undergravende» avisen The Tablet, som han omtalte som «en god katolsk avis med sunt innhold, jeg aktet til å med å bli abonnent». Deretter ble han fengslet for videre undersøkelser. Han ble anklaget for forræderi og brakt for Folkedomstolen for rettssak under den beryktede nazi-dommeren Roland Freisler, en sadistisk bølle som senere dømte utallige patrioter til døden etter mordforsøket på Hitler i juli 1944. Jakob fortalte sine forhørere og retten at det var hans plikt å opptre som en mønstermotstander av et regime som aktet å ødelegge Kirken. Himmler, som var uvanlig velinformert om detaljene i forhørene, skal ha uttrykt sin beundring for Jakobs engasjement.

Den 2. juli 1943, på Jesu Hjertefest, ble Jakob dømt til døden for Feindbegünstigung. Dommen avsluttet med ordene: Er ist für immer ehrlos, «Han vil for alltid være uten ære». Alle bønner om benådning ble avvist, og hans slektningers bønn om å få utlevert hans levninger for en enkel begravelse, ble avvist fordi Gapp «hadde forsvart sin oppførsel på uttrykkelig religiøst grunnlag. For et eksplisitt religiøst folk ville p. Gapp ble ansett som en martyr for troen, og hans begravelse kunne bli brukt av den katolske befolkningen som en anledning til en stille demonstrasjon til støtte for en allerede dømt forræder mot sitt folk som angivelig døde for sin tro».

Klokken 13.00 den 13. august 1943 ble Jakob Gapp informert om at henrettelsen ville finne sted kl. 19.00. Hans to avskjedsbrev som han rakk å skrive i mellomtiden, er i sannhet gripende uttrykk for hans tro. Til sine foreldre skrev han blant annet: «Etter mang en indre kamp er jeg nå kommet til det som jeg betrakter som mitt livs vakreste dag». Klokken 19.08 den 13. august ble han giljotinert i fengselet Plötzensee i Berlin, på dagen 23 år etter at han sluttet seg til marianistene. Hans levninger ble sendt til det anatomisk-biologiske institutt ved universitetet i Berlin i forskningsøyemed.

Den mest trolige forklaringen på Jakobs hasardiøse oppførsel er at han ganske enkelt hadde bestemt seg for å være absolutt ærlig og tillitsfull, å si det han mente og å anse prester, påstått kommende konvertitter og andre for å være dem de utga seg for. Han arbeidet trolig aldri for britene, selv om det ikke kan utelukkes. Canaris' kvinnelige assistent, som muligens kjente sannheten, dro fra Tyskland til Spania i offisielt ærend i tide til å unnslippe admiralens skjebne – Canaris ble arrestert og henrettet av SS den 9. april 1945 sammen med blant andre Dietrich Bonhoeffer. Admiralens assistent ble kontemplativ nonne, kom aldri tilbake til Tyskland og døde sent på 1980-tallet etter å ha nektet å kommentere denne perioden skriftlig eller muntlig.

Etter krigen rømte Gestapo-presten Lange fra alliert fengsel, ble smuglet ut til Bolivia og vendte senere tilbake til en trygg havn hos en orden i Spania, hvor Treter også fant tilflukt.

Den 6. april 1995 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», noe som ga ham tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Jakob Gapp ble saligkåret som martyr av paven på Kristi Kongefest den 24. november 1996 i Peterskirken i Roma sammen med en annen østerriksk martyr under nazismen, den salige p. Otto Neururer. Hans minnedag er dødsdagen 13. august.