Den hellige Jón Ögmundsson av Hólar (1052-1121)

Jón ble sendt til Islands første biskop, den hellige Isleif Gissurarson av Skálholt (1056-80), for å få sin utdannelse på den skolen han hadde grunnlagt for utdanning av innfødte prester. Etter sin diakonvielse dro han for å få videreutdanning i Danmark og Norge. Deretter foretok han en pilegrims- og studiereise til Roma, hvor han ble en tid. Han skal også ha reist vidt omkring i Irland og Skottland, hvor han også besøkte klosterøya Iona.

På hjemreisen via Paris fant han sin tremenning Sæmund (Sæmundur fróði Sigfússon) og tok ham med hjem til Island rundt år 1076/78. På hjemreisen besøkte han kong Sven II Estridsøn (1047-76) i Danmark, og kongens mor Estrid (d. 1074), søster av kong Knut den Mektige av Danmark og England (1016-35), som spådde ham at han skulle bli biskop. Da de kom hjem til Island, overtok Jón og Sæmund hver sin farsgård og ble viet til prester. Jón bodde på farsgården Breiðabólstaður og var gift to ganger, men han hadde ingen barn.

Rundt år 1104/05 ga den hellige biskop Gissur Ísleifsson av Skálholt (1082-1118) (Gizur) etter for nordlendingenes sterke ønske om å få sin egen bispestol; de hadde tidligere hatt en misjonsbiskop, som ble biskop i Selje i Norge. Som bispesete ble valgt Hólar i den vakre dalen Hjaltadalur på Nord-Island. Den første kirken på stedet var bygd på midten av 1000-talet. Jón ble valgt til det nye bispesetet, men han måtte til Roma for å få pavelig stadfestelse av valget. Han måtte også ha dispensasjon, ettersom han hadde vært gift to ganger. Han ble bispeviet den 29. april 1106 av erkebiskop Asser i Lund (dette var før erkebispestolen i Nidaros var opprettet). Han dro derfra med en skipslast med tømmer for kirkebygging på det treløse Island.

Deretter bygde han sin domkirke i Hólar, og en prest skjenket ham sin farsgård til bispebolig, i håp om lønn i «den evige salighet, som med rette kan kalles gode menns farsarv». Jón grunnla også en katedralskole og ansatte to utenlandske lærere. Om skolens betydning som sentrum på Island for religiøs kultur, «en høyskole i europeisk stil», vitner dette utsagnet:

«Her er det at Gísli underviser i latinsk grammatikk og franskmannen Rikinni i musikk og verselære. Her er det at Klængur, som senere blir biskop i Skálholt, skriver sine vakkert utstyrte liturgiske bøker. Her er det at unge Ingunn hjelper de andre elevene med latinen og forteller legender, samtidig med at hun utfører håndarbeider hvor hun fremstiller «hellige menns sagaer» og dermed «forkynte Guds herlighet, ikke bare med munnen, men også med sine henders gjerning». Det gjør et underlig inntrykk å møte dette bildet av en ny tid, vel hundre år etter Egil Skallagrimssons død – å gjenfinne det katolske Europa bak dønnende hav og nakne fjell».

Biskop Jón opprettet også det første islandske klosteret i Tingøyrar (Þingeyrar) og har antakelig innkalt munker til det fra kontinentet. Jón våket også strengt over «folkets seder». De to biskopene Jón og Gissur ble enige om en rekke bestemmelser til gagn for Kirken på Island, og Jón dro på visitas og innskjerpet dem for de troende: Søndagsplikten i kirken, morgen- og aftenbønn med trosbekjennelse og Fadervår, korstegn før og etter måltidene osv. Han forbød trolldom og overtroiske skikker, som islendingene hadde en tilbøyelighet til.

Jón Ögmundsson var en sterk personlighet og han var ivrig etter å utrydde alt som minnet om hedendommen, så han forandret også de gamle hedenske navn på ukedagene. Han kalte tirsdag (Týsdagur, Tyrs dag) for Þriðjudagur (tredje dag), onsdag (Oðinsdagur) ble miðvíkudagur (dagen midt i uken), torsdag (Þórsdagur, Tors dag) ble fimmtudagur (femte dag) og fredag (Freysdagur) blev föstudagur. Jóns navn på ukedagene er fortsatt i bruk på dagens Island, mens de øvrige nordiske landene og delvis også England fikk beholde sine spor fra førkristen praksis i navnene på ukedagene. Med faste, bønn og godhet mot de fattige gikk Jón selv foran i fromhet og vant seg etter hvert ry for hellighet. Det ble også talt om mirakler, både før og etter hans død.

Jón døde den 23. april 1121 etter lengre tids sykdom og femten års bispegjerning. I 1198 ble graven åpnet og skjelettet vasket og lagt i ny kiste. Han ble vedtatt helligkåret på Alltinget i 1200, og den 3. mars 1200 foregikk den høytidelige translasjonen (overføringen) til domkirkens kor. Hans dødsdag skulle være alminnelig messedag, men også translasjonsdagen ble feiret. Dermed var Jón erklært for lokal helgen, for en skrinlegging tilsvarte den gangen en helligkåring. Noen pavelig bekreftelse eller innsigelse foreligger ikke. Den hellige Thorlákr Thorhallsson var blitt helligkåret av Alltinget to år før, i 1198, og han og Jón er de eneste helgenene i Kirkens historie som er helligkåret gjennom et parlamentsvedtak. Grunnen er at Alltinget fungerte både som parlament og kirkelig synode, og helligkåringen ble foretatt i egenskap av synode.

Jóns biografi (vita) ble skrevet i det første tiåret på 1200-tallet av benediktinermunken Gunnlaugur Leifsson (Gunnlaug Leivsson) (d. 1218/19) fra klosteret i Tingøyrar (Þingeyrar) på oppdrag av den hellige Gudmund Arason, senere biskop av Skálholt (1203-37). Den var skrevet på latin (Vita beati Johannis) og er hovedkilden til vår kunnskap om Jón, men originalen er dessverre gått tapt. Den er bevart bare i en gammelislandsk oversettelse (Jóns saga hins helga) og en fri bearbeidelse av den oversatte teksten (Biskupa Sögur I). Oversettelsene vitner om en historisk tradisjon, om enn med sterkt legendarisk preg. Det var trolig også Gunnlaugur som skrev Thorlákrs biografi omkring samme tid, også på oppdrag av Gudmund Arason.

Jóns minnedag i Norge er dødsdagen 23. april, mens han på Island fortsatt feires på translasjonsdagen den 3. mars. Den hellige Thorlákr Thorhallsson av Skálholt (1133-1193) er den eneste offisielle islandske helgenen, men det finnes også flere andre: de hellige Isleif Gissurarson (~1006-1080) og Gissur Ísleifsson av Skálholt (~1042-1118) samt Jón Ögmundsson (1052-1121), Gudmund Arason (1161-1237) og Jón Arason av Hólar (1484-1550), den siste katolske biskopen på Island og martyr. Av islandske helgener nådde de tre biskopene Jón Arason, Thorlákr Thorhallsson og Gudmund Arason en høy anseelse på øya, til dels også i Norge.

Hólar ble snart det ene av Islands to ledende læresteder. Hólar spilte en viktig del i den islandske politikken i middelalderen, og var setet til den hellige biskop Gudmund Arason (1161-1237) i hans kamp med de islandske høvdingene. Under biskop Jón Arason (1484-1550) ble Hólar den siste gjenværende festningen for den katolske troen på Island under reformasjonen. Under reformasjonen gikk Skálholt over til protestantismen mens Hólar forble katolsk. Den religiøse konflikten ble brutalt løst i 1550 da Hólars siste katolske biskop Jón Arason ble ført til sør på Island og halshogd på Skálholt sammen med sine to sønner. I alt satt det 36 biskoper i Hólar, 23 katolske og 13 lutherske. Siden 1798 har det heller ikke vært noen luthersk biskop av Hólar.

De første apostoliske vikarene av Island var titularbiskoper av Hólar. Biskop emeritus Gerhard Schwenzer ss.cc. av Oslo var også titularbiskop av Hólar fra 1975 til 1979, da han var apostolisk vikar for Det apostoliske vikariat Mellom-Norge (fra 1979 Trondheim Stift).