Hopp til hovedinnhold
Minnedag:

De hellige Faustinus og Jovita (it: Faustino e Giovita) levde på begynnelsen av 100-tallet i Brescia (Brixia) i regionen Lombardia i Nord-Italia. De skal ha blitt født i Pregno di Villa Carcina (?) og var ifølge Legenda maior brødre og riddere og tilhørte byens adel. De skal ha blitt omvendt av den hellige biskop Apollonius, som også skal ha vigslet den eldste broren Faustinus til prest og den yngste Jovita til diakon. Ifølge legendariske overleveringer ble de halshogd i Brescia i år 121 under keiser Hadrian (117-38) på grunn av sin iver for kristendommens utbredelse. I motsetning til biskopen på stedet, som holdt seg i skjul under keiser Hadrians forfølgelse, hadde de åpent stått frem og bekjent sin tro. Ikke noe annet kan sies med sikkerhet om dem. Men en from legende gir flere detaljer:

Legenden forteller at brødrene forkynte så ivrig at den lokale hedenske adelen vendte seg mot dem. De ville benytte seg av forfølgelsene under keiser Trajan (98-117) og ba guvernør Italico av Rezia (Raetia) om å kvitte seg med dem under påskudd av å opprettholde den offentlige orden. Keiser Trajans død i 117 forsinket imidlertid guvernørens planer. Men han benyttet seg av den nye keiseren Hadrians besøk i Milano til å angi de to som fiender av den romerske religion, og keiseren ga tillatelse til at de kunne anklages.

 

Guvernøren arresterte dem og truet dem med halshogging om de ikke avsverget sin tro og ofret til de romerske gudene, og da de nektet, ble de kastet i fengsel. I mellomtiden ledet keiser Hadrian et felttog i Gallia, og da han kom tilbake til Italia, stanset han i Brescia. Guvernør Italico involverte keiseren direkte i saken og ba ham om å be de unge mennene om å ofre til solguden. De ikke bare nektet, men de skadet endog statuen av guden. Keiseren ga da ordre om at de skulle kastes til de ville dyrene på sirkus, men dyrene rørte dem ikke og drepte soldatene i stedet. Da dyrene la seg for de unge mennenes føtter, benyttet Faustinus anledningen til å be tilskuerne om å omvende seg, og mange bekjente sin tro på Kristus. Blant dem var guvernør Italicos hustru Afra, som skulle bli kjent for sitt martyrium og sin hellighet.

 

 

Calocerus’ omvendelse gjorde keiseren enda mer irritert, så han ga ordre om at de to mennene skulle flås levende og kastes på bålet, men flammene skadet dem ikke. De ble da ført til fengselet i Milano ettersom omvendelsene i Brescia fortsatte å øke i omfang. I Milano ble de torturert på nytt, men de overlevde til og med å bli tredd ned på staker. Det skjedde også mirakler i fengselet, som at de unnslapp på mirakuløst vis for å møte Secundus, som Calocerus hadde undervist. Faustinus døpte Secundus, som senere også led martyrdøden.

 

De ble da ført til Roma, men de ville dyrene i Colosseum la seg også ned for deres føtter. De ble sendt med skip til Napoli, og under reisen stillet de en storm. I Napoli ble de på nytt torturert og forlatt på sjøen i en liten båt, men en engel brakte dem trygt i land. På et eller annet tidspunkt ble Faustinus pint med glødende jern og fikk smeltet bly helt ned i halsen, men han sto like fast.

 

Keiseren ga da ordre om at brødrene skulle sendes tilbake til Brescia, hvor den nye prefekten fikk dem henrettet ved halshogging en 15. februar like utenfor Porta Matolfa i Brescia. De ble gravlagt på den nærliggende kirkegården San Latino.

 

 

Bollandistene sier at Faustinus og Jovita ble drept i 120 (Acta Sanctorum, 15. februar), mens den franske arkeologen og historikeren Paul Allard (1841-1916) plasserer deres martyrium så tidlig som i 118 (Histoire des Persécutions pendant les Deux Premiers Siècles, Paris 1885). Biskop Faustinus av Brescia sammenstilte de to brødrenes martyrakter. Deres mange angivelige acta er hovedsakelig av legendarisk karakter, selv om de eldste er fra 800-tallet. I det hele tatt kan det settes spørsmålstegn ved alle opplysninger, bortsett fra deres eksistens og martyrium, som er godt attestert ved at de er inkludert i så mange av de tidlige martyrologiene samt ved deres ekstraordinære kult i hjembyen, hvor de i uminnelige tider har vært de fremste skytshelgenene.

 

I 225 ble det bygd et alter til deres ære og i 246 ble det bygd et oratorium (kapell). Deres relikviekult er påvisbar fra 700-tallet, men allerede den hellige pave Gregor I den store (590-604) nevnte rundt år 600 en kirke i Brescia til ære for de to martyrene, trolig kirken San Faustino ad Sanguinem (nå Sant’Angela Merici), som ble bygd over en tidlig kristen kirkegård. Via en smal trapp inne i gården ved venstre side av kirken når man krypten, hvor det på veggen befinner seg to gamle fresker som fremstiller Faustinus og Jovita. Her skal brødrene ha lidd martyrdøden.

 

 

Hertug Naimon er en skikkelse fra La Matière de France eller Cycle Carolingien, som er en samling av litterært og legendarisk materiale som er knyttet til Frankrikes historie, spesielt Karl den store og hans Paladinere, de tolv krigshøvdingene som omga ham. Naimon er tradisjonelt Karl den stores klokeste og mest betrodde rådgiver.

 

Mot midten av 800-tallet gjorde kirkens fysiske tilstand at den ikke lenger ble flittig brukt og kulten for de to martyrenes relikvier ble neglisjert. I 815 ble Ramperto valgt til biskop av Brescia (815-42), og han fremmet kulten for byens skytshelger betydelig. I 841 underskrev han donasjoner til å etablere et cenobium monachorum (munkekloster) i nærheten av kirken, sannsynligvis ved å fremme en religiøs kommunitet som allerede var tilstede.

 

Det er også sannsynlig at Ramperto sørget for en første rekonstruksjon av kirken og klokketårnet. I 843 grep Ramperto igjen inn i kirken, hvor han erstattet de helliges gravsarkofag med en i marmor, og inne i den ble det lagt en tavle av bly som gjenga den opprinnelige inskripsjonen. Rampertos grunnleggelse eller formalisering av et kloster sentrert rundt kulten for relikviene av de to martyrene, ga et solid grunnlag for klosterkommunitetens påfølgende vekst. På et eller annet tidspunkt fikk kirken navnet St Faustinus major (San Faustino Maggiore).

 

Klosteret ser ut til å ha tilbrakt tiden uforstyrret i nesten tre hundre år frem til første halvdel av 1100-tallet. De første tegn på usikkerhet dukker opp i dokumenter nettopp fra disse årene, da abbedene i 1123 og i 1133 krevde fra pave Callistus II (1119-24) og deretter til pave Innocent II (1130-43) en bekreftelse av deres klosters eierskap og rettigheter. Henvendelsene måtte ha skyldtes en situasjon med ustabilitet som følge av politisk og sosial uro, hovedsakelig på grunn av Arnold av Brescias forkynnelse mot presteskapets makt. I løpet av denne tiden ble kirken rekonstruert eller ombygd og trolig utvidet, og vigslingen foregikk i 1142. På denne tiden var kirken blitt en stor treskipet bygning i romansk stil. Under koret var det også bygd en stor krypt utstyrt med noen altere, inkludert en viet kirkens titularhelgener Faustinus og Jovita og et til den hellige Honorius (it: Onorio). Derfor er det trolig at kirken fikk navnet Santi Faustino e Giovita ved vigslingen i 1142, ikke 1152 som angis som vigselsår. I 1223 ble deres relikvier bisatt på hovedalteret i det ombygde kirken.

 

Klosteret og dets økonomi hadde i mellomtiden langsomt, men jevnt gått nedover. I 1314 var klosteret i en katastrofal situasjon, for selv om eiendommene var svært store, var de dårlig styrt, og etter tiår med forsømmelser og vanstyre var de nå i hendene på grådige innehavere, noe som ga liten eller ingen inntekt. I 1341 ble ledelsen av klosteret gitt in commenda til eksterne abbeder. Situasjonen forble uendret i minst et århundre. Bevarte dokumenter viser at den eneste faktoren som gjorde at befolkningen beholdt interessen for klosterets skjebne, var den store lojaliteten til skytshelgenene som kirken var vigslet til.

 

For eksempel ba kommunen i 1422 Den hellige stol om å sette klosteret under kontroll av fransiskanerne, på grunn av de eksterne abbedenes misbruk, som ofte ble redusert til rene spekulanter. Forslaget førte imidlertid ikke til noe. Det var også mellom andre halvdel av 1300-tallet og begynnelsen av 1400-tallet flere donasjoner og testamentariske gaver. Kommuniteten ser ut til å ha kommet uskadd fra de to første stormende tiårene av 1400-tallet, da Brescia gikk over fra Visconti til Pandolfo III Malatesta, og noen år senere til Republikken Venezia.

 

 

I 1444 kom administrasjonen av klosteret under kontroll av abbeden Bernard Marcello, som, kanskje også inspirert av den nye sterke ærbødigheten i byen, fremmet større restaureringsarbeider inne i krypten. Mens det allerede var en glødende hengivenhet på grunn av mirakelet i 1438, fikk en annen hendelse borgernes oppmerksomhet til å rettes mot klosteret. For den 11. desember 1455 ble det bak høyalteret i krypten funnet gravsarkofagen til de to hellige som var laget i tiden etter biskop Ramperto. Graven ble åpnet under en høytidelig seremoni, og inne i den kunne man gjenkjenne levningene av de to skytshelgenene. Også Rampertos inskripsjon ble funnet på plass. Den unge «magister» Tonino fra Lumezzane påtok seg oppgaven med å fornye sarkofagens lokk, og den ble plassert i stedet for høyalteret i krypten over seks marmorsøyler.

 

 

Faustinus og Jovita har minnedag den 15. februar, som etter tradisjonen er deres dødsdag. Martyrologium Hieronymianum hadde deres fest den 16. februar, som vanligvis er minnedag for deres fjerne slektning, biskop Faustinus. Mens deres Passio fra 800-tallet betegner Faustinus og Jovita som brødre, betrakter Martyrologium Usuardi Jovita som jomfru. Fordi Jovita også er et kvinnenavn, kalles martyrene ofte de hellige brødrene Faustinus og Jovinus, for å unngå denne misforståelsen. Mange lærde mener at Faustinus og Jovita er identiske med «de hellige Faustinian og Juventia, martyrer i Britannia», som hadde minnedag den 16. februar i det gamle Martyrologium Romanum.

 

Selv om deres kult er gammel og spredt vidt omkring, mener moderne forskning at deres historie bare var en from fiksjon, ikke en biografi. Ved kalenderreformen i 1969 ble derfor deres fest fjernet fra den universelle kalenderen og henvist til lokale kalendere, siden «deres acta er fullstendig oppdiktet, og behandler Jovita som diakon, selv om hun var en kvinne» (Calendarium Romanum 1969, s 117). Men siden helgenene ikke må identifiseres med de oppdiktede skikkelsene i aktene, står de to hellige fortsatt den 15. februar i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004), den offisielle, men ufullstendige listen over hellige anerkjent av Den katolske kirke:

 

Bríxiæ in Venétia. sanctórum Faustíni et Iovítæ, mártyrum, qui, post multa certámina ob Christi fidem suscépta, victrícem martýrii corónam accepérunt.

 

I Brescia i den gamle regionen Venetia et Histria, de hellige Faustinus og Jovita, martyrer, som etter å ha holdt ut mange prøvelser for troen på Kristus, mottok den seierrike martyrkronen.

 

 

De er skytshelgener for byen (1438) og bispedømmet Brescia; for Bienno, Botticino Mattina, Darfo Boario Terme, Malonno, Monte Isola, Quinzano d’Oglio, Chiari og Sarezzo i provinsen Brescia; for Brembate og Villa d'Almè i provinsen Bergamo, medskytshelgener for Credera Rubbiano i provinsen Cremona; for Libàno i provinsen Belluno og for Sorbolo i provinsen Parma. Landsbyen Sorbolo var ifølge tradisjonen stedet hvor de stoppet under deres siste deportasjon til Brescia.

Kilder: Benedictines, Bunson, Kaas, Schauber/Schindler, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, it.wikipedia.org, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 29. april 2000