Den hellige Jesaja (ru: Isaija; Исаия) ble født på 1000-tallet i Kiev i Russland, i dag Kyjiv, hovedstaden i Ukraina. Han mottok tonsuren som munk i det berømte huleklosteret i Kiev mens grunnleggerne, de hellige Antonios Petsjerskij (983-1073) og Theodosios Petsjerskij (ca 1002-74), fortsatt levde. Jesaja var både dyktig og from og overgikk snart mange av de andre munkene i faste, bønn og et liv fullt av dyder.
Den første historiske referansen til Jesaja finnes i Theodosios' biografi. Ifølge denne biografien valgte storfyrst Izjaslav I av Kiev (1054-73; 76-78) i 1062 munken Jesaja fra Huleklosteret til abbed for det nylig opprettede klosteret St. Demetrios i Kiev. I 1077 sørget storfyrst Izjaslav for at Jesaja ble valgt til den andre biskop av Rostov Velikij («store Rostov»), en gammel by i Jaroslavl oblast nord for Moskva, som ikke må blandes sammen med byen Rostov ved Don, som ble grunnlagt på 1700-tallet. Han etterfulgte byens første biskop, den hellige Leontius (ca 1051-73).
I dette området var det fortsatt mange brutale hedninger, så det trengte fortsatt energisk evangelisering og konsolidering. Biskop Jesaja viet seg derfor til både omvendelsen av hedningene og til å styrke troen til dem som allerede var døpt. Han var utrettelig i all slags nestekjærlig arbeid, og han var en svært effektiv predikant. Det ble sagt at hans ord ble stadfestet gjennom mirakler. Han dro gjennom byer og landsbyer i provinsene Rostov og Suzdal, ødela avgudstempler og bygde kirker.
Jesaja nevnes to ganger i vår viktigste kilde om denne tiden, Nestorkrøniken eller Det primære manusskriptet, «Beretningen om de svunne tider», en krønike som etter tradisjonen ble skrevet av munken Nestor i Kievriket rundt 1113. Den handler om den tidlige østslaviske nasjonen Kievs grunnleggelse og dens første tid fra rundt 850 til 1110. I 1088 konsekrerte Jesaja kirken St. Mikael i klosteret Vydubitskij, og i 1089 konsekrerte han og metropolitt Johannes sammen kirken for Guds Mor i Huleklosteret i Kiev.
Jesaja døde i 1090 i Kiev, hvor han var på en pilegrimsreise til Huleklosteret, og hans kult startet umiddelbart. Bispesetet i Rostov ble stående vakant i mer enn et århundre etter Jesajas død. Hans intakte legeme ble i 1164 (eller 1162) avdekket og overført til krypten i katedralen i Rostov sammen med relikviene av hans forgjenger Leontius. I 1474 ble de to hierarkene bisatt på nytt i en ny katedral i Rostov.
Jesajas biografi finnes i to versjoner. Den andre og lengre versjonen inkorporerer lange sitater fra tidligere krøniker og skrifter og føyer ikke noe nytt til selve biografien. Historikere på 1800-tallet mente at den første, kortere versjonen til kronikører i Rostov på 1200-tallet, mens moderne forfattere mener at den i virkeligheten ble samlet rundt 1474, året for hans helligkåring.
Jesajas minnedag er 15. mai. Feiringen av en synaxis (fellesfest) for de hellige fra Rostov og Jaroslavl i Russland den 23. mai ble etablert den 10. mars 1964 etter resolusjon fra patriark Aleksij I (1945-70) og den hellige synode i Den russisk-ortodokse kirke.