Den salige Johannes Soreth (~1394-1471)

Den salige Johannes Soreth (fr: Jean) ble født rundt 1394 i Caen i Normandie. [Kilden Butler's Lives of the Saints skriver at han ble født rundt 1405 og kilden Benedictines at han ble født rundt 1420.] Som 16-åring trådte han inn i karmelittordenen (Ordo Fratrum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo – OCarm). Etter sin prestevielse i 1417 dro han til universitetet i Paris, hvor han fra 1430 som biblicus ordinarius selv forelesninger over Romerbrevet, Galaterbrevet, 2. Korinterbrev og Hebreerbrevet. Han tok lisensiatgraden i teologi i 1437 og doktorgraden i 1438 og tjente som studiemester i ordenen.

I 1440 ble han provinsial for ordenen i Frankrike, og i den egenskap representerte han provinsen på ordenens generalkapitler i Asti (1440), Châlons (1444) og Roma (1447). Allerede som provinsial reformerte han enkelte franske klostre. Han måtte ta seg av en rekke vanskelige problemer, inkludert en alvorlig disputt som hadde brutt ut mellom universitetet i Paris og tiggermunkene og et skisma i karmelittprovinsen i Nedre Tyskland. Han var suksessfull og fikk snart ry for lærdom, klokskap og energi.

I 1450 ble den daværende ordensgeneralen Johannes Faci utnevnt til biskop av Riez, og Johannes Soreth ble da utnevnt til generalvikar, og på generalkapitlet i Avignon den 1. november 1451 ble han valgt til generalprior for hele ordenen, et embete han beholdt hele livet og ble gjenvalgt til i 1456, 1462 og 1468. På et tidspunkt ville pave Callistus III (1455-58) gjøre ham til biskop og kanskje kardinal, men Johannes ønsket å vie seg til ordenen og avslo.

På 1400-tallet hadde karmelittene, som de andre tiggerordenene, behov for reform. Pave Eugenius IV (1431-47) hadde i 1432 tillatt en lettelse av den opprinnelig svært strenge regelen, og forskriftene som gjaldt personlig eiendom og forpliktelsen til å leve i fellesskap, hadde deretter blitt avslappet, spesielt for dem som var engasjert i undervisning. Under Johannes Faci dannet klostrene i La Selve (1413), Geronde (1425) og Mantova (før 1434) en reformkongregasjon som etter pave Eugenius IVs bulle Fama Laudabilis av 3. september 1442 ble kjent som «eugeniansk observans». Johannes Soreths mål var å innføre reform uten å splitte ordenen, og hans metode var å innføre i hver provins ett eller to hus av streng observans og å oppmuntre de brødrene som følte seg kallet til et strengere liv, om å slutte seg til dem.

I 1462 ga Johannes ut sin berømte kommentar til regelen, Expositio paraenetica in regulam Carmelitarum, hvor han beholdt det han mente var det opprinnelige karmelittiske ideal, men modifiserte regelen for å tilpasse seg tiden. Det var en praktisk veiledning for de nye husene og bygde på skriftene til noen av de etablerte mestrene i det monastiske liv, som de hellige Johannes Kassian og Bernhard av Clairvaux, i tillegg til de samtidige forfatterne av devotio moderna. Han ønsket å gå ut over ytre observans og botsøvelser for å konsentrere seg om det viktigste karmelittiske mål, som var å skape en atmosfære som ledet til bønn og kontemplasjon. Han var villig til å akseptere lettelsene som var tillatt av Eugenius IV, og argumenterte med at disse ikke stred mot karmelittenes grunnleggende forpliktelse til å søke union med Gud gjennom bønn. Han sa at det bare var i konteksten av denne forpliktelsen at slike ting som stillhet, botsøvelser, ensomhet osv hadde noen mening.

Johannes oppmuntret utviklingen av en karmelittisk regel for nonner, og nye klostre ble opprettet da flere kommuniteter av beginere (béguines) i Nederlandene ba om å bli tilknyttet ordenen. Det første av disse klostrene var i Gueldre i Nederland, og andre fulgte i Liège, Dinant, Namur og andre steder. Han ble hjulpet i sitt arbeid av den salige Fransiska d'Amboise, og det var hovedsakelig gjennom hennes hjelp at han var i stand til å introdusere karmelittnonnene i Frankrike. Hun grunnla og utrustet et kloster i Vannes, hvor hun senere selv trådte inn i 1468 og mottok karmelittdrakten av Johannes selv. Ved slutten av århundret hadde bevegelsen spredt seg til Italia og Spania, og en rekke avhandlinger om det karmelittiske liv hadde blitt utgitt, basert mer eller mindre på Johannes' arbeid, og i likhet med ham brukte de devotio modernas tilnærming. Johannes regnes som grunnlegger av karmelittenes andreorden (den kvinnelige grenen).

Johannes' forsøk på å reformere brødrene fikk imidlertid bare begrenset suksess. Han reiste utrettelig fra provins til provins, vanligvis bare fulgt av en enkelt medbror og en eseldriver, og de prøvelsene og hindrene han møtte lignet dem den hellige Teresa av Ávila møtte i århundret som fulgte. Det synes også som om Johannes var ansvarlig for den formelle opprettelsen av en karmelittisk tredjeorden, selv om lokale brorskap hadde eksistert før den tid. Han trakk opp en kort regel for tertiarene i 1455, og den er fortsatt basis for regelen for de uskodde karmelittenes tertiarer.

Johannes døde av kolera den 25. juli 1471 i Angers. Det finnes ikke spor av sannhet i den ofte gjentatte historien om at han ble forgiftet av en misfornøyd karmelittmunk som nektet å bli reformert. Hans kult var varig, men ikke omfattende.

Han ble saligkåret den 3. mai 1866 ved at hans kult ble stadfestet av den salige pave Pius IX (1846-78). Hans minnedag er 30. juli, men 24. juli og dødsdagen 25. juli nevnes også. Han avbildes oftest med en hostiekalk, for da byen Liège ble plyndret av Karl av Burgund, samlet Johannes med fare for eget liv sammen hostiene som var strødd ut på gaten og brakte dem i sikkerhet.