Til slutt ble han ordinær professor ved universitetet i Pisa, hvor han underviste i politisk økonomi fra 1883 til sin død i 1918. I 1908 påbegynte han sitt hovedverk innenfor faget sosiologi, Trattato di economia sociale. Josef Toniolo regnes som en av de betydeligste økonomihistorikerne og sosiologene innen katolisismen. Som historiker befattet han seg med Toscanas økonomi og utviklingen av det sosiale spørsmål, mens han som sosiolog og økonom behandlet spørsmål om arbeid, småbedrifter og de sosiale reformene. Han gikk mot materialismen og betraktet etikk og tro som drivende krefter i den menneskelige og historiske utvikling. Paven gjaldt for ham som den øverste autoritet.
Det er nødvendig å se litt på det politiske samfunn hvor han opererte. Etter Den franske revolusjon og Napoleons periode, som sjokkerte Frankrike og Europa som helhet, og etter Wienerkongressen i 1815, så man for seg en tilbakevending til det gamle forholdet mellom Kirken og det sivile samfunn, slik opplysningstiden hadde begynt å skille mellom. Men den sivile makt, støttet av doktrinen om nasjonal suverenitet, ble stadig mer autonom fra det religiøse liv. På midten av århundret kunne den danske filosofen Søren Kierkegaard (1813-1855) fortsatt ha tro på kristenheten, men han bemerket at den hadde avskaffet kristendommen uten å vite det, så man måtte arbeide for at kristendommen ble gjeninnført i kristenheten.
Det skiftende forholdet mellom sivile og religiøse myndigheter førte til at mange katolikker i ulike land i Europa begynte å organisere seg i bevegelser av aktiv opposisjon mot den nye politiske virkelighet, og den 20. og 21. august 1863 ble den første internasjonale katolske kongressen avholdt i Mechelen i Belgia. Der deltok de ulike foreningene som hadde dukket opp i Europa. Men Italia var bare representert av fire legfolk og to monsignori. Dette skyldes at situasjonen i Italia var komplisert av «Det romerske spørsmål», og særlig av pavedømmets verdslige makt på en del av italiensk territorium, som ble krevd av Kongeriket Italia, som ble opprettet i 1862, og dermed skapte en samvittighetskonflikt hos mange katolikker.
Så den 29. juni 1867 oppsto La Società della Gioventù Cattolica Italiana («Den italienske katolske ungdomsforeningen»), den første kjernen til det senere Azione Cattolica Italiana («Den italienske katolske Aksjon»). Samtidig inntraff dramatiske politiske hendelser med stormingen av Porta Pia i Roma den 29. september 1870 til protester fra den salige pave Pius IX (1846-78), som stengte seg inne i Vatikanet. Deretter utstedte Italia i 1871 garantilover som sikret pavens suverenitet og Vatikanets besittelsesrett. I juli 1871 ble Roma hovedstad i det forente kongeriket Italia. Men motsetningene var slett ikke over, og den 11. oktober 1874 forbød paven med sitt non expedit katolikker å være kandidater eller gå til valgurnene, noe som ble skjerpet til et absolutt forbud (non licet) den 29. januar 1877.
Etter Katolsk Aksjon oppsto i Italia et mylder av selskaper, fromme foreninger, klubber og sosiale verk, med et påfølgende tap av energi, noe som nødvendiggjorde etableringen av et koordinerende organ i forhold til individuell autonomi. Den 26. september 1875, under Italienske katolikkers andre generalkongress, ble Opera dei Congressi e dei Comitati cattolici skapt («Verket av katolske kongresser og komiteer»). Første president ble Giovanni Acquaderni, grunnlegger sammen med grev Mario Fani fra Katolsk Aksjon.
På 1880-tallet begynte Josef Toniolo å være aktivt interessert i Opera dei Congressi. I kjølvannet av denne organisasjonen grunnla han den 29. desember 1889 under en konferanse i Padova La Unione cattolica per gli studi sociali («Den katolske union for sosiale studier», hvor han selv ble president. I 1893 grunnla han i Pisa magasinet Rivista internazionale di scienze sociali e discipline ausiliarie («Internasjonalt magasin for samfunnsfag og hjelpedisipliner»). I 1897 kontrollerte Opera dei Congressi 588 provinsbanker, 668 arbeiderforeninger og 708 ungdomsseksjoner, og i organisasjonens symbolsk skygge oppsto og utviklet flere tiltak med et sterkt sosialt engasjement.
Dette var perioden for pave Leo XIIIs (1878-1903) berømte sosialencyklika Rerum Novarum av 15. mai 1891, hvor Kirken offisielt tok stilling til arbeidernes situasjon på den tiden. Paven betegnet det som Kirkens oppgave å mildne motsetningene mellom de besittende og de arbeidende klasser. Han mente at begge var nødvendige og avhengige av hverandre. Dette var en periode full av politisk, religiøs og kulturell uro. Marxistisk tankegang flyttet oppmerksomheten mot forholdene i de proletariske masser, fordømte dårlige kår i liv og arbeid, også på det økonomiske området, ideer om utilitarisme og økonomisk liberalisme som var ugunstige for å opprettholde stabiliteten, enhver intervensjon som kan påvirke effekten av makroøkonomiske komponenter.
Josef Toniolo utarbeidet sin egen teori, som bekreftet den forrang etikk og den kristne ånd hadde fremfor de harde økonomiske lover. Han foreslo en løsning på de sosiale problemene som avviste både det kapitalistiske systemets individualisme og den ekstreme kollektivisme som sosialismen gikk inn for. I sine tallrike skrifter foreslo han ulike løsninger: ferie med hvile, begrensning av arbeidstiden, beskyttelse av småeiendom, beskyttelse av kvinner og barn på arbeidsmarkedet. I 1894 formulerte han med sin Rerum Novarum det første kristendemokratiske program, som uttrykkelig rettet seg mot sosialismen. Selv om han aldri var politiker, ble han medgrunnlegger av Federazione Universitaria Cattolica Italiana (FUCI). Fra ham stammer initiativ som Unione Cattolica per gli studi Sociali (1889) og Società cattolica italiana per gli studi scientifici (1889).
I 1908 publiserte han første bind av Trattato di economia sociale («Traktat om sosialøkonomien»), et grunnleggende arbeid for den påvirkningen som hadde på den nye italienske katolske sosiale bevegelsen i begynnelsen av det tyvende århundre, som snart utviklet katolske fagforeninger, kalt «hvite» for å skille fra dem som ble drevet av de «røde».
Fra 1904 arbeidet han med å organisere Katolsk Aksjon (Azione Cattolica). Han var i 1907 en av grunnleggerne av Settimana sociale dei cattolici italiani (Italienske katolikkers sosiale uke). Etter at planen om et politisk parti ble oppgitt og Opera dei Congressi oppløst, fikk han sammen med Medolago Albani og Paolo Pericoli i oppdrag av den hellige pave Pius X (1903-14) å reorganisere Den katolske kirkes politiske rolle i Italia i form av de tre Unioni, som encyklikaen Il Fermo Proposito av 1905 hadde krevd. Han selv ble president for Unione Popolare, den betydeligste av dem. Dens oppgave var, formelt skilt fra den kirkelige organisasjon, å fremme Kirkens tilbakekomst i politikken, noe som for eksempel kom til uttrykk i valgkampanjer. Et katolsk parti så man ennå ikke for seg. Gjennom dette arbeidet ble han en av de italienske katolikkenes store politiske ideologer, og en av arkitektene deres integrering i det offentlige liv. Etter suspensjonen av non expedit deltok katolikker i valgene i 1913, og for første gang etter samlingen av Italia ble tyve katolske deputerte valgt.
Josef Toniolo døde den 7. oktober 1918 i Pisa, 73 år gammel. Han ble bisatt i kirken Santa Maria Assunta i Pieve di Soligo i provinsen Treviso under allmenn aktelse. Han ble estimert av pavene i sin tid og var en venn og rådgiver av salige Bartolo Longo (1841-1926), grunnlegger av helligdommen og tilstøtende verk i Pompeii.
En gruppe under ledelse av p. Agostino Gemelli planla allerede i 1919 å grunnlegge et katolsk universitet, for å fremme kulturen og den religiøse utdannelsen i Den katolske kirkens ånd. I 1920 oppsto Istituto Giuseppe Toniolo di Studi Superiori, som regnes som universitetets forgjenger. I 1921 ble instituttet anerkjent av Utdanningsdepartementet, og av pave Benedikt XV (1914-22) fikk det kirkelig status som et universitet. Den statlige anerkjennelsen som universitet fulgte den 2. oktober 1925 under navnet Università Cattolica del Sacro Cuore i Milano. I Verona eksisterer stiftelsen Giuseppe Toniolo. Den har sitt sete i klosteret San Fermo, som stammer fra 1200-tallet. Det har siden 1991 utgitt tidsskriftet La Società («Samfunnet»), som på italiensk og polsk forsvarer den katolske sosiallæren. Dermed er det selv Centro di Cultura e Sviluppo («Senter for kultur og utvikling») ved Det katolske universitetet i Milano.
I 1933 skrev representanter for FUCI til erkebiskop Gabriele Vettori av Pisa og biskop Eugenio Beccegato av Ceneda (Vittorio Veneto) og ba om å få undersøkt Toniolos liv. Den 7. januar 1951 ble hans saligkåringsprosess åpnet.
Den 14. juni 1971 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Paul VI (1963-78) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 14. januar 2011 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret den 29. april 2012 i basilikaen San Paolo fuori le Mura i Roma. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Salvatore De Giorgi, erkebiskop emeritus av Palermo. Rundt 5 000 troende deltok i seremonien. Hans minnedag er dødsdagen 7. oktober.
Basert på sine studier av middelalderens økonomisk historie i Toscana understreket han i motsetning til marxistene viktigheten av etiske og åndelige faktorer i utviklingen av økonomien, og han forsvarte den økonomiske og samfunnsmessige verdien av religion, og forsonte dermed tro og vitenskap. Som hans viktigste verker regnes Dei remoti fattori della potenza economica di Firenze nel Medio Evo («Om de skjulte faktorene i Firenzes økonomiske makt i middelalderen», 1889), Il programma dei cattolici di fronte al socialismo («Katolikkenes program overfor sosialismen»), Il concetto cristiano della democrazia («Det kristne konsept av demokrati», 1897), l’Odierno problema sociologico («Dagens sosiologiske problem», 1905) og Trattato di Economia sociale («Traktat om sosialøkonomien», 3 bind, 1908-21).
Kilder: Index99, santiebeati.it, de.wikipedia.org, azionecattolica.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 29. april 2012