Bildet av Vår Frue av Evig hjelp (lat: Perpetuo Succursu) er malt på tre med en bakgrunn av gull. Det måler rundt about 43 x 53 centimeter. Det er i bysantinsk stil og skal ha blitt malt på 1200-tallet. Det viser Guds Mor som holder barnet mens erkeenglene Mikael og Gabriel presenterer foran ham instrumentene for hans lidelse: til vestre Mikael med lanse og svamp og til høyre Gabriel med et bysantinsk kors og nagler. Over skikkelsene i bildet er det noen greske bokstaver som danner de forkortede ordene Guds Mor, Jesus Kristus, erkeengelen Mikael og erkeenglene Gabriel.
På samme måte som østlig kunst hadde stor innflytelse i vesten, ble også vestlig innflytelse følt i øst, spesielt på 1100- og 1200-tallet. Kunsten blir alltid influert av folkelig fromhet, og på den tiden ble det lagt stor vekt på Jesu menneskelige natur. Andakt til Vår Herres lidelse og til Vår Frues smerter preget folks andakt til Kristus og hans hellige Mor. To sterke innflytelseskilder i denne retning var de hellige Bernhard av Clairvaux og Frans av Assisi. Denne betoningen ble følt hovedsakelig i øst gjennom fransiskanernes misjonærer i det østlige Middelhavet.
En kunstnerlig manifestasjon av den var fremveksten av en type ikoner som ble kalt Cardiotissa, fra det greske ordet kardia (= hjerte). Cardiotissa betyr å «ha et hjerte» eller vise sympati, barmhjertighet og medlidenhet. I dem er Vår Frues ansikt fullt av sorg, likevel i høyeste grad verdig i hennes kontemplasjon av sin sønns lidelser. Hans lidelse er representert av engler som holder hans pasjonsredskaper, oftest korset, lansen, svampen og naglene. Ikoner av denne typen ble i Russland kalt Strastnaya (fra verbet å lide).
Ikonet Vår Mor av Evig hjelp er av en type ikon som kalles Hodegetria, hvor Maria peker på sin sønn. Englene som holder pasjonsredskapene, har hendene dekket med et beskyttende klede som et tegn på ærbødigheten ved å berøre hellige gjenstander. I noen østlige rituser, for eksempel den armenske, har diakonen sin hånd dekket med et silkeklede når han bærer evangelieboken. Og i den romerske ritus dekker presten sine hender med humeralvelumet når han velsigner folket ved Benediksjonen med det hellige sakrament.
Jesusbarnet avbildes med et voksent ansikt og høy panne, noe som indikerer hans guddommelige sinn av uendelig intelligens. Som Gud visste han at engleåpenbaringen var profetisk for hans fremtidige lidelse. Men i sin menneskenatur er han et lite barn, han er redd og løper til sin mor for beskyttelse. Vår Frue tar ham raskt opp og trykker ham til brystet. Denne handlingen indikeres ved at Jesu høyre fot er nervøst krøllet rundt venstre ankel og i en slik hast at hans høyre sandal har løsnet og henger etter en enkelt rem. Det indikeres også ved den måten Jesus griper sin mors høyre hånd med begge sine og holder tett i sin mors tommel.
Vår Frue er kledd i en mørk rød kjole, som i den bysantinske verden lenge var reservert for keiserinnen, noe som indikerer Marias dronningverdighet, og en blå kappe og slør. Vi vet at den rødlige purpur ble betraktet som den edleste fargen i den antikke verden. Noen kommentatorer til farger hevder at blålig fiolett ble botsfargen i den vestlige Kirken i faste- og adventstiden fordi det er en blanding av blått og rødt. Det blå minner oss om himmelen, som vår bot skal bringe oss til, og det rød minner om martyriet. Erkeenglene Mikael og Gabriel bærer fiolette tunikaer siden de bærer redskapene for Kristi lidelse og død.
Dermed er bildet av Vår Mor av Evig hjelp et tradisjonelt bysantinsk ikon av Vår Frue, men modifisert gjennom den middelalderske oppmykningen av trekkene i Cardiotissa-stilen, som antyder følelsene og viser en handlende historie som er spesiell for denne kunstformen. Jomfru Marias ansiktsuttrykk er høytidelig og av usigelig majestet, hun er rolig og likevel uttrykker hennes store øyne, delvis lukket, ubeskrivelig sorg og sympati. Hun ser ikke på sin sønn, men direkte på oss, hennes adopterte barn, som for å uttrykke medfølelse for oss i vår frykt og sorg.
Da dette bildet ble malt, var det ikke vanlig å bruke glorier. Av den grunn rundet kunstneren Marias hode og slør for å indikere hennes hellighet. Gullgloriene og kronene ble lagt til mye senere. Madonnaen i portrettet er ute av proporsjon i forhold til størrelsen på hennes sønn, siden det var Maria som kunstneren ønsket å vektlegge.
Den eldste skriftlige beretningen om bildet kommer fra en plakett med tekst på latin og italiensk i kirken San Matteo i Roma, hvor det først ble æret av de troende i 1499. Bildet kom opprinnelig fra Kreta, hvor det hadde vært æret i mange år. Rundt 1497 var en kjøpmann på Kreta, og like før han skulle seile tilbake til Roma, stjal han bildet og gjemte det blant sine eiendeler. Noen mener at han tok det for å redde det fra en mulig profanering eller ødeleggelse av plyndrende tyrkere, men dokumentet sier at han ganske enkelt stjal det. På seilasen kom skipet ut for en voldsom storm, og alle om bord trodde at deres siste time var kommet. Sjøfolkene, som ikke visste at ikonet var om bord, ba høylydt til Vår Frue om hjelp. Mot alle odds kom skipet trygt til Italia, og det kan synes som om Maria definitivt ønsket at dette bildet skulle æres i Roma.
Snart etter at den kretiske kjøpmannen kom til Roma, ble han syk. Ettersom hans tilstand ble verre, sendte han bud på sin beste venn, en annen kjøpmann, og fortalte ham om bildet. Han fortalte vennen at hans siste ønske var at bildet skulle stilles ut i en kirke for offentlig venerasjon. Da mannen døde, fortalte den andre kjøpmannen sin hustru om bildet. Men da hun fikk se det vakre ikonet, nektet hun å gi det til en kirke, men hengte det i stedet opp i sitt hjem. Jomfru Maria bebreidet kjøpmannen i en drøm og minnet ham om at bildet hørte hjemme i en kirke. Da han fortalte dette til sin kone, ble hun sint og sa: «Du skulle ikke være så overtroisk at du tror på en drøm eller en innbilt visjon! Tross alt er jeg en god kristen og mange kristne har bilder av Jomfru Maria i sine hjem. Det trenger ikke å være i en kirke».
Jomfru Maria viste seg igjen for mannen og sa at han ville bli straffet for ikke å gjennomføre hennes ønsker. Snart etter ble han syk og døde. Da viste Jomfru Maria seg for kjøpmannens datter og ba om at bildet måtte stilles ut for offentlig venerasjon i en kirke. Hun sa til den lille jenta: «Si til din mor og bestefar at den hellige Maria av Evig hjelp ønsker dette». Moren, som nå var blitt temmelig skremt, betrodde historien til en nabo, som gjorde narr av hele fortellingen. Han tilbød seg å oppbevare ikonet en stund, men også hun ble dødssyk.
Mer trengte hun ikke for å føye seg etter Marias ønsker og lovte å gjennomføre dem. Deretter fikk hun helsen tilbake. Jomfru Maria viste seg igjen for den lille jenta at hun skulle plasseres midt mellom basilikaene Santa Maria Maggiore og Laterankirken. Den kirken som sto midtveise mellom de to basilikaene, var kirken San Matteo i Via Merulana. Kjøpmannens hustru gikk straks til augustinereremittene som betjente denne kirken og fortalte sin historie. Brødrene kom for å se på bildet, og de ble så imponert over dets skjønnhet at de straks la planer for en høytidelig overføring til deres kirke og offentlig venerasjon der.
Den 27. mars 1499 ble ikonet høytidelig overført til kirken San Matteo. Store menneskemengder flokket seg til denne kirken, og i nesten 300 år ble mange gunstbevisninger oppnådd gjennom Jomfru Marias forbønn. Bildet ble da populært kalt Madonna di San Matteo. Augustinereremittene i San Matteo ga en tid ly til sine irske brødre i deres nød.
Disse augustinerne hadde fortsatt ansvaret da franske tropper okkuperte Roma i 1798. Guvernøren for Roma, general Massena, bestemte at Roma hadde alt for mange kirker og ga ordre om at tretti av dem skulle stenges og ødelegges, og San Matteo var en av disse. I 68 år ble det ikke hørt mer om ikonet, og de som ofret det en tanke, antok at det hadde blitt ødelagt sammen med kirken. Men da augustinereremittene fikk ordre om å forlate San Matteo, flyttet de til den nærliggende kirken Sant'Eusebio og tok bildet med seg. Flere år senere flyttet de igjen, nå til oratoriet Santa Maria in Posterula. Dit ble ikonet flyttet og plassert over et sidealter, siden høyalteret allerede hadde en Madonna kalt Vår Frue av Nåden. Der forble det gjemt og forsømt i over førti år, men en serie av omstendigheter bestemt av forsynet mellom 1863 og 1865 førte til at det ble oppdaget igjen.
Den salige pave Pius IX (1846-78) inviterte i 1853 en gruppe prester kalt redemptoristene, offisielt «Kongregasjonen av Den helligste Forløser» (Congregatio Sanctissimi Redemptoris – CSsR), til å etablere sitt hovedkvarter og en mariansk helligdom i Roma. De slo seg i 1855 ned på en ledig tomt i Via Merulana uten å vite at kirken San Matteo tidligere hadde stått på eiendommen og huset det engang så berømte ikonet. Redemptoristene bygde en liten gotisk kirke ved siden av sitt hovedkvarter, en bygning kalt St. Alfons Liguori, som fortsatt huser redemptoristenes generalat, og kirken fikk samme navn, Sant'Alfonso.
En dag ved kommunitetens rekreasjon fortalte en av patrene, p. Edward Schwindenhammer, at han hadde lest en fortelling om gamle helligdommer for Vår Frue i Roma og fortalte at ikonet Maria av Evig hjelp en gang hadde stått i kirken San Matteo som den gangen sto nær stedet hvor kirken Sant'Alfonso nå sto. En av redemptoristene som var til stede, var den unge presten Mikael Marchi, som ble synlig beveget. Da den eldre presten sa at bildet var gått tapt, avbrøt p. Marchi ham: «Men det er ikke tapt! Det henger i det lille oratoriet Vår Frue i Posterula. Da jeg var gutt, ministrerte jeg ofte ved messen der og en av de eldre brødrene ved navn Augustin Orsetti pekte ofte på bildet og pleide å si til meg: 'Glem aldri dette bildet, Mikael. Det hang i tre hundre år i kirken San Matteo, og mange, mange mirakler ble utført for den menneskemengden som alltid kom for å be foran det.' Så jeg føler meg sikker på at dette er det samme bildet», avsluttet p. Marchi.
Det faktum at det opprinnelige ikonet nå var gått tapt og at kirken Sant'Alfonso var midtveis mellom Santa Maria Maggiore og Laterankirken, må ha forårsaket brudulje på den kommunitetsrekreasjonen da redemptoristene satte bitene av mysteriet sammen. Deres egen kirke Sant'Alfonso sto på samme sted som den gamle kirken San Matteo, og nå var det tapte ikonet funnet. De kom til den konklusjonen at på samme måte som Vår Frue hadde valgt dette stedet for mange år siden som sted for ikonet av Evig hjelp, måtte det være hun som hadde sørget for å forberede at det ble ført tilbake til sitt opprinnelige hjem.
Redemptoristenes ordensgeneral Nikolas Mauron CSsR bestemte seg for å bringe saken frem for pave Pius IX, og han fikk en privataudiens. Paven lyttet oppmerksomt og husket også at han som liten gutt en gang hadde bedt foran det mirakuløse bildet som da var i kirken San Matteo. Paven følte seg sikker på at det var Guds vilje at bildet igjen skulle fremvises for offentlig venerasjon og at det logiske stedet ville være kirken Sant'Alfonso, som sto midt mellom basilikaene Santa Maria Maggiore og Laterankirken. Paven tok straks et stykke papir og skrev et kort memorandum datert 11. desember 1865, hvor han ga augustinereremittene i Santa Maria in Posterula ordre om å overgi bildet til p. Mauron og redemptoristene, på den betingelse at redemptoristene sørget for at augustinerne fikk er annet bilde av Vår Frue av Evig hjelp eller en god kopi av det opprinnelige ikonet Vår Frue av Evig hjelp. Ikonet betydde mye for augustinerne, men da de to redemptoristene kom med pavens undertegnede memorandum, kunne de ikke gjøre annet enn å adlyde. Kirken Santa Maria in Posterula ble revet på begynnelsen av 1900-tallet og erstattet av den irske kirken San Patrizio a Villa Ludovisi.
Den 19. januar 1866 brakte patrene Marchi og Bresciani det mirakuløse bildet til kirken Sant'Alfonso. Den 26. april ble det med pavens uttrykkelige tillatelse båret i en stor prosesjon gjennom regionen Esquilin. Da det kom tilbake til kirken, ble bildet satt over høyalteret i en praktfull skrinnisje spesielt laget for det. Da det ble gitt tilbake, ga paven ikonet tittelen Vår Mor av Evig hjelp, og kirken Sant'Alfonso er derfor mest kjent som Santa Maria di Perpetua Soccorso.
Hele veien langs prosesjonsruten dekorerte romerne sine hus med flagg og blomster. Prester og ordensfolk var stolte over å gå i prosesjonen. Vår Frue viste sin glede over denne begeistringen gjennom flere verifiserte mirakler. Prosesjonen passerte et hus hvor en fireårig gutt lå døende. Han hadde blitt oppgitt av legene som et håpløst tilfelle. Da guttens sørgende mor hørte syngingen, grep hun ham i armene og skyndte seg til det åpne vinduet. Da hun så bildet passere forbi, ropte hun ut: «Kjære salige mor, enten helbred gutten min eller ta ham til paradis!» Vår Frue valgte det første, og gutten ble straks helbredet. Neste dag stabbet han sammen med moren til Sant'Alfonso og sto foran bildet. Der vinket han med sine små hender til Madonnaen og ropte «Grazie, grazie» og sendte henne noen kyss på italiensk manér.
Da prosesjonen passerte et annet hus, ropte en annen mor til Vår Frue av Evig hjelp om å hjelpe hennes åtteårige datter som var fullstendig lammet. Straks gjenvant jenta delvis førligheten i lemmene og kunne bevege seg litt rundt. Neste dag brakte moren barnet til kirken Sant'Alfonso for å takke Vår Frue og be om hun ikke ville fullføre helbredelsen. Straks fikk barnet helsen fullstendig tilbake. Ikke uventet spredte rapporten om disse mirakuløse helbredelsene seg raskt i byen og folk kom i hundrevis for å besøke helligdommen. Snart var hele området rundt alteret fylt med forlatte krykker og stokker, og flere glasskap ble fylt med gaver i gull og sølv i form av små hjerter, armer, føtter og andre votivgaver.
Knapt to uker etter den høytidelige overføringen av bildet kom pave Pius IX selv for å besøke helligdommen. Han sto taus foran det i lang tid dør han utbrøt: «Hvor vakker hun er!» Han fikk en kopi av bildet som han satte i sitt eget kapell og ble ofte sett foran det i dyp bønn. Han godkjente også kroningen av bildet av Vatikanets kapittel den 23. juni 1867. Seremonien ble utfør av den latinske patriarken av Konstantinopel, noe som viste ikonets popularitet blant kristne av østlig ritus.
Paven innførte en fest for Vår Mor av Evig hjelp som duplex secundae classis på søndagen før høytiden for Johannes Døperens fødsel, og med et dekret datert i mai 1876 ga han sin godkjennelse av et spesielt officium og messe for redemptoristene. Senere ble dette privilegiet også gitt til andre. Da paven fikk vite at andakten for Vår Frue under denne tittelen hadde spredt seg vidt omkring, opphøyde han et brorskap for Vår Frue av Evig hjelp og St. Alfons, som hadde blitt opprettet i Roma, til rang av erkebrorskap og ga det mange privilegier og avlater. Hans navn er det første i erkebrorskapets register.
Den neste paven, Leo XIII (1878-1903) hadde en kopi av bildet på sitt skrivebord slik at han alltid kunne se det i løpet av arbeidsdagen. Den hellige pave Pius X (1903-14) sendte en kopi av ikonet til keiserinnen av Etiopia og innvilget en avlat på hundre dager til alle som gjentok setningen «Mor av Evig hjelp, be for oss». Pave Benedikt XV (1914-22) fikk bildet av Vår Frue av Evig hjelp plassert rett over sin pavestol i tronsalen. Her kunne det ses av alle like over hans hode som for å si: «Her er deres sanne dronning!» Mange berømte kardinaler som Mercier av Belgia og biskoper som von Keppler i Tyskland erklærte Vår Mor av Evig Hjelp som sin spesielle beskytter.
Da pave Pius IX talte til redemptoristene om den store skatten han hadde betrodd dem, sa han: «Gjør henne kjent!» Og det har de gjort. I dag er mange altere og kirker viet til Vår Frue av Evig hjelp, men også bispedømmer, som for eksempel Buxar i India, Hallam, Leeds og Middlesbrough i England og Salina i Kansas og Savannah i Georgia (USA). Dets latinske tittel er Beata Virgo de Perpetuo Succursu, den italienske er Santa Maria di Perpetua Soccorso, den spanske er Nuestra Señora del Perpetuo Socorro, den tyske er Mutter der Immerwährenden Hilfe og den filippinske Ina ng Laging Saklolo. Det kalles på engelsk Our Lady of Perpetual Succour, men i USA er dette ofte oversatt til Our Lady of Perpetual Help. Den første Our Lady of Perpetual Help Church i USA ble bygd i Roxbury nær Boston i Massachusetts. Den ble opphøyet til rang av «pavelig basilika» av pave Pius XII (1939-58).
Minnedagen for Vår Frue av Evig hjelp er 27. juni, den dagen i 1499 da bildet kom til kirken San Matteo i Roma. Minnedagen står ikke i den universelle kalenderen, men feires av redemptoristene og i de bispedømmene hvor Maria under denne tittelen er skytshelgen.
Dette er en annen minnedag enn den for Vår Frue av Rask hjelp, som feires noen steder i Italia samt i Louisiana i USA den 21. august.