Den hellige Knut (dk: Knud; lat: Canutus; eng: Canute) ble født rundt 1043 (rundt 1040 nevnes også) i Danmark. Han var nest eldste sønn av kong Sven II Estridsøn (1047-76) og en ukjent frille. Han må ikke forveksles med sin grandonkel, kong Knut den Store av Danmark og England (1016-35), eller med sin nevø, den hellige hertug Knut Lavard (1096-1131), som var sønn av hans halvbror, kong Erik I Eiegod (1095-1103).
Kong Sven skulle egentlig ha hett Sven Ulfssøn etter sin far Ulf Sprakaläggson, som hadde vært kong Knut den Stores betrodde jarl i Skåne og dessuten gift med Knuts søster Estrid. Men Ulf svek sin herre og konge, og under Knuts besøk i England lot han seg utrope til konge over Skåne og erklærte Skåne skilt fra Danmark. Men han kunne ikke holde stand mot Knuts veldige maktresurser, så han måtte kapitulere og ble henrettet som forræder. Derfor måtte Sven kalles Sven Estridsøn etter sin mor, og under det navnet har han gått inn i historien.
Kong Sven var gift to ganger, men fikk ingen sønn med noen av sine dronninger. Han hadde imidlertid omkring tyve barn med andre kvinner, hvorav tretten sønner. Han ble etterfulgt på tronen av fem av sine sønner i tur og orden, alle med ulike mødre, hvorav Knut var nummer to etter Harald III Hein (1076-80). Sven lot sønnen få en grundig undervisning av dyktige lærere både i den kristne religion og i alle andre vitenskaper.
Knut drev allerede som prins en suksessrik utenriks- og maktpolitikk i sin fars navn og ledet korstog mot de hedenske venderne og i Baltikum. Han betraktet den normanniske invasjonen av England som en usurpasjon, og flere ganger prøvde han å bryte Vilhelm Erobrerens (1066-87) grep om landet slik at England og Danmark igjen kunne forenes. I 1069 eller 1070 seilte han med en vikingflåte for å hjelpe engelske opprørere, og The Anglo-Saxon Chronicle forteller at han dro til England igjen i 1075 som en av lederne for kong Svens invasjon for å gjøre krav på den engelske tronen, da tre jarler som gjorde opprør mot kong Vilhelm Erobreren, ba om hjelp. Han seilte av gårde med 200 skip, men de rakk bare et angrep på York før opprøret var slått ned og han måtte trekke seg tilbake. På tilbakeveien fra England stanset den danske angrepsflåten i grevskapet Flandern. På grunn av deres fiendskap mot kong Vilhelm Erobreren var Flandern en naturlig alliert for danskene.
Knut forsøkte å tiltre den danske tronen ved farens død i 1076, og fikk da broren Harald Hein («den dovne») til fiende. Knut dro da til Norge og kom ikke tilbake før etter Haralds død i 1080. Da ble han valgt til konge som Knut IV – han skrev selv ego Cnuto quartus, men i dagens danske kongerekke står han oppført som Knut II (1080-86). Han giftet seg etter 1080 med Edel (Adèle, Eltha, Alice) (ca 1065-1115), søster av grev Robert av Flandern, som var en ubøyelig motstander av Vilhelm Erobreren. Rundt 1082 fikk de sin eneste sønn, den salige Karl den Gode, som senere ble grev Karl I (1119-27), den trettende greve av Flandern, og martyr, i likhet med sin far drept av opprørere i en kirke. Karl var et uvanlig navn i Danmark. Knut og Edel fikk også døtrene Cecilie Knudsdatter (Cæcilia) (1087-1131), som ble gift med Erik jarl fra Västergötland, og Ingrid Knudsdatter (Ingegerd) (1086-?). Etter Knuts død giftet dronning Edel seg igjen i 1092 med hertug Roger av Apulia og døde i 1115.
Knut beskrives som «en imponerende og kongelig skikkelse, myndig og viljesterk, men selvbevisst og lidenskapelig». Han brakte Kurland og Livland under sitt herredømme og innførte kristendommen der. Kurland og Livland er to av de fire historiske landskapene i Latvia (de andre er Semgallen og Lettgallen). Han var konge i overgangen mellom vikingtid og middelalder, en tid som ikke bare var preget av krigstokter men også av indre spenninger mellom kongemakt og Kirke på den ene siden og rikets stormenn og bønder på den andre. Det var kongens oppgave å beskytte Kirken, og Kirkens oppgave å beskytte de små og svake, humanisere et primitivt samfunn hvor hedenskapet vel var fortrengt, men kristendommen ennå ikke riktig slått igjennom.
De første litterære og historiske verk som ble skrevet i Danmark var Passio om Knuts død fra rundt år 1095 og munken Ælnoths krønike fra rundt år 1120 med Knuts biografi. Både disse eldre og nyere historieforskning vurderer Knut ikke bare som en vikingkonge, men som Kirkens mann. Han gikk med fasthet inn for de idealer om rettferdighet og barmhjertighet som den hellige pave Gregor VII (1073-85) i noen brev hadde fremholdt for hans bror Harald Hein. Det viste Knut i sin sosiallovgivning for de svakt stilte i datidens samfunn: Kvinner, frigitte og frikjøpte treller, utenlandske innvandrere og andre. Og det viste han fremfor alt ved å styrke den svakt stilte Kirken. Han var den første danske kongen som forbedret Kirkens rettslige særstilling og geistlighetens økonomiske uavhengighet. Det gjorde han for eksempel med et stort privilegiebrev til Lund domkirke i 1078 som ga den eiendomsrett til en rekke gårder i Skåne og på Sjælland, som kunne høyne geistlighetens status og sikre dem økonomisk. Det gjorde han også med gaver til andre kirker, for eksempel i Roskilde og i Odense. Kirken i Roskilde ga han sin krone, og den ble begravelseskirke for de danske kongene. Til Odense brakte han også den hellige Albans relikvier fra England.
Knut var åpenbart en svært from mann. Det fortelles at han hver fredag fastet og pisket seg selv i sitt kammer. Han bygde mange kirker, og i 1085 skjenket han store jordeiendommer til Lund domkirke. Han utvidet Kirkens ulike rettigheter og lærte folket å respektere gudstjenesten og nøye iaktta fasten og de ulike høytidsdagene. På denne måten ville han med Kirkens hjelp skape en kongemakt som var uavhengig av adel og bondemakt. Men med tiden vokste misnøyen med kongens selvrådighet og manglende hensyn til gamle lover og sedvaner. Han utstedte edikter som tildelte seg selv eiendomsretten til fellesland, retten til gods fra skipsvrak og retten til å arve eiendelene til utlendinger og folk uten slektninger. For å garantere Kirken økonomisk uavhengighet ville han ved hjelp av skatteoppkrevere drive inn tiende (en skatt som utgjorde 10 % av bøndenes høst), men da det ikke var hjemmel for denne skatten i lovgivningen, gjorde jydene opprør.
Knut hadde fortsatt store planer om å gjenerobre England og gjenopprette Knut den Stores imperium, og i 1085 sammenkalte han til et stort anlagt Englandstokt fra Limfjorden mot kong Vilhelm Erobreren. Han samlet en enorm flåte på over tusen skip ved hjelp av sine allierte i Norge og Flandern, og trusselen var så alvorlig at Vilhelm Erobreren hentet utallige leiesoldater og fjernet lagre fra kystbyene. Men toktet ble avblåst, noe Knut etter alt å dømme hadde sine politiske grunner til. Han kunne vanskelig forlate Danmark på et tidspunkt hvor det var krise sør for grensen, nemlig mellom den tyske keiser Henrik IV (1056-1105) og pavestolen om retten til å innsette biskoper, den såkalte investiturstriden. Keiseren fordrev i 1085 tyske pavetro biskoper, deriblant kom erkebiskopen av Magdeburg, til Slesvig, hvor kong Knut oppholdt seg.
I mellomtiden ventet Knuts menn på kongen ved Limfjorden. De hadde ingen lønn og skulle holde seg selv med kost, og dessuten ble arbeidet hjemme på gårdene forsømt. Deres lønn skulle være en del av byttet, slaver og skatter tatt under angrepet. Derfor var det svært upopulært at kongen ikke kom. Da han til slutt kom, var det allerede sent på sommeren, og mange var dratt hjem for å passe på gårdene og få arbeidet gjort. Kongen tillot flåten å reise hjem, men da han lot sine fogder kreve inn bøter fra dem som allerede hadde dratt hjem før de hadde fått tillatelse, resulterte det i åpent opprør. Ifølge Niels Lund, som underviser i middelalderhistorie ved universitetet i København, markerte Knuts avbrutte invasjon av England slutten på vikingtiden, for det var siste gang en vikinghær samlet seg mot Vest-Europa.
Knut hadde pådratt seg noen av sine stormenns vrede da han hengte jarl Egil Ragnarsen, sin håndplukkede hersker over Bornholm, og det meste av hans hushold for piratvirksomhet. Mange adelsmenn stakk til sjøs fra tid til annen på jakt etter en rask inntekt, og henrettelsen av en stormann fikk mange av de andre til å revurdere sin støtte til en slik problematisk monark.
De jyske bøndene følte på samme måte som rikets stormenn at deres egne interesser var trådt for nær. De så på seg selv etter gammel germansk rett som småkonger, og holdt det ikke for nødvendig med en hersker over seg. Konflikten mellom dem ble trappet opp, og sommeren 1086 brøt det ut et opprør i Vendsyssel, som etter hvert bredte seg til hele Jylland og Fyn. Jarlene tok Knuts bror Olav (1086-95) som leder. Knut flyktet fra kongsgården Børglum til Aggersborg, og deretter ble han drevet fra sted til sted, først til Viborg og deretter til Slesvig. Til slutt dro han til kongsgården i Odense på Fyn for å bli herre over situasjonen, men han ble forfulgt dit. Han ble hardt trengt og da kongsgården var truet, søkte han sammen med sin bror Benedikt (Bent) tilflukt i trekirken St. Albani, Odenses første sognekirke. Kirkens asyl skulle egentlig respekteres, men de rasende jyske bøndene tok ingen slike hensyn.
Mens lojale menn forsvarte kirkeporten, forberedte kong Knut seg på døden med skriftemål og kommunion, og deretter satte han seg foran alteret og sang salmer. I mellomtiden knuste bøndene kirkens vinduer og hogde hull i veggen, og deres steiner haglet inn gjennom vinduene. Kongen ble først truffet med en stein ved øyet, men med blodet rennende ned over kinnet fortsatte han å synge. Til slutt ble han rammet av et spyd som ble kastet gjennom korvinduet, og han døde på altertrinnet. Sammen med ham ble broren Benedikt og sytten ledsagere drept; deres navn var: Asmund, Blakke, Sven, Agge, Thurgot, Bernhard, Gudmer, Æskil, Toke, Palne, Atte, Sune, Rosten, Milo, Radulf, en annen Thurgot og Vilgrip. Det var den 10. juli 1086. Blant kongens følge var det bare hans bror Erik Eiegod som unnslapp.
Kongen ble umiddelbart gravlagt under kirkens leiregulv sammen med sin bror, og mange jærtegn viste seg for de troende. Da Knuts enke Edel i hemmelighet kom til kirken for å hente kongens levninger og gi dem et verdigere hvilested i klosteret Blandinium i Belgia, ble hun hindret av den døde selv. Da hun og hennes medhjelpere midt på natten åpnet kirkens dør for å gjennomføre sine planer, ble kirken opplyst av et så sterkt lysskinn at de ble blendet og ikke kunne gjennomføre sin hensikt. Den fromme dronningen så dette som et guddommelig tegn på at St. Knuts relikvier ikke fikk flyttes.
Knuts halvbror Olav ble ny konge (1086-95) og fikk tilnavnet Hunger, for Gud straffet de opprørske danskene med en fryktelig hungersnød som varte i åtte år og krevde skrekkelige ofre. Dette ble tolket som Guds straff for mordet på den fromme kongen og underbygde opinionen for kongens helligkåring. Straks etter Knuts død begynte man å bygge en steinkirke nær St. Albani trekirke. I 1095 overtok Knuts halvbror Erik I Eiegod (1095-1103) som konge. Han hentet benediktinermunker fra Evesham i England til Odense og grunnla det klosteret som også fikk Knuts navn. De engelske munkene lanserte straks Knut som sin egen helgen.
I 1095 ble Knuts relikvier overført til en sarkofag i krypten under den nybygde domkirken av stein, den nåværende St. Knuts kirke, som han selv hadde påbegynt byggingen av, og der befinner de seg stadig. I 1099 oppnådde kong Erik tillatelse hos pave Paschalis II (1099-1118) til en offentlig kult. Deretter fant den egentlige skrinleggelsen sted den 19. april 1100, da kirken var ferdig og det nylagede helgenskrinet ble plassert på alteret. Kirken ble viet til Vår Frue og de hellige Alban og Knut. Til stede var alle Danmarks biskoper, en stor mengde prester og en tallrik allmue. Relikviene ble svøpt i den fineste silke, og den fornemste biskopen, som het Hübald, la dem ned i skrinet. Samtidig ble det lagt ned følgende innskrift:
Trygg hos kongenes konge Canutus i himmelen nå dveler; / Kongemartyrens ben her hviler i skrinet det gylne. / Han for rettferdige gjerningers skyld ble skammelig myrdet, / Dog i sin død, som før i sitt liv, han Kristus bekjente. / Sviktet han ble av sin tjener, lik Kristus Vår Herre. / Og da han ba om en drikk, ble han stukket av spydet, / For at han Krist skulle ligne, da han ble truffet av lansen, / Og i sin død til de hellige ånder blant stjernene vandret.
Knut den Hellige var Danmarks første martyr og rundt den tiende helgen som overhodet fikk sin kult godkjent utenfor lokalkirken, av paven selv. Med denne handlingen sendte paven et tydelig signal til den tyske keiseren, som han var i stadig klammeri med. Og den åpnet mer opp for muligheten til å få et selvstendig nordisk erkebispesete. Knut synes imidlertid å ha vært så forhatt i Danmark at han først ble dyrket i en senere tid. Hans ry som helgen vokste ikke spontant, men som et resultat av en bevisst politikk fra kong Erik Eiegods og munkene i Odenses side. Knut den Hellige var en vikingekonge som Hellig Olav, men fikk aldri den samme populariteten i den bredere befolkning som Olav gjorde. De vitnesbyrdene man har om helgendyrkelsen av Knut, er av offisiell art. Man kjenner hans legende samt tekstene til hans festdag, men det er ingen vitnesbyrd om en bred folkelig tilslutning på noe tidspunkt gjennom middelalderen. Men pilegrimsstrømmen til Odense fortsatte hele middelalderen gjennom. Først omkring år 1300 overtok han hedersplassen som de danske Knutsgildenes patron etter Knut Lavard.
Knuts minnedag er i dag dødsdagen 10. juli, mens han tidligere også hadde en andre minnedag 13. januar. Den minnet antakelig overføringen av hans hellige relikvier til den nye katedralen under bygging til hans ære i Odense i 1095. Der har relikvieskrinet til den hellige kongen fortsatt sin æresplass. 19. januar nevnes også som minnedag, det var den dagen han ble feiret i Evesham i England, moderklosteret for Odense, og denne datoen har gått inn i engelske kalendere. I Odense feires han translasjonsfest den 19. april (skrinleggingen i 1101). Hans minnedager 10. juli og 13. januar er også avmerket på den norske primstaven. 13. januar, «tyvendedag jul» hadde som primstavmerke en øks, en klokke, en tønne eller et omvendt drikkehorn. Dagen markerte slutten på julefeiringen. 10. juli var Knutsok eller «Knut med ljåen», og primstavmerket var en krone, en rive eller en ljå. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Etter kalenderreformen i 1969 æres han bare i lokale kalendere, som i Norden og i de tyske bispedømmene Hamburg og Osnabrück. Kilden Martling sier at minnedagen den 13. januar var for den hellige Knut Lavard etter at feiringen av ham i Sverige og Finland ble flyttet fra 7. januar til trettendedagens oktavdag, som fikk navnet Knut. På 1700-tallet ble dagen på folkemunne hetende Tjugondag Knut.
Der finnes to helgenlegender om Knut. Den første, Passio Sancti Canuti («St. Knuts lidelseshistorie»), ble skrevet rundt år 1095 av en dansk benediktinermunk i Odense, mens den andre var en krønike skrevet i 1122 av den innvandrede engelske presten Ælnoth ved Albani Kirke i Odense, Historia ortus, vitae et passionis Sti. Canuti («Beretning om St. Knuts fødsel, liv og død»). Dette er de første litterære og historiske verk som ble skrevet i Danmark og markerer begynnelsen på dansk litteratur. Begge biografiene og mirakelfortellingene forherliger ham. Legenden skildrer Knuts barndom og ungdom, hans kongegjerning i alminnelighet, hans martyrium og hans skrinlegging. Skildringene av barndommen og ungdommen følger det gjengse skjema fra helgenbiografier: Knut utmerker seg både ved lærdom og dyd i en slik grad at djevelen i sin misunnelse forleder Knuts brødre og andre til misunnelse, slik at han en tid må flykte til Sverige. I kapitlet om Knuts kongegjerning fremheves hans barmhjertighet mot de fattige og hans trofasthet mot Kirken.
Mer konkrete ting er to lover: at Kirken skal ha tiende, og at utlendinger skal regnes som medborgere. Begge lover skyldes Knuts omsorg for å lære folk rette kristelige dyder. Det planlagte toktet til England for å befri angelsakserne fra Vilhelm Erobrerens åk innføyes også i denne pedagogisk-misjonerende virksomhet: Han vil øve krigernes sinn ved nattevåk, sult og møye, så de ikke forfaller til lettsindighet og fyll. Opprøret som fører til Knuts død, er uttrykk for det av djevelen opphissede folks motstand mot kongens fromme iver. Det nevnes at Knut dør med armene utstrakt i korsform og at han gjennombores av en lanse i siden som en analogi til Jesu lidelseshistorie. Som det i mange lidelseshistorier skildres hvordan forfølgeren lider en rettferdig straff, således også her: Sykdom og hungersnød rammer det danske folk.
Omkring år 1100 var det en bevegelse i Europa som ville forene kongemakt og den kristne Kirke. Dette ga seg utslag i helgenkåring av konger som for eksempel Ludvig IX den Hellige i Frankrike, Stefan I den Hellige i Ungarn, Olav den Hellige i Norge, Erik den Hellige i Sverige og Knut den Hellige i Danmark. I fødselskirken i Betlehem lot en biskop på 1100-tallet søylene i hovedskipet bemale med store helgenbilder, blant annet Knut den Hellige med krone på hodet, i høyre hånd en lanse og et korsmerket skjold på venstre arm: Scs Canutus Rex Danorum. På neste søyle er Olav den Hellige avbildet; Scs Olavus Rex Norvegiae.
I 1641 opprettet konvertitten Christian Payngk i Roma St. Knuts kapell i kirken Santa Maria in Traspontina. Og da den første katolske kirken etter reformasjonen kunne bygges i Fredericia i 1687, ble den viet til kong Knut den Hellige. Da religionsfrihet ble oppnådd i Danmark i 1849 kunne katolsk gudstjeneste og dermed også dyrking av helgenene på nytt finne sted uten hindringer. Dermed kunne Knut feires på 800-årsdagen i 1886 i den gamle Sct. Maria Kirke i Odense med pontifikalmesse, presidert av biskop von Euch, og 850-årsfesten i 1936 med et stort stevne (3000 katolikker) i Odense under ledelse av biskop Brems. 900-årsjubileet ble feiret 1986 med bispemesse i Dalum Klosters park med biskop Hans Martensen og en ordets gudstjeneste senere på dagen i den katolske Sct. Albani Kirke.
Etter reformasjonen var Knuts helgenskrin murt inne. Det dukket opp igjen i 1582, og deretter kom det igjen til heder og verdighet i kirken. I dag kan det ses i domkirkens krypt. Skjelettene av både Knut den Hellige og hans bror Benedikt kan beskues i krypten i Odense Domkirke, hvor de er utstilt i gjennomsiktige kister. Knuts relikvier ble undersøkt i 1874 og 1986, og undersøkelsene viste at relikviene er godt bevart. Man kunne konstatere visse arrdannelser på kraniet og korsbeinet. På kraniet finnes en seks centimeter lang sprekk ved den venstre tinningen og noen mindre arr. Relikviene ble den 3. mars 2008 undersøkt igjen, denne gang av forskere fra Rettsmedisinsk Institutt ved Syddansk Universitet i Odense. Undersøkelsene viste blant annet at Knut var høyrehendt.
De viste også at han ikke ble myrdet av et lansestøt i siden (som beskrevet av Ælnoth fra Canterbury tyve år etter mordet), idet undersøkelsen viste en tre centimeter lang sprekk på korsbeinets fremside like under lenden fra et tydelig og voldsomt hugg eller støt på korsbenet. Det er ikke oppstått ved et støt fra siden, men derimot forfra gjennom det nederste av bukhulen, hvis det overhode er oppstått på morddagen. Knut hadde ingen skadde ribben, noe som ikke stemmer overens med at han skulle vært angrepet av mange menn på en gang. En forklaring kan være at han har hatt på brynje. Det er heller ingen tegn til merker på underarmene, noe som stemmer med en av overleveringerne om mordet, hvor det fortelles at Knut skulle ha akseptert sin skjebne og stilt seg foran alteret og tatt imot angrepene uten kamp.
Knut fremstilles som nordisk konge med attributtene lanse eller pil. Han er avbildet i Odenses byvåpen. Utenfor domkirken St. Knut i Odense står en bronsestatue av Knut den hellige. Den er plassert der hvor den daværende Skt. Albani Kirke lå og ble gitt av Fyens Disconto Kasse i anledning av bankens hundreårsjubileum i 1946. Statuens sokkel bærer følgende innskrift:
KNUD SATTES DETTE MINDEDEN KNUD DER HER BLEV DRÆBT
DANMARKS KONGE 1080 1086
MYRDET MODTOG HAN MARTYRKRONEN
KNUD DEN HELLIGE
I Sverige har St. Knut knapt vært feiret i det hele tatt. Det nordligste bildet av St. Knut skal finnes i Algutsrums kirke på Öland. Der hvor hans bilde finnes på malerier eller vevnader, står han oftest sammen med de hellige kongene Erik og Olav. Men noen anerkjent stilling fikk ikke Knut i Sverige. Det er betegnende at Uppsala domkirkes skytshelgener er de hellige Erik og Olav og at den tredje ikke er St. Knut, men den hellige Laurentius.