Den hellige Kateri (Katarina) ble født som Tekákwitha
[Tegakwitha, Tegakouita] i 1656 i landsbyen Ossernenon (nå Auriesville) i
Ny-Nederland, den nåværende staten New York i USA. Det var samme sted som de
hellige Isaak Jogues og Johannes de Lalande hadde lidd martyrdøden i 1646. Navnet
Tekákwitha betyr «hun som bringer ting i orden». Hennes mor Kahenta [Tagaskouita]
var en indianer fra stammen algonkinerne som hadde blitt døpt i Three Rivers i
Québec, men under et angrep fra irokeserne ble hun tatt og fraktet til New
York, hvor hun ble gift med en hedensk høvding i skilpaddeklanen, som tilhørte mohawkene,
en av stammene i irokeser-konføderasjonen. Kateri regnes som mohawk etter sin fars
stamme.
To barn ble født i dette ekteskapet, men bare Tekákwitha overlevde, for hennes foreldre og hennes yngre bror døde i en koppeepidemi i 1660, da Kateri var fire år gammel (farens og brorens navn er ukjente - noen kaller faren Kenneronkwa). Kopper var en av de sykdommene som de hvite brakte med seg til Amerika. Tekákwithas ansikt var vansiret for alltid og synet var svekket på grunn av sykdommen. Hun ble adoptert av to tanter og en onkel og vokste opp hos onkelen, som var blitt skilpaddeklanens høvding. Selv om hun var vansiret av sykdommen, begynte tantene fra hun var veldig ung å legge ekteskapsplaner for henne, noe hun fikk stor aversjon mot etter hvert som hun ble eldre. Hun synes å ha avlagt et slags løfte om ikke å gifte seg. Motivene bak denne beslutningen er ikke helt klare, men den må ha vært sterk, for hun ble utsatt for et kraftig press. Det var ikke noe i mohawkenes tradisjon som støttet hennes avgjørelse, for et liv i sølibat var ikke holdt særlig høyt av de indianerne som ikke var kristnet.
I 1667 fulgte jesuittmisjonærene Frémin, Bruyas og Pierrron de mohawkene som hadde vært i Québec for å slutte fred med franskmennene, og de tilbrakte tre dager som gjester hos Tekákwithas onkel. Av «svartkjolene», som indianerne kalte dem, fikk hun sin første kjennskap til kristendommen, Men selv om hun ivrig aksepterte den i sitt hjerte, ba hun ikke om å bli døpt på det tidspunktet. En tid senere flyttet skilpaddeklanen til nordbredden av Mohawk River for å begynne et nytt liv, og her levde hun et dydig liv midt blant scener av blodbad, utskeielser og avgudsdyrkelse. I hjertet var hun ikke bare en kristen, men også en kristen jomfru, for hun motsto bestemt og ofte med stor risiko alle forsøk på å få henne til å gifte seg.
Det ble så ille at jesuittmisjonæren rådet henne til å flykte til den kristne landsbyen Caughnawaga (Sault-Sainte-Marie) ved St. Lawrence nær Montréal i Canada, hvor hun fritt kunne praktisere sin religion. Etter å ha reist tretti mil kom hun dit i oktober 1677, og nå var hun uhindret i stand til å følge sin timeplan med bønner og askese. De neste tre årene levde hun et ytterst strengt liv i bønn og bot og nestekjærlighet under rettledning av en jesuittisk åndelig veileder og en eldre kvinne ved navn Anastasia Tegonhatsihonga. Hun tok seg av de gamle og syke. Juledag 1677 mottok hun sin første hellige kommunion, og den 25. mars 1679 ga p. Frémin henne muligheten til å avlegge privat kyskhetsløfte.
Gradvis ble hennes helse verre, og hun døde i Caughnawaga onsdag i den stille uke, den 17. april 1680 klokken tre om ettermiddagen, bare 24 år gammel. Hennes død førte til en stor oppblomstring av den religiøse gløden blant de kristne indianerne. Hennes grav ble et valfartsmål for kristne indianere og franske kolonister og et sted for mange mirakler, bønnesvar og helbredelser. Hennes jesuittiske åndelige veileder skrev om henne: «Hver morgen, vinter og sommer, var hun i vår kirke klokken fire. Hun ba da sammenhengende i flere timer. Hvis vi spurte henne om hun elsket Vårherre, var svaret: ‘Å pater, å pater’, og hun kunne ikke si mer. I dødsøyeblikket hvisket hun: Jesos konoronkwa, ‘Jesus, jeg elsker deg’.»
Kateris saligkåringssak ble åpnet i 1884-85 under pave Leo XIII (1878-1903). Den 3. januar 1943 anerkjente den ærverdige pave Pius XII (1939-58) hennes «heroiske dyder», noe som ga henne tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Hun ble saligkåret den 22. juni 1980 i Roma av den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) som den første nordamerikanske indianer.
Den 19. desember 2011 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et nytt mirakel på hennes forbønn, noe som åpnet for en snarlig helligkåring. Hun ble helligkåret av paven den 21. oktober 2012 på Petersplassen i Roma sammen med seks andre, de hellige Johannes Baptist Piamarta (1841-1913), Jakob Berthieu SJ (1838-96), Maria Carmen Sallés y Barangueras (1848-1911), Marianne Cope (1838-1918), Pedro Calungsod (1654-72) og Anna Schäffer (1882-1925). 80 000 mennesker var til stede på plassen.
Hennes minnedag er dødsdagen 17. april, men 25. mars og 14. juli (USA) nevnes også. Hun er et forbilde for alle dem som blir avvist av sine egne eller er forfulgt på grunn av sin trofasthet i å praktisere sin religion. Hennes relikvier oppbevares i mohawkenes reservat i Kahnawake (tidligere Caughnawaga) i Quebec i Canada. Hun var den første hellige fra en nordamerikansk indianerstamme (det vil si USA og Canada), og katolske indianere har i mange år kjempet for hennes helligkåring.
Se en side med bilder av Kateri og en annen side med bilder.
Kilder: Attwater/Cumming, Lodi, Butler (IV), Benedictines, Delaney, Bunson, Schauber/Schindler, Holböck (I), Resch (B1), Index99, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, Abbaye Saint-Benoît, pitt.edu, cin.org, Encyclopædia Britannica, bluecloud.org, c-c-concepts.com, infinit.net, cc.ukans.edu, Saint Benedict Center, stfrancisvernon.org, monksofadoration.org, unitedstates-on-line.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden Opprettet: 3. februar 2004