Skytshelgen for erkebispedømmet Bamberg; for (syke) barn og gravide kvinner
Den hellige Kunigunde (lat: Cunegundis) ble født ca 978 på familieslottet som datter av grev Sigfrid av Luxembourg (Lützelburg) og hans kone Hedvig den Tyske. I 999 ble hun gift med hertug Henrik av Bayern, og han ga henne i bryllupsgave et krusifiks av østlig håndverk, og det skal være det som er bevart i München. Henrik ble i 1002 valgt til tysk konge, og den 10. august 1002 ble Kunigunde kronet som tysk dronning i Paderborn, etter at Henrik i juni var blitt kronet til konge i Aachen. Den 14. februar 1014 ble Henrik kronet som hellig romersk keiser av pave Benedikt VIII i Roma sammen med sin hustru.
Legenden vil ha det til at han på sitt dødsleie bekjente at på grunn av hustruens store fromhet var hun forblitt uberørt jomfru gjennom hele ekteskapet. Det var riktignok barnløst, men det skyldtes sannsynligvis en sykdom hos keiseren, og historien om et såkalt «Josefsekteskap» var rykter satt igang av keiserens partisaner etter hans død; de synes klart ikke å ha noe holdepunkt i kjensgjerningene. Henrik var legmann og hersker, og hans religiøse liv var ikke noe klosterliv. Legenden har klare paralleller til den hellige Edvard Bekjenneren.
Både mann og hustru var ivrige støtter av benediktinsk klosterliv og fremmet den cluniacensiske reformen. Sammen grunnla de bispedømmet Bamberg og bygde domkirken der, og Kunigunde skjenket sin arv dit, etter at hun ikke hadde fått noen barn. Under en alvorlig sykdom avga hun løfte om å bygge et kvinnekloster hvis hun ble frisk. I 1017 grunnla hun et benediktinerinnekloster i Kaufungen ved Kassel i Hessen. Bygningene var nesten ferdige da Henrik døde den 13. juli 1024 og ble gravlagt i domkirken i Bamberg. På årsdagen for hans død ble klosterkirken vigslet. Etter lesningen av Evangeliet ga hun en korsrelikvie til alteret, deretter byttet hun ut sine keiserlige klær med drakten til en benediktinerinne. Sine år som enke tilbrakte Kunigunde i dette kvinneklosteret med bønn, lesning og omsorg for de syke. Det heter i dag Oberkaufungen, og kirken er nå protestantisk. Der døde hun den 3. mars 1033 (eller 1039), og i 1201 ble hennes legeme overført til domkirken i Bamberg og gravlagt ved siden av Henrik. De hviler nå i en kalksteinssarkofag som Tilman Riemenschneider laget rundt år 1500.
På 1100-tallet ble det skrevet en biografi som forberedelse til hennes kanonisering. Der fortelles det at keiserinnen en gang gikk på tolv glødende plogjern for å bli frikjent for en anklage om utroskap. Hennes uforstyrrede fromhet og dette beviset førte til at hun fikk ord på seg for å kunne utføre undere. Med korstegn skal hun ha slukket en stor brann, og selv støvet fra hennes grav hadde helbredende egenskaper. En annen historie forteller at den første abbedissen i Kaufungen, Kunigundes niese Judith, var frivol og moralsk avslappet, og foretrakk å feste sammen noen unge søstre på et tidspunkt da hun skulle ha vært i søndagsprosesjonen. Kunigunde formante henne, ikke for første gang, men det var uten særlig virkning. Da slo den opphissede tanten abbedissen i ansiktet. Fingermerkene ble sagt å ha vært synlige på Judiths ansikt inntil hun døde, og i tillegg til å omvende henne var det en vedvarende advarsel til kommuniteten.
Kunigunde ble kanonisert av pave Innocent III den 29. mars 1200 etter at prosessen hadde blitt påbegynt under Celestin III. Kanonisasjonsbullen er bevart, og den er interessant som det første eksempel på at den tekniske frasen plenitudo potestatis ble brukt i forbindelse med en helligkåring.
Hennes minnedag er 3. mars, men noen steder feires hun sammen med den hellige Henrik den 13. juli. I Bamberg feires også translasjonsfester 9. september og 22. mai. I tillegg feires hennes helligkåring 29. mars. Hun blir fremstilt med keiserkrone og kirkemodell, med plogskjær eller som nonne med bok. Hun er skytshelgen for barn og gravide kvinner. Hennes navn står i Martyrologium Romanum.
I 1919 la enda en luxembourger, storhertuginne Maria Adelheid, ned kronen for å ta nonnesløret som karmelittsøster.