Den hellige Kyrillos (gr: Κύριλλος; lat: Cyrillus) ble født en gang rundt 1015 i Filia (Philea; gr: Φιλία) i Trakia på Balkan, nå nær Karaburun i den europeiske delen av Tyrkia. Byen lå ved det gamle bispesetet Delkos (Δέλκως; Delcus), senere kalt Dercos (Derkos), nå nær Derkoz i den europeiske delen av Tyrkia. Han kalles også Kyrillos Phileotes etter fødebyen. Hans opprinnelige navn var Kyriakos (gr: Κυριακος), men han kalles alltid med sitt klosternavn Kyrillos. Han lærte Den hellige skrift i tidlig alder, og senere ble han vigslet av den lokale erkebiskopen av Derkos til anagnostes (lektor), en av de lavere vielser, med ansvar for liturgisk og kateketisk tjeneste i menigheten. Han tilbrakte hele sin tid i kirken mens han studerte bøker, sang salmer eller ba.
Han foretrakk å forbli lektor og giftet seg tyve år gammel i 1035 for å få et barn. Men så snart sønnen var født, begynte han å snakke med sin hustru om abstinens og kyskhet. Han begynte å spise med moderasjon og etter strenge diettregler, ga opp vin, førte en asketisk livsstil og sang salmene syv ganger om dagen. Han drakk bare vann og spiste sent på onsdager og fredager, og da bare ukokte eller ustekte måltider. Senere gjorde han det samme også på mandager, tirsdager og torsdager, men på lørdager og søndager spiste han alt som var tillatt og unnet seg til og med litt vin. Hustruen aksepterte mannens askese og prøvde å hjelpe og imitere ham, og hun unngikk alt som kunne friste ham.
I 1042 ble han sjømann og sluttet seg til den bysantinske marinen, hvor han tilbrakte tre år til 1045. Dette gjorde han for å lære ydmykhet og å adlyde alle ordrer som om de var fra Gud. Han aksepterte all ufriheten i dette harde livet og holdt ut å bli behandlet som en slave eller et dyr. Han fant seg også i sine kameraters latterliggjøring av hans askese uten noen protester eller argumenter, og uten å misunne dem deres kost med kjøtt og fisk. Noen ganger hindret hans mangel på føde ham i å klatre i masten og arbeide i høyden. Han benyttet enhver anledning til å gå i land med den unnskyldning at han skulle hente ved eller vann, og der ba han i det skjulte og slo sine bare legger og rygg med greiner eller tau. En gang han vendte hjem fra en ekspedisjon på Donau, innså han sin enorme mengde synder og grått bittert, til stor forbløffelse for de andre marinegastene.
Etter tre år som sjømann bestemte han seg for å følge sin lengsel etter et mer asketisk liv. Han dro hjem og kunngjorde for sin hustru sin beslutning om enten å forlate henne og deres barn for å trekke seg tilbake til et kloster, eller å bli værende hos dem, men avstå fra alt arbeid for å speke sitt legeme. Hun overtalte ham til å bli værende. Han bygde en liten og trang celle for bønn i sitt hus, hvor han levde med sin familie og fastet, ba og reparerte fiskegarn uten betaling. Han bandt seg selv med lenker som en martyr til det punkt at han fikk åpne, smertefulle sår som luktet, men han ga aldri avkall på den kontinuerlige lidelsen. Han gikk ut om natten til innsjøen ved Derkos for å be i opptil en uke uten annen mat enn de urtene som vokste lokalt, før han vendte hjem til hustru og barn.
Han pleide å besøke de syke og døende, så han dro for å besøke en gammel sengeliggende kvinne, som fikk vite at hennes datter var i ferd med å dø. Han fulgte da hennes andre datter til hennes døende søster før han brakte henne trygt hjem igjen. Han pleide å gi bort sine husholdningsredskaper til alle som ba om det, delte ut brød og mat til de syke og oppmuntret hustruen til å gjøre det samme. En gang han satt foran sitt hus, kom en sliten reisende forbi. Han inviterte mannen inn, tilbød ham å vaske hans føtter, ga ham nye klær, delte sitt og familiens bord med ham og tilbrakte det meste av kvelden med å diskutere spørsmål som var nyttige for sjelen.
Han besøkte ofte sin åndelige far i Neapolis (gr: Νεάπολις) i Edonis, en region i det gamle Trakia og senere i Makedonia, nær dagens Kavala i det nordlige Hellas. På vei tilbake fra et slikt besøk stanset han ved sin vingård, men da han så arbeiderne sitte der uvirksomme, ventet han i tre timer inntil de begynte å arbeide, og han ga dem ingen reprimande. En gang hans datter lekte med en annen jente, ble hun skadet og mistet sitt høyre øye. Kyrillos ble værende i sin celle og takket Gud mens han samtidig gråt. Han ble da skjelt ut og anklaget for ufølsomhet av sin hustru, som også skjelte ut den andre jenta og dennes foreldre inntil Kyrillos fikk roet henne ned.
Hver fredag dro Kyrillos til Konstantinopel, fire mil unna, til forts og uansett vær, for å ære «Guds Mors kappe» under nattevigilien i kirken i Blakhernai (gr: Βλαχέρναι; lat: Blachernæ). «Plasseringen av Guds Mors kappe» var en ortodoks fest til minne om plasseringen av Guds Mors kappe i den vakre kirken St. Maria av Blachernæ (gr: Theotókos tón Blakhernón, Θεοτòκος τών Βλαχερνών) i Blakhernai. En gang han var på vei hjem fra Blakhernai, ble han stanset og avhørt i Neapolis av byens kourator (gr: κουράτωρ), en tittel som i den senromerske perioden fortsatt ble brukt om en bymagistrat (curator civitatis). Han lot som om han var stum og nektet å snakke, og han ble da slått. Han ble mistenkt for å være en spion og ble lagt i lenker. Han tilbrakte to dager og to netter lenket i Neapolis uten mat inntil en bekjent gjenkjente ham og stilte spørsmål om hans tilstand. Bymagistraten ba da om unnskyldning og løslot ham.
Kyrillos hørte om en fremtredende munk i Konstantinopel og ønsket å betro seg til ham, så han dro til ham. Han ble lovprist, men ble rådet til å fjerne sine jernlenker og erstatte dem med grove tau slik at han fortsatt kunne unngå å leve komfortabelt. Fra tid til annen forlot han familiehjemmet for å hjelpe andre eller for å dra på valfarter. Han dro en gang på valfart til Chonai i det vestlige Lilleasia, et av de mest berømte helligdommene for erkeengelen Mikael. Chonai lå nær det gamle Kolossai (gr: Κολοσσαί; lat: Colossae) i Frygia, senere Kona eller Chonæ. Helligdommen var en kuppelbygning rikelig utsmykket med marmor og gullmosaikk. Den var berømt i hele den senmiddelalderske verden og tiltrakk seg pilegrimer fra hele Europa og Midtøsten. Dessverre led den samme skjebne som nesten alle kirker i Lilleasia, nemlig plyndring og ødeleggelse av de muslimske armeene på 1100-tallet. På vei til Chonai stanset Kyrillos på et vertshus ved veien. Der ble han frastjålet tre nomismata (mynter) og en miliaresion (sølvmynt) i tillegg til sine klær av vertshusholderen. Men mannen, forbløffet over Kyrillos’ sår etter lenkene, returnerte det han hadde stjålet. Kyrillos kom frem til kirken for erkeengelen Mikael i Chonai, falt på sine knær foran ikonet av erkeengelen og ba om hans beskyttelse. Deretter vendte han hjem.
Kyrillos’ bror Mikael/Matthaios ønsket å besøke Roma for å ære apostlenes graver og utsette sitt legeme for flere lidelser, og han fikk følge av sin bror. De satte av gårde uten vandrestaver, bagasje, ekstra klær eller sandaler, og de spiste brød, grønnsaker og oppbløtte belgfrukter. De bestemte seg for ikke å blande seg med noen andre reisende for å unngå dårlig selskap. På grunn av prøvelsene under reisen ble Kyrillos syk, og han ble liggende under et eiketre nær en landsby i to måneder, plaget av varmen og en feber. Han avslo sin brors bønnfallelser om å spise noe kokt mat og drikke vin. Han ba sin bror om å salve ham med olje fra lampen som brant foran hans Kristusikon, og etter noen få dager fikk han tilbake sin styrke. De fortsatte da reisen og nådde Roma, æret de hellige apostlenes graver og vendte hjem igjen.
Kyrillos’ bror Mikael flyttet til den forlatte og forfalne Kristkirken nær Derkos som tilhørte hans familie, mottok tonsuren der og endret sitt navn til Matthaios (Matteus). Han samlet flere brødre og grunnla Kristus-klosteret på familieeiendommen der. Der fikk han ofte besøk av sin bror Kyrillos, som tok ansvaret for munkenes sang, deres bønner, mat og monastiske regime. Deretter vendte han hjem til sin egen celle for å fortsette sin asketiske livsstil med sin hustru og sine barn.
Under et angrep fra barbarene i Trakia flyktet Kyrillos’ bror Mikael med sine munker til fortet i Derkos. Kyrillos fulgte ikke etter, men dro i stedet til en øde del av innsjøen ved Derkos, hvor han bygde seg en liten hytte. Tilfeldigvis møtte han en armener og snakket med ham, og med sine kloke ord overtalte han ham til å forlate sin egen tro og slutte seg til den katolske apostoliske (khalkedonske) Kirken. Da fienden hadde dratt igjen, avslo Kyrillos å vende hjem og dro heller til Kristus-klosteret, hvor han i 1051 mottok tonsuren og klosternavnet Kyrillos i stedet for sitt gamle navn og ble værende der sammen med sin bror og de andre munkene. Da den kristne armeneren fortalte ham om sine barn og hustru som var tatt til fange, appellerte han til noen Kristuselskende menn som sørget for løsepengene, og han rådet ham til ikke å dra til Varna til fots, men seile med en båt i stedet.
Han prøvde å undersøke om en søyle som sto blant torner ved klosteret hvor han ønsket å bygge sin celle. Han fant ikke noe svar og betraktet det som et mirakuløst tegn, bygde en liten celle og sang og ba med brødrene der. Han satt sammen med brødrene i trapezaen eller refektoriet (spisesalen), men spiste ikke, i stedet fortalte han dem om helgenenes liv. I tre år gikk han i kirken sammen med dem på lørdager, søndager og større festdager, inntil han trakk seg fullstendig tilbake til sin celle.
I 1051 (?) informerte Kyrillos sin sønn om sin avgjørelse om å bli munk, og han sa at sønnen aldri ville se ham igjen hvis han ikke ønsket å motta tonsuren også, og i det tilfellet ville han sjelden se sin mor og søster og da bare utenfor klosteret. Sønnen ønsket å bli værende hos sin far og Kristus, så han nektet å slutte seg til sin mor og søster. Faren hadde en visjon hvor han leverte en liturgisk gave til en mann i hvitt, og han bestemte seg da for å teste sønnen. Han holdt ham i klosteret i førti dager, og da gutten fortsatt ikke ønsket å vende tilbake til moren, mottok han tonsuren. Sønnen avsto fra kokt mat på mandager, onsdager og fredager og gikk aldri ut av klosteret, men atten måneder etter sin tonsur ble han syk og døde.
Da det i 1064 (?) inntraff angrep fra petsjenegene rundt Derkos, søkte Kyrillos tilflukt i et kloster ved Bosporos og Marmarahavet, hvor det var en berømt hegumen (abbed) som ble oppsøkt av viktige personer fra Konstantinopel og enda lenger unna. Men disse besøkende begynte snart å konsentrere seg om Kyrillos, noe som gjorde hegumenen sjalu. Han angrep Kyrillos for hans asketiske livsstil, anklaget ham for arroganse og for å tiltrekke seg simple mennesker. Men han ble overrasket og angret da Kyrillos falt ned ved hans føtter og takket ham for hans berettigede kritikk og ba ham inntrengende om å fortsette å be for ham. Han hadde en visjon av en angripende drage som han drepte, noe han tolket som at ydmykheten seiret over hans arroganse. Men sjalusien fortsatte til Kyrillos ble tvunget til å dra hjem. Da hadde trusselen fra petsjenegene gått over, så Kyrillos vendte tilbake til sitt kloster ved Derkos.
I 1071 ble Kyrillos sendt av munken Hilarion til Anna Dalassene i begynnelsen av regjeringstiden til keiser Mikael VII Dukas (Parapinakes) (1071-78). Anna Dalassene (gr: Ἄννα Δαλασσηνή) (ca 1025/30-1100/02) var en bysantinsk adelskvinne som spilte en betydelig rolle i familien Komnenos overtakelse av makten på 1000-tallet. Som Augusta, en tittel gitt henne av hennes sønn, keiser Alexios I Komnenos (1081-1118), i stedet for hans hustru keiserinne Irene Doukaina (Eirene), styrte hun imperiet under sønnens mange fravær under lange hærtog mot tyrkiske og andre inntrengere i det bysantinske riket.
Anna Dalassene, som på det tidspunktet ennå ikke var blitt keiserinne, anerkjente Kyrillos’ hellighet og falt ned for hans føtter og ba om hans velsignelse og råd, som han ga. Hun overtalte ham til å ta imot noen penger, som han for det meste ga til de fattige på veien hjem. Kyrillos ble også høyt æret av keiser Alexios I Komnenos. Han sendte i 1091 Mikael Dukas (bror av keiserinne Irene) til Kyrillos i hans kloster etter å ha overbevist ham om at han ikke var en demon. Han etterlot seg donasjoner til Kyrillos’ hustru og datter, og han rapporterte til keiser Alexios om Kyrillos’ hellighet. Alexios gledet seg over at det han hadde hørt var sant. Senere dro den keiserlige familie med hele sitt hushold for å møte Kyrillos og diskutere åndelige spørsmål med ham. De ble berømmet for å sørge for de fattige og syke ved barnehjemmet i Hagios Paulos og for hans seier over og omvendelse av petsjenegene. Keiseren ga klosteret immunitet fra all skattlegging (exkousseia) og ga ham fem pund gull for de fattige og ett pund for klosteret. De og deres følge ga sine kostbare klær til munkene, som solgte dem tilbake til dem.
Under en alvorlig hungersnød i området rundt Derkos rundt 1091, da em stor folkemengde samlet seg ved klosteret etter at Kyrillos hadde delt ut de fem pund gull som keiseren hadde gitt dem, beordret han sin disippel til også å dele ut det ene pundet med gull som keiseren hadde gitt til klosteret. Da de fattige ropte på flere almisser, ba han de motvillige munkene om å dele ut de åtti nomismata de hadde tjent gjennom sitt arbeid, men da de fattige ba om mer, forklarte han dem at klosteret ikke hadde mer penger. Kyrillos lovte sine munker at de åtti nomismata som de hadde tjent, men sett delt ut til de fattige, ville gis tilbake hundrefold av Gud. Og noen få dager senere later ga Georgios Palaiologos, som var svært glad i Kyrillos, ham en veske med gull i bytte for hans bønner.
I år 1100 ble en eiendom som Konstantinos Khoirosphaktes eide nær klosteret, tilbudt til Kyrillos. Han kunne disponere den som han ville eller selge den for å gi salgssummen til de fattige for giverens sjels frelse, men Kyrillos avslo eiendommen. Han siterte en guddommelig advarsel mot rikdommens fristelser han hadde hørt da han lå på sin matte.
I 1104 var Kyrillos rundt nitti år gammel og plaget av dårlig helse, men likevel ga han ikke opp sin asketiske livsstil. I dette året fikk han besøk av keiser Alexios I med familie og hushold. Ettersom han hørte dårlig, spurte keiseren ham via en munk om dette var et godt tidspunkt å sette i gang et hærtog mot tyrkerne. Men Kyrillos rådet ham til å vente på et mer fordelaktig tidspunkt og ga ham sin velsignelse. Augusta Irene Doukaina fulgte sin mann Alexios på hans besøk, og da hun så hvor svak Kyrillos var, matet hun ham med sine egne hender og ga ham litt vin å drikke. Alexios så at kirken i Kyrillos’ kloster var falleferdig, så han ga ordre om at den skulle rives helt ned til fundamentene og deretter bygges opp igjen. Mens klosterkirken ble gjenoppbygd på keiserens ordre, ba han om at et lam skulle gis til bygningsarbeiderne for å spise. Da en av dem ble besatt av demoner og fikk et anfall, sendte Kyrillos litt vann, og med det ble han helbredet.
I 1105 fikk Kyrillos besøk av Eumathios Filokales (gr: Εὐμάθιος ὁ Φιλοκάλης), en høytstående bysantinsk militær leder og administrator under keiser Alexios I, da guvernør av Kypros (1093-ca 1112). Kyrillos mottok ham med skarpe ord og beskyldte ham for grådighet, urett og arroganse, og han falt da for den hellige mannens føtter. Da hjalp Kyrillos ham med å reise seg og ba ham sette seg ved siden av ham, og han formante ham i faderlige ordelag, og han dro med helgenens velsignelse. Imidlertid fortsatte han på sin syndige vei.
Da Nikolaos Kataskepenos, forfatteren av Kyrillos’ biografi, i 1107 spurte den hellige mannen om krigen mot Bohemund I av Taranto i normannisk Italia (Boëmund, Bohemond; lat: Boemundus; gr: Βαϊμούντος, Βοημούνδος; it: Boemondo) (ca 1054-1111), Robert Guiscards sønn og en av lederne for Det første korstog, ble han fortalt om en profetisk visjon. Kyrillos hadde hatt en drøm hvor en svart hund ble trukke t og kastet for keiserens føtter. Dette ble sagt å være en forsikring om at Alexios I ville beseire Bohemund.
Keiseren sørget for å innrullere ekstra styrker fra utlandet da tiden kom, og han utnevnte Alexios Komnenos, sebastos og andre sønn av Isaakios Sebastokrator, til hertug av Dyrrakhion, styrket byen og samlet en flåte fra imperiets øyer og kyster, og han motsa dem som sa at han burde vente for å spare penger. Han ble fulgt av Irene på første del av felttoget mot Bohemund. Etter å ha tilbrakt fjorten måneder i vest, hørte han at Bohemund var forsinket i Lombardia og ikke ville krysse stredene før vinteren, så han sendte hjem sine menn og trakk seg tilbake til Thessaloniki.
I sitt 96. år var Kyrillos fortsatt i stand til å gå omkring sommeren 1110, men om høsten ble han sengeliggende, ikke på grunn av noen sykdom, men på grunn av alderdom. Senere mistet han kontrollen over blæren, hans stemme ble svakere og han var ute av stand til å bevege seg. Den disippelen som var forventet å se til ham, forsømte ham, og han ble liggende i sin egen urin i sengen. Dette varte til Nikolaos Kataskepenos ankom, skiftet hans klær og sengetøy og vasket hans markinfiserte sår med varmt vann. Han hadde overlevd i flere dager uten mat. Han snakket med Nikolaos om fortiden, sin hustru, moderasjon i kosten, sin tid i marinen, hans anlegg for gråt, hans vegring mot å avbryte sin faste (i tilfelle han ikke kunne begynne igjen) og hans ønske om ikke å begraves inne i kirken ettersom han betraktet seg som uverdig til en slik ære, i stedet ønsket han å bli gravlagt i sin brors grav.
Den 2. desember 1110 døde Kyrillos mens han takket Gud for de goder han hadde fått. Han var æret av alle også de ydmyke og de fattige, og det begynte raskt å skje mirakler. Rett etter sin død viste han seg i snøhvite klær, båret av to strålende menn til himmelen, som åpnet seg og dekket dem i sterkt lys mens han fortalte at han kom til å utføre mirakler. En gammel kvinne hadde en visjon hvor hun så med egne øyne Klapas, en innbygger fra Filia, som fortalte henne om at Kyrillos hadde helbredet ham for brokk og bekreftet at han hadde utført mange andre mirakler i sitt liv.
Kyrillos’ minnedag i Den ortodokse kirke er dødsdagen 2. desember.
Kilder: Infocatho, nominis.cef.fr, johnsanidopoulos.com, db.pbw.kcl.ac.uk – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 18. mai 2020