Den hellige Lioba (Leoba, Liobgytha) ble født ca år 710 i en fornem familie i Wessex i England. Hennes egentlige navn var Truthgeba, «Guds gave», fordi foreldrene hadde ventet lenge på et barn. Hennes mor Ebba var en slektning av den hellige Bonifatius, Tysklands apostel, og hun ga datteren tilnavnet Lioba, fordi hun hadde henne så kjær. Det samme ble hun siden kalt av nonnene som sto under henne, og av samme årsak. Hun ble først utdannet i nonneklosteret i Minster in Thanet og deretter ca 735 i Wimborne i Dorset, der hun ble nonne under den begavede abbedisse Tetta.
Hun brevvekslet i flere år med sin slektning Bonifatius i Tyskland, og den sjarmerende teksten av hennes første brev er ennå bevart. I 748 sendte Tetta etter anmodning av Bonifatius tretti av sine nonner under ledelse av Lioba ut for å hjelpe ham i misjonsarbeidet i Tyskland ved å grunnlegge kvinneklostre.
Nonnene bosatte seg i Tauberbischofsheim (Bischofsheim) ved Würzburg i Franken, muligens i Bonifatius' egen tidligere bolig, under Lioba som abbedisse. Hennes biografi av Rudolf av Fulda, skrevet omkring femti år etter hennes død og basert på vitnemål fra fire av hennes ledsagere, tegner et tiltrekkende portrett av henne. Det fortelles at hun var vakker, alltid vennlig og smilende, intet kunne få hennes tålmodighet til å briste, og hun var like intelligent som edelmodig. Det ble sagt at «de hellige skrifter var aldri ute av hennes hender», og hun ledet en kommunitet hvor man følte seg hjemme.
Klosteret ble raskt en kraft i den tyske misjonen. De fulgte den hellige Benedikts regel og var hardt arbeidende kvinner, som både var i stand til å lese og skrive, hadde noe kjennskap til latin og kunne gi kvalifisert hjelp til misjonsprestene. Alle måtte også gjøre manuelt arbeid i scriptoriet, kjøkkenet, bakeriet, bryggeriet og hagen, men alt var underordnet den offentlige bønn for Kirken. Klosteret ble så høyt verdsatt at abbedisser for andre hus gjerne ble hentet derfra. Lioba ble kjent nær og fjern, hennes naboer kom til henne i enhver nød og fare og både biskoper og verdslige stormenn ba om hennes råd.
Før sin siste misjonsreise til Friesland i 754 sa Bonifatius farvel til henne, anbefalte hennes omsorg til både den hellige Lullus og til munkene i Fulda, og sa at han ville at hennes legeme skulle gravlegges i nærheten av hans. Etter hans død pleide hun å få det privilegium å besøke Fulda.
Da Lioba hadde vært abbedisse i 28 år, trakk hun seg i 776 tilbake til et annet nonnekloster i Schornsheim ved Mainz, men en gang besøkte hun Karl den Stores hoff i Aachen på invitasjon av hans dronning Hildegard, som hadde blitt en nær venn i hennes modne alder.
Ikke lenge etter, den 28. september 782 døde hun i Schornsheim. Hun ble gravlagt like ved St. Bonifatius i Fulda. Hennes relikvier ble overført, først i 819, igjen i 839, og hviler nå i krypten i kirken i kvinneklosteret på Petersberg i Fulda.
Hennes minnedag er 28. september. Den hellige Rabanus Maurus satte hennes navn i sitt martyrologium ca 836, og det opptrer også i litanier fra 800-tallet. Hennes kult har alltid vært sentrert i Tyskland, men overraskende nok har hun vært lite kjent i England. Hennes navn står i Martyrologium Romanum. Hun blir avbildet som benediktinerinneabbedisse med en bok som det ligger en klokke på, omgitt av lyn, som hun en gang skal ha avverget.
I Tyskland finnes en egen kongregasjon oppkalt etter henne, Benediktinerinnene av den hellige Lioba, og de har også et kloster på Frederiksberg i Danmark.