Etter farens død ble Laura sendt for å bo hos sine besteforeldre på morssiden, som bodde på gården «La Vivora» i nærheten av Amalfi. Fra hennes første år var hennes liv rikt på uforståeligheter og smerter. Hun visste hva det ville si å lide som fattig og farløs, mens hun tryglet om kjærlighet fra familien. Hun aksepterte med kjærlighet offeret som dominerte hennes vanskelige vei. Guds ånds inngripen og åndelig lesning, spesielt av Skriften, førte henne på den kontemplative bønnens og botens vei. Bestemoren var dypt religiøs og ga datterdatteren en utmerket oppdragelse, og det i en slik grad at hun pugget katekismen, og i juli 1881 mottok hun sin første kommunion i en alder av syv år. Hun skulle senere si at hun fra det øyeblikket begynte sitt liv i bønn og hengivenhet til Det hellige sakrament.
Laura gikk på barneskolene i Aná og i Amalfi, hvor hennes mor arbeidet som lærer. Videre skolegang var egentlig ikke mulig på grunn av fattigdommen, men da hun var seksten år gammel, bestemte moren at hun trengte datteren for å hjelpe familien i deres økonomiske vanskeligheter, så hun ba Laura om å utdanne seg til lærer. Til tross for sin manglende utdannelse ble hun opptatt på Normale de Institutoras i Medellín med det formål å bli grunnskolelærer. Hun utmerket seg til og med blant medelevene med sine gode karakterer.
Laura ble en dyktig lærer og oppdrager av kristne generasjoner. Først arbeidet hun som lærer flere steder i fattigkvarterene i Antioquia Medellín og deretter ble hun direktør for Colegio de La Inmaculada i Medellín, som i 1906 ble stengt på grunn av bakvaskelser mot direktør Laura. Fra 1907 til 1913 underviste hun i La Ceja, Marinilla og Medellín. Hun nøyde seg ikke med å gi elevene akademisk kunnskap, men søkte å utbre evangeliets lære og verdier. Hun følte seg også tiltrukket av et religiøst liv, og hun ønsket å bli nonne i et karmelittkloster. Men samtidig vokste ønsket om å bringe evangeliet til alle jordens hjørner, til dem som aldri hadde møtt Jesus Kristus.
I 1914 grunnla hun en religiøs kongregasjon med støtte fra biskop Maximiliano Crespo av Santa Fe de Antioquia, «Misjonssøstre av Den uplettede Maria og den hellige Katarina av Siena» (Hermanas Misioneras de Maria Inmaculada y Santa Catalina de Siena), nå «Misjonærer av Moder Laura» (Misioneras de la Madre Laura – MML). Hun tok ordensnavnet Laura av St. Katarina av Siena.
I løpet av sine år med religiøst liv underviste, assisterte og beskyttet Laura de innfødte, og hun forsvarte dem overfør de sivile myndighetene og nybyggere som ønsket å overta deres land, Hun brukte gjeldende lovgivning for å bevare deres kultur og umistelige rettigheter. Med sine skrifter rettet mot regjeringen støttet hun også urfolkets eiendomsrett til det enorme territoriet som hadde tilhørt dem i mange århundrer før europeerne «oppdaget» og erobret Amerika.
Den 16. november 1916 kom den første kirkelige godkjennelse av hennes institutt, 1. januar 1917 avla hun sine første løfter, og den 18. desember 1924 avla hun sine evige løfter. I 1914 ble hun valgt til den første generalsuperior for kongregasjonen, som hun ledet til 1929 og senere fra 1938 til sin død.
Fra hennes penn kom ulike skrifter som Cartas Missionales y Aventura de Dabeiba, historiske arbeider som Lampos de luz Proyecciones de un corazòn Humano-divino, verker som Visitas Eucaristicas, Manual de Oraciones og Voces Misticas de la Naturaleza fungerte som støtte for bønnen til sine misjonsdøtre. Verker som Constituciones, Circulares og Directorio presenterer hennes kongregasjons åndelige og kanoniske struktur. Laura skrev også flere artikler for bladet hun grunnla, Rivista Alma. Her beskriver hun skjebnen til de innfødte og inviterer til å dyrke en kristen samvittighet som interesserte seg for dem. Det er også bevart tusenvis av brev til kirkelige og sivile myndigheter i flere land, til prester, ordensfolk og legfolk som skrev til henne. Hennes selvbiografi er hennes viktigste verk, skrevet etter forslag fra claretinerpateren Esteban Le Doussal, er en bok av personlige betroelser. Der viser hun sin «kjærlighetens pedagogikk» tilpasset de innfødtes mentalitet.
Etter først å ha arbeidet i prefekturet Dabeiba, hvor hun påbegynte et apostolat blant indianere i regionen Urabá, måtte hun etter ti år forlate regionen fordi myndighetene ikke godkjente deres måte å være religiøse og misjonær på. Faktisk brøt hennes misjonsarbeid med den tradisjonelle formen, med kvinner som misjonærer i første rekke i evangeliseringen i Latin-Amerika. Senere grunnla hun i bispedømmet Santa Rosa de Osos generalatet og novisiatet, som imidlertid måtte forlates nesten umiddelbart på grunn av visse vanskeligheter. Deretter flyttet hun til bispedømmet Santa Fe de Antioquia, og til slutt, i 1940, fant hun en endelig plass i Medellín.
Den utrettelige misjonæren Moder Laura tilbrakte sine siste ni år i rullestol uten å forlate sitt ordets og pennens apostolat. Etter en lang og smertefull sykdom døde hun den 21. oktober 1949 i Medellín, 75 år gammel. Hennes misjonskongregasjon besto da av 467 søstre i nitti hus i tre land. I dag arbeider kongregasjonen i nitten land i Amerika, Afrika og Europa. Hennes grav befinner seg i Carrera 92 No 34 D 43, Barrio Belencito i Medellín i Antioquia i Colombia.
Hennes saligkåringsprosess ble åpnet den 4. juli 1963 i kapellet i den erkebiskoppelige kurie i Medellín. Den 22. januar 1991 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 7. juli 2003 undertegnet den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Det gjaldt en 86-årig kreftsyk kvinne som i 1994 ble fullstendig helbredet etter Moder Lauras forbønn. Den 25. april 2004 ble hun saligkåret av paven på Petersplassen i Roma.
Den 20. desember 2012 undertegnet pave Benedikt XVI (2005-13) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et nytt mirakel på hennes forbønn. I et konsistorium den 11. februar 2013 godkjente pave Benedikt XVI planene for helligkåringen av flere nye helgener, som ble berammet til søndag 12. mai. Disse var Laura Montoya Upegui samt De 800 martyrene fra Otranto og Maria Guadalupe Garcia Zavala SSMMP. Men denne nyheten ble stilt fullstendig i skyggen da paven sjokkerte de forsamlede kardinalene med å kunngjøre på latin at han aktet å abdisere den 28. februar.
Hennes minnedag er dødsdagen 21. oktober.
Kilder: Resch (B5), Patron Saints SQPN, vatican.va, EWTN/OR, Zenit - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 7. juli 2005