De tre salige karmelittsøstrene av Guadalajara ( -1936)

Borgerkrigen i Spania brøt ut den 18. juli 1936 med Francos militærkupp. For bakgrunn, se Martyrer fra Den spanske borgerkrigen. De tre karmelittsøstrene ble martyrdrept en uke etter krigsutbruddet.

Marciana fikk sin første utdannelse av Søstrene av Den hellige Familie. Den 3. juni 1910 ble hun fermet (konfirmert) og den 1. mai 1913 mottok hun sin første kommunion. Hun drømte svært tidlig om å tre inn i et karmelittkloster, ikke minst foranlediget av å lese boken «En sjels historie» av den hellige Teresa av Jesusbarnet. Hun forberedte seg gjennom aktiv innsats i sin menighet, medarbeid i Vincentkonferansene og med iver for misjonen. Hun ble også ivrig medarbeider for Juan Vicente Zengotita i utbredelsen av «Mariakorene» for misjonen, som hun selv var blitt medlem av den 29. mars 1924. Men hun kunne ikke tre inn i klosteret før hun var 24 år, ettersom hun måtte ta seg av sin far, som var blitt enkemann.

Den 14. juli 1929 kunne hun tre inn hos de reformerte eller uskodde karmelittene (Ordo Sororum Discalceatarum Beatae Virginis de Monte Carmelo – OCD) i klosteret St. Josef i Guadalajara. Ved ikledningen den 19. januar 1930 fikk hun ordensnavnet søster Maria Angeles av St. Josef (María de los Angeles de San José). Den 21. januar 1931 avla hun de første løftene, og den 21. januar 1934 avla hun de evige løftene.

Søsteren var ikke sr. Maria Pilars eneste gode forbilde. De hadde også en bror som var prest. Han var sogneprest i Torrellas (1887-91) og deretter i Corella (1891-98). Hos ham hadde den unge Jakoba tilbrakt mange måneder i barndommen og ungdommen.

I karmelklosteret utviste sr. Maria Pilar alltid en sterk tro og eukaristisk fromhet, og hengivent utøvde hun sine embeter som sakristan og portnerske. Hun levde et begivenhetsløst liv, var lykkelig over å kunne tjene andre og var spesielt hengiven eukaristien.

Etter to års forberedelse på ordenskallet under veiledning av sin fromme presteonkel, trådte hun den 2. mai 1925 inn hos de reformerte eller uskodde karmelittene i klosteret St. Josef i Guadalajara. Ved ikledningen den 4. november 1925 fikk hun ordensnavnet Teresa av Jesusbarnet og av St. Johannes av Korset (Teresa del Niño Jesús y de San Juan de la Cruz). Den 7. november 1926 avla hun sine første løfter, og den 6. mars 1930 avla hun de evige løftene.

Hun hadde i følge beskrivelsene et livlig temperament og en impulsiv karakter, som hun måtte tøyle for å tilpasse seg klosterets regler. Hun hadde en spesiell hengivenhet for Maria og var en omsorgsfull sykepasser. Hun ser ut til å ha imøtesett martyriet med uvanlig munterhet, og ved en av de siste middagene de spiste sammen i klosteret, sa hun til de andre: «Vi må spise mye så vi har massevis av blod å utgyde for Kristus Kongen.»

Da Guadalajara den 22. juli 1936 falt i hendene på de republikanske militssoldatene, var karmelittsøstrene redde for at klosteret ville bli satt i brann. Så om ettermiddagen ga presten kommunion til de atten søstrene mens han med skjelvende røst sa: «Motto som viaticum». Deretter fortærte han i ærbødighet resten av hostiene, og så forlot han og søstrene sitt kloster i sivile klær to og to for å søke ly i herberger eller hos bekjente. Like etter ble klosteret overtatt av republikanerne.

Den første natten tilbrakte de tre søstrene sammen med priorinnen og en syk søster i kjelleren på Hotell Hibernia. Klokken fem neste morgen resiterte de bønnene fra sitt breviar. Den femte søsteren hadde en hjertesykdom og fikk et mindre atakk. De ble da flyttet til hotellets toppetasje, hvor de kunne se ut over byen og se røyken fra mange branner. Terroren økte for hver time etter hvert som nyhetene kom om så manges død, inkludert slektninger og venner. Bare fem prester i hele byen unnslapp nedslaktingen.

Tolv søstre var samlet i hotellet, men alle hus ble konstant ransaket, og vertinnen ble engstelig og sa at hun bare kunne ha tre av dem. Priorinnen og den syke søsteren flyttet til et pensjonat i den samme gaten, hvor det allerede bodde to karmelitter og det var plass til to til. Sr. Teresa av Jesusbarnet foreslo da overfor sine to medsøstre sr. Maria Pilar og sr. Maria Angeles at de skulle følge henne til et annet hus, hvor noen venner av sr. Teresa bodde.

Om ettermiddagen den 24. juli dro de tre søstrene for å finne et sikrere tilfluktssted. De gikk opp gaten Teniente Figueroa. Nær Palace Hotell var en parkert jeep hvor noen militssoldater spiste lunsj. Plutselig gjenkjente en kvinnelig militssoldat de tre kvinnene som ordenssøstre fra karmelklosteret. De skremte søstrene flyktet inn i gaten Francisco Cuesta og søkte tilflukt i vestibylen i nr 5. Men de klarte ikke å komme seg inn i huset og måtte gå ut på gaten igjen. Der hisset kvinnen opp sine kamerater til å skyte mot de tre. Sr. Maria Angeles ble drept med det samme. Sr. Maria Pilar falt sammen dødelig såret og ble brakt til Røde Korshospitalet, hvor hun døde kort etter.

Sr. Teresa av Jesusbarnet kom seg unna, men ble innhentet av en militsmann ved navn Palero, som lot som han ville beskytte henne. Hun fikk tilbud om å redde livet til gjengjeld for «visse syndige tjenester», men hun nektet. Da tok han henne med i nærheten av kirkegården, hvor han forsøkte å få henne til å si: «Lenge leve kommunismen!» Til det kunne hun bare rope: «Viva Cristo Rey!» (Leve Kristus Kongen!) Da ble hun skutt mot kirkegårdsmuren.

Umiddelbart etter mordene ble de tre nonnene kastet i en fellesgrav. Men den ble åpnet den 15. juli 1941, og da gjenkjente man søstrene på skapularene og krusifiksene på brystet. De jordiske restene av de tre nonnene ble to dager senere brakt til klosteret og gravlagt der. Ved deres grav fulgte snart mirakuløse bønnesvar.

De tre karmelittsøstrenes martyrium ble anerkjent den 22. mars 1986, og de fikk da tittelen Venerabilis («Ærverdige»). De ble saligkåret den 29. mars 1987 av pave Johannes Paul II i Roma som de første martyrene fra Den spanske borgerkrigen. Deres minnedag er dødsdagen 24. juli. Deres dødsdag 24. juli er i karmelittordenen minnedagen for De 16 karmelittsøstrene fra Compiègne, som døde som martyrer under Den franske revolusjon (utenom ordenen minnes de den 17. juli).