De hellige 20 Mar Saba-martyrene av 797

Disse hellige martyrene kom fra klosteret (lavraen) Mar Saba (St. Sabas) i den ville kløften mellom Jerusalem og Dødehavet i Palestina. Det var en halveremittisk kommunitet grunnlagt av den hellige Sabas rundt 478 (483?) på et sted som Jomfru Maria hadde vist ham i en åpenbaring. En lavra er en samling av eneboerhytter rundt en kirke.

Stefan Undergjøreren – en annen enn den hellige Stefan av Mar Saba (d. 794) – også kjent som Stefan Poeten, var en hymneskriver i Mar Saba-munkenes tradisjon. På anmodning av hegumen Basilios skrev han en detaljert beretning av hvordan tyve av hans medmunker ble martyrdrept av araberne i 797. Mange flere ble såret og noen få kom seg unna, en av dem var Stefan selv.

Syria og Palestina var gått tapt for det romerske imperiet allerede da keiser Heraklios i 636 ble beseiret av perserne, men på slutten av århundret hadde det persiske styret blitt erstattet av arabisk dominans. På slutten av 700-tallet hadde den arabiske hovedstaden blitt flyttet fra Damaskus til Bagdad. Deres kalifer, allerede langt borte, var mer opptatt av deres langstrakte imperium enn med lov og orden i Palestina.

Araberne kjempet mot beduinstammene i Palestina, herjet landet og de kristne byene og landsbyene som Gaza, Ascalon og mange andre, brente klostre og plyndret kirker. De var trolig ikke annet enn røverbander som kunne opptre med straffrihet. Klosteret Mar Saba synes å ha blitt spart i begynnelsen, ettersom de arabiske gruppene var herjet av indre splittelse, men kommuniteten levde i stor frykt. To ganger forsøkte sarasenerne å plyndre Mar Saba, men Guds forsyn berget dem begge gangene.

Munkene kunne ha dratt i sikkerhet inn til Jerusalem, Men de vurderte det slik at det ville være feigt å rømme, tatt i betraktning Kristi ord om at hans disipler ikke skulle frykte dem som bare kunne drepe legemene. De var også oppmerksomme på at hvis de overga klosteret, ville det uunngåelig snart bli plyndret og bli ubeboelig for fremtidige generasjoner. Klosteret St Chariton var allerede forlatt og redusert til ruiner.

Men så slo noen av røverbandene seg sammen, og om morgenen den 13. mars 797 dukket det opp en gruppe på rundt seksti bevæpnede arabere ved klosteret. Noen av prestene forsøkte å avlede dem og forklarte om sitt fredelige kall som eremitter som hadde forlatt verden. I sin gjestfrihet hadde de tidligere behandlet kristne og arabere likt og var villige til å gjøre det igjen. Men røverne ønsket bare penger. Munkene innvendte at de ikke hadde noen, bare et slunkent lager av matvarer og gamle klær. Dette provoserte araberne så sterkt at de sendte av gårde en skur av piler og drepte tretten og såret rundt tretti munker. Deretter gikk angriperne løs på cellene, som de satte i brann. De ville sette fyr på klosterkirken også, men da de så at en gruppe kom til hjelp, trodde de det var en hær som kom fra Jerusalem, så de satte av sted med det lille byttet de kunne få med seg. P. Thomas, en erfaren lege, begynte å hjelpe dem som fortsatt var i live.

Få dager senere, mens patrene feiret vigilien for Palmesøndag i kirken, ankom det tre djerve munker dekket av svette, sendt av munkene i den gamle lavra for å advare dem om at araberne ville komme i et enda større antall samme natt. To andre munker ankom senere, en gammel prest med en ledsager, som brakte med seg et brev fra munkene i St. Euthymius' kloster som sa at en gruppe arabere var på vei. To grupper arabere planla altså å samle seg ved Mar Saba.

Ettersom noen sider mangler fra manuskriptet, vet vi ikke hva som skjedde mellom Palmesøndag og Skjærtorsdag. Historien fortsetter med at araberne angrep munkenes kommunitet på Skjærtorsdag den 20. mars. De overfalt munkene med alle tenkelige våpen, inkludert steiner, og ingen slapp unna uten noen mer eller mindre alvorlige skader. Ofrene ble ført inn i kirken, men noen klarte å unnslippe til hulene eller fjellkløftene. Noen få lyktes i å holde seg fullstendig skjult.

Den hellige Anastasius var arkimandritt (superior) for lavraen.

Den hellige Johannes, en ung munk som var gjestemester, det vil si at han hadde ansvaret for reisende, ble kraftig slått, og han fikk senene skåret av på hender og føtter. Selv om han allerede hadde fått alvorlige skader og var halvdød, klarte han å rømme, men araberne kjente ham igjen og grep ham, og deretter dro de ham etter føttene fra toppen av klippen over de steinete stiene ned til kirken, slik at skinnet ble revet av ryggen hans. Der dumpet de ham med knapt en livsgnist igjen. Den skulle slokkes av røyken fra brannen, som også drepte hans medbrødre.

Den hellige Sergius var fra Damaskus, kanskje sakristanen, i alle fall under personlig ledelse av hegumenen. Han visste hvor de hellige kar hadde blitt gravd ned. Da han så de sårede munkene bli drevet inn i kirken, mistenkte han at de ville bli torturert, og dermed flyktet han, siden han fryktet han ikke ville være sterk nok til å holde på hemmeligheten. Han hadde kommet ganske langt da han ble oppdaget av vaktene som var satt opp for å oppspore flyktninger.

De stakk spydspissene i siden på ham og prøvde å tvinge ham tilbake til klosteret. I et utbrudd av mot svarte han rolig: «Jeg kommer ikke til å vende tilbake bare fordi dere gir meg ordre om det. Dere beordret oss inn i kirken i dag, men det var verken for å be eller tilbe Gud». De ble forbløffet over hans ånd, men de gjentok truslene og fortsatte å beordre ham tilbake til klosteret. Da han ikke ville adlyde, rev de av ham klærne og truet med å hogge hodet av ham, men han svarte: «Jeg kommer ikke å vende tilbake på deres bud, men hvis dere vil hogge hodet av meg og Kristus tillater dere å gjøre det, er det ingenting som stanser dere».

Deretter bøyde han nakken for sverdet, som en annen bror som ble tatt sammen med ham, senere fortalte. Sergius fikk tre hogg med sverdet. Deretter ble tunge steiner lagt oppå hans legeme slik at det ble fullstendig knust under vekten. Han var dermed den første til å dø.

Noen av prestene gjemte seg i en hule som de arabiske speiderne hadde mistanke om at var et skjulested. En av dem, den hellige Patrick, hvisket til brødrene som gjemte seg sammen med ham: «Ikke vær redde. Jeg vil gå ut alene og møte døden. Imens, sitt her og be». Deretter gikk han ut og overga seg og prøvde å narre araberne til å tro at han var den eneste som hadde søkt tilflukt der. Han sprang mot kirken for å avlede dem, og der skulle han komme til å dø sammen med de andre.

De fleste munkene var blitt tvunget inn i kirken eller det tilstøtende gjestehuset, hvor arabernes leder nå krevde penger i bytte mot deres liv og deres kirkes sikkerhet. Munkene innvendte at de ikke hadde den summen som ble forlangt (4.000 gullstykker), og at det ville de aldri komme til å ha, men de tilbød alt de hadde, det vil si sine klær og alt som måtte finnes i cellene. Araberne ble rasende over dette svaret og fikk tak i regnskapsføreren. De stilte ham opp mot veggen med armene utstrakt som et kors mens mennene spente buene og holdt pilene klare. Men uansett trusler sto munkene fast ved sin erklæring om at de ikke hadde noen penger eller verdisaker.

Stefan skriver ofte om den gjensidige nestekjærligheten som bandt disse mennene sammen og anførte som eksempel i tillegg til Patricks edle handling, deres beskyttelse av Thomas doktoren. Han var hegumen for den gamle lavra på den tiden, og hans navn var kjent for araberne, som ga munkene ordre om å identifisere ham. Men ingen ville gjøre det. Da araberne fikk nok av deres motstand, tvang de fedrene inn i en passasje ved kirken, som hadde hatt en dør inn til gjestehuset i den hellige Sabas' tid, men som senere var blitt gjenmurt. Ved inngangen til passasjen samlet araberne kratt og kvister og satte fyr på dem slik at munkene innenfor ble kvalt av røyken. Med jevne mellomrom tilkalte torturistene munkene til å komme ut gjennom flammene, spurte dem igjen ut om de skjulte skattene før de drev dem tilbake. Deretter kastet de på mer brensel. Til slutt, da de skjønte at de ikke kunne få noen informasjon om verdisakene fra noen av dem, plyndret de cellene, gjestehuset og kirken, og deretter stakk de av.

Sergius døde for sverdet, atten andre døde av kvelning (blant dem Johannes og Patrick), men i tillegg kommer en annen munk som døde snart etter, etter å ha nektet å bli behandlet av en kirurg. Angrepet skjedde den 20. mars 797. Om kvelden på langfredag kom de munkene som hadde gjemt seg i høydene, tilbake til lavraen, hvor de bar likene av sine myrdede medbrødre til kirken og gravla dem der. Det heter at barbarene som plyndret klosteret, ble straffet av Gud. De ble slått av en plutselig sykdom, og alle omkom. Deres lik ble spist av ville dyr.

De tyve martyrenes minnedag er 20. mars, men 19. mars nevnes også. De nevnes i Martyrologium Romanum. Det var ikke første gang kommuniteten i Mar Saba hadde lidd martyrdøden. 44 av dem hadde blitt massakrert av de persiske hærene i 614 (minnedag 16. mai), men kommuniteten var igjen blomstrende da araberne angrep. Kommuniteten eksisterer faktisk den dag i dag.