Den hellige Margareta er i Vesten kjent som Margareta av Antiokia og i Øst som den hellige Marina Stormartyr (Megalomartyr) (gr: Ἁγία Μαρίνα Μεγαλομάρτυς). En stormartyr er en martyr som gjennomgikk uutholdelig tortur og ofte utførte mirakler og i prosessen konverterte hedninger til kristendommen, og som fikk en utbredt kult. De er ofte fra Kirkens første århundrer.
Hennes navn betyr «perle». Det finnes ingen historiske overleveringer om henne, men det antas at hun led martyrdøden i 290 under keiser Diokletian (284-305) i Antiokia i Pisidia, hvor den hellige apostelen Paulus forkynte (Apg 13,14-52), altså ikke den mer kjente Antiokia i Syria. Pisidia var en region i oldtidens Anatolia i Lilleasia nord for Lykia og sør for Frygia, som tilsvarer omtrent dagens tyrkiske provins Antalya. Det eneste som er igjen i dag er ruiner nord for Yalvaç ved Aksehir i Tyrkia.
Om Margareta kjenner vi altså bare legendene. Den best kjente er skrevet av den salige Jakob av Voragine (ca 1226-98), erkebiskop av Genova (1292-98). Han er berømt for sin samling av helgenbiografier som han skrev mellom 1255 og 1266 og ga tittelen Legenda Sanctorum og som noen ganger også kalles Lombardica Historia. Boken ble imidlertid snart kjent som Legenda Aurea («Den gylne legende») fordi folket på den tiden betraktet den som verdt sin vekt i gull. Biografi nr. 89 (LXXXIX) har tittelen OM DEN HELLIGE MARGARETA:
Margareta var fra byen Antiokia. Hun var datter av Theodosios, en hedensk prest. Hun ble overlatt til en amme, og da hun nådde voksen alder, lot hun seg døpe. Derfor la hennes far henne for hat. Da hun var blitt femten år, gjette hun en dag sauene til ammen sammen med noen andre unge piker. Da kom prefekten Olybrius forbi og fikk se denne vakre unge piken. Han ble øyeblikkelig glødende forelsket i henne og sendte straks tjenerne sine av gårde med følgende beskjed: «Gå og få tak i henne! Hvis hun er fribåren, vil jeg ta henne til min hustru, og hvis hun er slave, vil jeg ha henne som elskerinne». Da Margareta ble fremstilt for ham, forhørte han seg om hennes slekt, hennes navn og hennes religion. Hun svarte at hun var av fornem slekt, het Margareta og var kristen. Prefekten sa: «De to første passer veldig godt, for du ser ut som en fornem kvinne og du ligner den vakreste perle! Men det tredje passer slett ikke, at en så vakker og fornem ung kvinne har en korsfestet mann som gud».
Margareta spurte: «Hvordan vet du at Kristus ble korsfestet?» «Fra de kristnes bøker», svarte Olybrius. Da sa Margareta: «Siden man der kan lese både om Kristi lidelse og om Hans herlighet, skulle du skamme deg over å tro på det ene og forkaste det andre!» Hun forklarte at Kristus frivillig var blitt korsfestet for at vi skulle bli gjenløst og sa at Han nå hadde evig liv. Da ble prefekten forarget og befalte at hun skulle kastes i fengsel. Neste dag lot han henne tilkalle og sa til henne: «Dumme pike! Tenk på ditt vakre utseende og tilbe våre guder, ellers vil det gå deg ille!» Margareta svarte: «Jeg tilber Ham som jorden skjelver for, som havet frykter, som vindene og all skapning bever for». Da sa prefekten: «Hvis du ikke bøyer deg for meg, skal jeg se til at kroppen din blir sønderflenget!» Margareta svarte: «Kristus overgav seg til døden for min skyld, derfor dør jeg gjerne for Kristus».
Så befalte prefekten at hun skulle spennes på pinebenken, først med kjepper og så med jernstrigler skulle de flenge henne opp så grusomt at knoklene ble blottlagt. Blodet strømmet fra kroppen hennes som fra den reneste kilde, og de som var der, gråt og sa: «Å Margareta, vi lider i sannhet med deg når vi ser at kroppen din blir revet i stykker på denne grusomme måten. Hvilken skjønnhet har du ikke mistet fordi du ikke tror på gudene! Nå må du da tro på dem, slik at du kan beholde livet». «Dere gir meg dårlige råd», sa Margareta, «la meg være og gå deres vei! Når kroppen min blir pint, vinner min sjel frelse». Til prefekten sa hun: «Din skitne hund! Din grådige løve! Du har makt over kroppen, men Kristus bevarer sjelen!»
Prefekten orket ikke å se alt blodet som fløt og dekket ansiktet sitt med kappen. På hans ordre ble Margareta tatt ned fra pinebenken og ført tilbake til fengselet. Der strålte det et vidunderlig lys, og Margareta bad Herren om at Han måtte la henne få se den fienden som kjempet mot henne. Og straks kom en veldig drage til syne der, men da den angrep henne for å sluke henne, gjorde hun korsets tegn og dragen ble borte. Et annet sted kan vi lese at dragen gapte over hodet hennes og strakte tungen ned under hælene og slukte henne i ett jafs. Men da den prøvde å fordøye henne, verget hun seg med korsets tegn. Ved korsets kraft sprakk dragen, og jomfruen kom uskadet ut. Men denne historien om at dragen slukte henne og så sprakk, ansees som tvilsom og oppdiktet.
Djevelen antok nå menneskeskikkelse for å overliste Margareta. Da hun så ham, knelte hun ned i bønn. Da hun reiste seg, gikk djevelen bort til henne. Han tok henne i hånden og sa: «La det være nok, det du har gjort, og la meg være i fred!»
Men Margareta tok tak i hodet hans og kastet ham i bakken under seg. Hun satte høyre fot på nakken hans og sa: «Bli liggende her, du hovmodige demon, under en kvinnes føtter!» Demonen ropte ut: «Du velsignede Margareta, jeg er beseiret! Og hvis det var en ung mann som hadde beseiret meg, ville jeg ikke ha tatt det så tungt, men jeg er jo blitt beseiret av en sped ungpike! Og det gjør det verre for meg at din far og din mor var mine venner». Margareta tvang ham nå til å fortelle hvorfor han var kommet. Han sa at det var for å overtale henne til å adlyde prefekten. Hun tvang ham også til å fortelle hvorfor han på så mange måter forsøkte å lede de kristne ut i fristelse. Han svarte at han ut fra sin natur hatet gode mennesker, og selv om de ofte jaget ham vekk, fortsatte han allikevel å være deres fiende, fordi han så sterkt ønsket å lede dem på avveie. Siden han misunte menneskene den lykke som han selv hadde mistet, og som han ikke kunne vinne tilbake, prøvde han å ta denne lykken fra alle andre. Han tilføyde at Salomo hadde stengt en umåtelig stor mengde demoner inne i et kar. Men etter Salomos død lot demonene ild strømme ut av karet. Da trodde folk at det var en stor skatt i karet, og derfor slo de det i stykker. Da strømmet demonene ut og fylte luften. Jomfruen løftet nå foten og sa: «Forsvinn, din usling!» Og straks ble demonen borte.
Margareta følte seg nå trygg. Hun hadde jo beseiret fyrsten og ville derfor uten tvil også kunne beseire hans tjener. Neste dag ble hun ført frem for dommeren i nærvær av en stor folkemengde. Da hun igjen avslo å ofre til gudene, ble hun kledd naken, og med flammende fakler laget de gapende sår i kroppen hennes. Alle undret seg da over hvordan en så sped ung pike kunne utholde slike pinsler. Dommeren befalte så at hun skulle bindes og legges i et stort kar fullt av vann. Dette var for at smertene skulle bli verre når pinslene vekslet. Men plutselig rystet jorden, og jomfruen gikk uskadet ut av dette karet, det kunne alle se. Da omvendte 5000 mennesker seg til den kristne tro, og de ble alle dømt til døden for Kristi navns skyld. Prefekten fryktet at enda flere skulle omvende seg og befalte derfor at Margareta straks skulle halshogges. Men han innrømmet henne tid til å fremsi en bønn, og hun bad inderlig for seg selv og for dem som forfulgte henne, og også for dem som ville ære hennes minne og påkalle hennes hjelp. Hun tilføyde at alle kvinner som var i barnsnød og påkalte henne, skulle føde velskapte barn. En røst fra himmelen lot henne få vite at hennes bønner var blitt hørt. Hun reiste seg da fra bønnen og sa til bøddelen: «Bror, løft sverdet ditt og hugg til!» Han hugget til og skilte hodet fra kroppen med ett slag. Slik vant Margareta martyrkronen. Hennes martyrium fant sted den 20. juli, det står det i historien om henne. Men et annet sted står det at det var 13. juli.
En hellig mann sier dette om denne jomfruen: «Den hellige Margareta var fylt av inderlig gudsfrykt, hun var urokkelig i sin tro og alltid ydmyk, hun var prisverdig for sin rettskaffenhet og uforlignelig under lidelse. I henne fantes intet som stred mot den kristne tro. Hennes far hatet henne, men den Herre Jesus Kristus elsket henne».
Andre legender inneholder noen andre detaljer. En forteller at Margareta ble født rundt 275 i Antiokia som datter av den hedenske presten Ædisius. Etter at hennes mor døde tidlig, oppdro en amme henne i hemmelighet som kristen. Da hun var femten år, bekjente hun sin tro for faren, og da hun nektet å omvende seg, ble hun sendt ut av byen. Men hun fikk ly hos sin amme og der gikk hun og gjette sauene da byprefekten Olybrius fikk øye på henne.
Da han ville ha henne som frille eller kone, nektet hun fordi hun hadde viet sitt liv til sin himmelske brudgom Jesus Kristus. Da anga han henne til myndighetene som kristen. Da hun nektet å ofre til avgudene, ble hun torturert og kastet i fengsel. Hun ble pisket, og med jernkammer ble kjøttet revet av kroppen hennes.
I fengselet kom en ildsprutende drage og ville sluke henne, men da hun slo korsets tegn over den, forsvant den. En versjon sier at dragen virkelig slukte henne, men hun hadde et kors i hånden som vokste til et tre og slik sprengte utysket innenfra. En annen variant sier at korset irriterte dragen slik i halsen at den ble tvunget til å spytte henne ut igjen (hun er skytshelgen for barnefødsler). Hun ble til slutt halshogd, og en vennlig enke i Antiokia gravla hennes legeme.
Det ble påstått at historien ble skrevet ned av et øyenvitne, Margaretas tjener Theotimus. Men legenden ble erklært som apokryf av den hellige pave Gelasius I (492-96) allerede i 494, og det fantes ingen gammel kult. Over Margaretas grav i Antiokia ble det senere bygd en kirke. Hennes navn opptrer for første gang i vesten i martyrologiet til den salige Rabanus Maurus (ca 784-856) på 800-tallet, men det var først gjennom korsfarerne at hun ble berømt også i vesten. Ifølge tradisjonen ble hennes relikvier i 908 overført fra øst til San Pietro della Valle ved Bolsenasjøen, så i 1145 til Montefiascone ved Bolsena i provinsen Viterbo. Det hevdes at deler av relikviene ble overført til Venezia i 1213. I Montefiascone finnes hennes relikvier i katedralen som er viet til henne, Santa Margherita. Den ble bygd i 1519 av Michele Sanmicheli. En av den hellige Jeanne d’Arcs (1412-31) berømte «stemmer» tilhørte Margareta av Antiokia. Mer enn 250 kirker er viet til henne i England – den mest berømte er St. Margaret’s i Westminster, sognekirke for Det britiske parlamentet.
Noen mener at Margareta bare er en romanfigur. Hennes rolle som bekjemper av dragen knytter henne til den hellige Georg (ca 280-ca 303), og noen ser i henne den prinsessen som Georg befridde i sin kamp mot dragen. Hun er en av De fjorten nødhjelperne, og ble anropt av kvinner og ved barsel. Dette kan skyldes at hun kom trygt ut av dragens buk. Det at hun virkelig eksisterte og led martyrdøden, er trolig sant, men detaljene i historien er ikke troverdige.
I det tyske språkområdet tilhørte hun i senmiddelalderen sammen med Katarina av Alexandria og Barbara ‘Die Drei Heiligen Madl’ (de hellige tre jomfruer):
«Margaretha mit den Wurm (Margareta med dragen)
Barbara mit dem Turm (Barbara med tårnet)
Katharina mit dem Radl: (Katarina med hjulet)
Das sind die drei Heil’gen Madl».
Sammen kalles de tre også Virgines Capitales.
I følge Breviaret fra Sarum (det gamle navnet på Salisbury) i England lovte Margareta fire ting like før hun ble henrettet: At de som vil skrive eller lese hennes historie, skal få en uvisnelig krone i himmelen. At de som påkaller henne på sitt dødsleie, vil få guddommelig beskyttelse og unnslippe djevlene. At de som vier kirker eller brenner lys til hennes ære, vil oppnå alt nyttig de ber om. At gravide kvinner som påkaller henne vil unnslippe farene ved barnefødsler, og det samme vil deres døtre. Disse apokryfe løftene bidro voldsomt til spredningen av hennes kult. Hennes første biografi på gammelengelsk ble skrevet før den normanniske invasjonen i 1066. Wace, Bokenham og Lydgate var blant dem som skrev hennes biografi.
I vesten har Margareta vært feiret den 20. juli siden 1100-tallet, og i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) står Margareta fortsatt under denne datoen:
Antiochíæ in Pisídia, sanctæ Marínæ seu Margarítæ, quæ virginitáte et martýrio corpus suum Christo dedicásse tráditur.
I Antiokia i Pisidia [nå Tyrkia], den hellige Marina eller Margareta, som antas å ha viet sin kropp til Kristus i jomfruelighet og i martyriet.
I den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum var notisen enda kortere:
Antiochíæ pássio sanctæ Margarítæ, Vírginis et Mártyris.
I Antiokia, lidelsen til den hellige Margareta, jomfru og martyr.
Den ortodokse kalenderen minnes henne den 13. juli, og det samme gjør gamle danske kalendere. I Tyskland ble hun i eldre kalendere feiret den 13. eller 17. juli. Margaretas minnedag 20. juli, som også ble kalt Margretemesse, er avmerket på den norske primstaven som «Mari Vassause» [noen kilder skriver «Marit vassause». Hennes minnedag ble fjernet fra den romerske generalkalenderen ved revisjonen i 1969 og henvist til lokale kalendere. Hun ble altså ikke «avkanonisert», hun ga bare plass til helgener man var sikrere på at virkelig hadde eksistert. I praksis har kulten alltid holdt seg levende og hun minnes fremdeles.
Margareta blir alltid fremstilt med dragen, som hun beseirer med en korsstav eller et krusifiks. Den symboliserer Satan og ligger ved hennes føtter. I mange avbildninger er hun kledd som prinsesse med perlediadem – tegn på renhet på grunn av hennes navn. Hun blir også fremstilt med fakkel og kam, hennes martyrredskaper, også med en engel som rekker henne palme og seierskrone. Et annet attributt er en bok. På noen bilder ses hun sammen med Katarina av Alexandria og Barbara.
Stjørdals kommunevåpen består av en gul drage på rød bunn. Et avtrykk av seglet til Stjordølafylket fra 1344 viser Margareta med dragen. Det er grunnen til at man har valgt en lindorm i det moderne kommunevåpenet. «Etter at Sankta Margareta hadde nedkjempet dragen, gikk den over i det godes tjeneste, tok bolig i lindetreet – og fikk navnet Lindorm». På hvelvet i Torpo stavkirke er det malt scener fra Margaretas martyrium. Margareta med varianter var det mest populære kvinnelige døpenavn i Norge i senmiddelalderen. Hennes tilnavn vassause har nok sammenheng med at dagen falt i slåtten og at man fryktet nedbør på denne tiden. Det samme var forøvrig tilfellet med Jakob våthatt (25. juli).
Kilder: Attwater/John, Farmer, Jones, Bentley, Hallam, Benedictines, Benedictines (2), Benedictines (3), Delaney, Delaney (1), Bunson, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, MR1956, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, nominis.cef.fr, Butler 1866, zeno.org, heiligen.net, snl.no – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 11. mars 1999 – Oppdatert: 6. august 2020