Førti martyrer av Sebasteia (d. 320)

Den salige keiser Konstantin I den Store (306-37; enekeiser fra 324) utstedte i 313 ediktet i Milano som ga de kristne trosfrihet og gjorde dem like for loven med hedningene. Men hans svoger og medkeiser i øst med sete i Caesarea i Kappadokia, Licinius (308-24), bestemte seg for å utrydde kristendommen i sitt område, hvor den hadde fått betydelig utbredelse. Licinius drev og forberedte et opprør mot Konstantin, og ettersom han fryktet mytteri i hæren, bestemte han seg for å utrydde de kristne soldatene. Rundt år 320 beordret han plutselig at alle kristne i Kappadokia skulle avsverge sin tro, og han innførte dødsstraff for alle som mottok kristendommen. Dette reverserte Konstantins toleransepolitikk fullstendig.

Guvernør Agricola av Nedre Armenia offentliggjorde dette dekretet for sin hær, men førti soldater fra den tolvte legion, den såkalte «Tordenlegionen», nektet å lystre, med sin offiser Candidus i spissen. De var av ulike nasjonaliteter, men tilhørte samme legion, som på den tiden var stasjonert i Sebasteia i Armenia (i dag Sivas i tyrkisk Anatolia). De var omvendt gjennom de kristne martyrenes gode eksempel.

Etter at de hadde trått frem og bekjent sin kristne tro, ble de arrestert og forhørt. Da de nektet å ofre til de romerske gudene, ble de kastet i fengsel. Der henga de seg i flittig bønn, og en gang i løpet av natten hørte de en stemme som sa: «Hold ut til det siste, og dere skal bli frelst». Neste dag ble de igjen brakt for guvernør Agricola, som nå prøvde seg med smiger. Han begynte med å prise deres mot, ungdom og styrke, og igjen formante han dem til å avsverge Kristus og dermed vinne keiserens respekt og gunst. Da de igjen nektet, ga guvernøren ordre om at de skulle legges i fotlenker. Men den eldste av dem, Kyrion, sa: «Keiseren har ikke gitt deg rett til å legge oss i lenker». Agricola ble flau og ga ordre om at soldatene skulle føres tilbake til fengselet, men uten lenker.

Etter at verken overtalelser, løfter eller tortur hadde fått soldatene til å falle fra, utarbeidet Agricola en plan som han trodde sikkert ville få dem til å gi opp sin tro. Den straffen de var tiltenkt, er ikke kjent fra noen andre steder. Utenfor bymurene var en tilfrosset elv (Kizilirmak) eller innsjø. En vinterkveld med streng kulde beordret han de førti mennene til å kle av seg og legge seg på isen. Ved bredden av sjøen, hvor de kristne soldatene kunne se det, ble det tent bål og gjort i stand varme bad, slik at de hele tiden skulle fristes til å gi opp og slippe torturen på isen.

I nattens første time, da kulden hadde blitt uutholdelig, var det en soldat ved navn Meletius som ikke klarte mer, så han reiste seg fra isen og løp og hoppet opp i badevannet. Men den store temperaturforskjellen mellom den kalde isen og det varme badevannet gjorde at han straks fikk sjokk og døde.

I nattens tredje time sendte Herren trøst til martyrene. Plutselig var det lyst, isen smeltet bort og innsjøen ble varm. Alle vaktene sov, bortsett fra en låsesmed (clavicarius) som het Aglaios. Da han så ut over sjøen, så han at det over hodene på alle soldatene var kommet en strålende krone til syne. Aglaios talte 39 kroner og innså at Meletius, den soldaten som hadde flyktet, hadde mistet sin krone. Han vekket da de andre vaktene, tok av seg uniformen og erklærte: «Jeg er også en kristen», og han sluttet seg til martyrene. Stående i vannet ba han: «Herre Gud, jeg tror på deg som disse soldatene tror på. La meg slutte meg til dem og bedøm meg verdig til å lide med dine tjenere».

Deretter ble alle de førti likene brent, og knokler og aske ble kastet i elven, slik at de kristne ikke kunne berge dem. Tre dager senere viste martyrene seg i en drøm for den salige biskop Peter av Sebasteia (ca 340-92), (bror av den hellige Basilios den Store) og ba ham om å gi deres jordiske rester en begravelse. Biskopen og flere prester plukket opp asken av de ærerike martyrene om natten og gravla dem med stor heder.

Svært mange kirker ble bygd til ære for de førti martyrene. Den hellige biskop Gaudentius av Brescia (d. ca 410), som ble valgt rundt 385, fikk på sin reise til Jerusalem i Caesarea i Kappadokia noen relikvier av de førti martyrene fra den kirken som var viet til dem der, og han brakte dem til Brescia og bisatte dem i den basilikaen han lot bygge der og som han kalte «Forsamlingen av helgener» (Concilium Sanctorum), hvor han samlet mange dyrebare relikvier av Johannes Døperen, apostlene og andre martyrer der som han hadde hatt med seg fra sin pilegrimsreise i øst, samt andre relikvier fra Milano og andre steder. I Roma er det to kirker som ifølge bollandistene er i besittelse av deres relikvier, som biskop Gaudentius skal ha etterlatt der. I Roma ble et oratorium viet til De førti martyrene av Sebasteia med fresker fra 600/700-tallet gravd ut i 1901 ved kirken Santa Maria Antiqua.

Det finnes noen variasjoner i historiens detaljer, og det hersker en del tvil om den historiske holdbarheten. Et «De førti Kristi martyrers testamente», som muligens er samtidig, er bevart. Det gjengir deres siste beskjeder til venner og slektninger, skrevet i fengselet. Der ba de om å bli gravlagt sammen i Sareim, en landsby som er identifisert med dagens Kyrklar i Lilleasia; et navn som betyr «Førti», og de ba de kristne om ikke å spre deres levninger. De ba også om at den unge tjeneren Eunoikos, hvis han skulle bli spart, skulle bli satt fri og gjort til vokteren av deres grav. Til slutt kommer noen siste formanende ord til deres medkristne, slektninger og venner, og til slutt en liste med deres navn. Navnet Eunoikos står på listen over martyrer, så den unge tjeneren ble åpenbart ikke spart.

I kunsten vises de førti martyrene nakne på den islagte sjøen, gjerne med martyrpalmer i hendene mens de krones av engler. I ikonenes verden finner vi stadig fremstillinger av deres martyrium på sjøen. Det mest berømte eksemplet er et elfenbensikon fra 900-tallet fra Konstantinopel, som i dag befinner seg på Museum für Spätantike und Byzantinische Kunst i Berlin.

De førti martyrenes angivelige navn er:

1) Den hellige Candidus, legionens offiser

2) Den hellige Kyrion (Quirion, Cyrius, Cyrion, Cyrinus)

3) Den hellige Domnus (mangler hos Rabanus, i stedet står Juvenalis)

4) Den hellige Hesykhios (Hesychius)

5) Den hellige Heraklios (Heraclius)

6) Den hellige Smaragdus (Smaragdes; mangler hos Rabanus, i stedet står Basilides)

7) Den hellige Eunoikos (Eunoicus)

8) Den hellige Valentus (Ualentos, Valens)

9) Den hellige Vibianus

10) Den hellige Claudius

11) Den hellige Priscus (eller Dianius)

12) Den hellige Theodoulos (Theodulus)

13) Den hellige Eutychius (Eutyches)

14) Den hellige Johannes (eller Julian; hos grekerne kalt Bibianus)

15) Den hellige Xanthios (Xantheas)

16) Den hellige Helianus (Ilianus)

17) Den hellige Sisinnios (Sisinnius)

18) Den hellige Angias (Angus)

19) Den hellige Flavius (Flavianus)

20) Den hellige Aetius

21) Den hellige Akakios

22) Den hellige Ekdikios (Ecditius, Hecditus)

23) Den hellige Lysimakhos (Lysimachus)

24) Den hellige Alexander

25) Den hellige Helias (Ilias)

26) Den hellige Gorgonios (Gorgonius)

27) Den hellige Theofilos (Teofilus)

28) Den hellige Dometian (Domitianus, Diomecianus)

29) Den hellige Caius

30) Den hellige Leontius

31) Den hellige Athanasius (Athanasias)

32) Den hellige Kyrillos

33) Den hellige Sacerdon (Sacerdonus)

34) Den hellige Nikolas (eller Micallius)

35) Den hellige Valerius (Ualerios)

36) Den hellige Filoktimos (Philoctimon)

37) Den hellige Severian

38) Den hellige Khudion (Chudio)

39) Den hellige Mellitus (Melicius, Meliton, Melito, Militon), som levde lengst

40) Den hellige Aglaios, som kom til