| De syv hellige biskoper av Agrigento |
Den salige Matteus Gallus de Gimera [Guimerà] (it: Matteo Gallo) ble født i 1376 eller 1377 i Agrigento (Girgenti) på Sicilia i Italia. Han kom fra en spansk familie i kvartalet som ble kalt Rabbato. Som 16-åring sluttet han seg i 1391/92 til fransiskanerordenens konventual-gren (Ordo Fratrum Minorum Conventualium – OFMConv) i klosteret San Francesco d'Assisi i Agrigento, og der avla han sine løfter i 1394. I ordenen ble han etter fransiskanernes skikk kalt Matteus av Agrigento (eller Girgenti).
Han dro til Bologna for å studere teologi, og han avsluttet studiene i Barcelona hvor han trolig fikk tittelen magister og ble presteviet i 1400. Hans prekenapostolat begynte samme år i Tarragona. I årene 1405 til 1416 bodde han i klosteret Sant'Antonio i Padova som novisemester eller magister professionis, deretter vendte han tilbake til Spania. Der var han til slutten av 1417, og i et brev til kong Alfonso av 28. november 1417 forklarte han hvorfor han da reiste tilbake til Italia. Han hadde nemlig hørt om den hellige Bernardin av Sienas berømmelse, og han bestemte seg for å møte Bernardin og lære hans bevegelse å kjenne.
Fransiskanerordenens observantgren (Ordo Fratrum Minorum Observantiae – OFMObs) vokste frem på 1300-tallet med det formål å følge («observere») den hellige Frans' opprinnelige regel uten modifikasjoner. Den blomstret på 1400-tallet under ledelse av Bernardin (1380-1450) og hans medhjelpere, den hellige Johannes av Capestrano (1386-1456), den salige Albert av Sarteano (1385-1459), den hellige Jakob av Marche (1394-1476) og Matteus av Agrigento.
Matteus møtte Bernardin i 1418 og ble en nær venn av ham. Han forlot konventualene for å slutte seg til observantene, og han ledsaget Bernardin på hans prekenreiser rundt om i Italia. Han ble også selv en fremragende predikant. Han vendte tilbake til sitt hjemlige Sicilia rundt 1421 for å arbeide for en kirkelig reform blant presteskapet. Mange av prestene var skyldige i simoni og de fleste var likegyldige og neglisjerte sine plikter. Matteus preket over hele øya og forsøkte å øke gløden hos både prester og legfolk, særlig ved å spre hengivenheten for Jesu hellige Navn. Han var en dyktig propagandist for denne fromheten og ble innblandet i kontroversene om den – Bernardin ble beskyldt for kjetteri og å oppmuntre overtro da han innførte symbolet IHS (Iesus hominum Salvator: Jesus menneskenes Frelser), og han og Johannes av Capestrano måtte appellere til paven for å bli renvasket fra anklagene.
Matteus ble utnevnt til provinsial for fransiskanerobservantene på Sicilia, og i 1425 fikk han tillatelse av pave Martin V (1417-31) til å grunnlegge nye observantklostre på øya, blant dem Santa Maria di Gesù i Messina, San Nicolò i Agrigento og San Vito samt klostre i Palermo, Cammarata og Caltagirone. I 1427-28 var han i Spania for å søke hjelp hos kong Alfonso V av Aragón, som da styrte Sicilia, mot dem som motsatte seg reformen. Mens han var i Spania, grunnla han observantklostre i Barcelona og Valencia.
I et brev som var datert mars 1427 skrev dronningen til en av tjenestemennene ved hoffet om hvilket stort åndelig utbytte hun og andre hadde fått av Matteus' fasteprekener. Han hadde også skapt stor entusiasme blant folket i Valencia i tillegg til medlemmene av kongehoffet. Han angrep datidens moter så virkningsfullt at dronningen endret sin klesdrakt og beordret sine hoffdamer å gjøre det samme. Disse angrepene på moten var en del av hans generelle tordning mot luksusens onder og behovet for kristne å leve et enkelt liv. Dronningens brev forteller også om hvordan Matteus hadde helbredet syke, gitt en blind mann synet tilbake og utrettet andre mirakler.
Matteus spredte også andakten for Jesu hellige Navn og innførte IHS-symbolet i Spania. Han oppfordret folk til å sette det opp på husene sine og på offentlige steder. Dette møtte den samme sterke motstand som i Italia, særlig fra dominikanerne og augustinerne. Et resultat av hans besøk i Spania var et varig vennskap med kongen og dronningen av Aragón, som ble ivrige og praktiske støttespillere for reformen.
Tilbake på Sicilia grunnla Matteus enda et kloster i Siracusa i 1429. I ordenen var han provinsvikar i 1425-27 og igjen i 1428-30. I 1432 ble han utnevnt til generalkommissær for den sicilianske provinsen, og på pavens ordre var han også involvert i reformen av andre klostre i Italia og på Sicilia.
Den 17. september 1442 ble Matteus utnevnt til biskop av sin hjemby Agrigento av kong Alfonso V. Han aksepterte utnevnelsen mye mot sin vilje, og kanskje først etter å ha blitt beordret til det av pave Eugenius IV (1431-47). Den 30. juni 1443 ble han bispeviet i Sciacca av biskop Nikolas for å hjelpe erkebiskopen av Palermo. Han ønsket å fortsette sitt reformarbeid, men hans anstrengelser for å bli kvitt simoni blant sitt presteskap, møtte alvorlig motstand. Han måtte reise til Roma for å forsvare seg mot sine motstanderes bakvaskelser, og da han kom tilbake til sitt bispedømme, ble han anklaget for å forstyrre freden ved å være en urostifter og ved å nekte å høre på dem han forsøkte å reformere. Han spurte paven om han kunne få lov til å gå av, ettersom han ikke syntes å oppnå noe, og han led også av dårlig helse. Til slutt ble hans anmodning motvillig akseptert, og han vendte tilbake til observantene.
Men Matteus' vanskeligheter var ikke over. Han dro tilbake til det klosteret han hadde grunnlagt, men ble nektet adgang med den begrunnelse at han hadde akseptert bispeverdigheten av ambisiøse grunner, og at han ville skape den samme uenighet i kommuniteten som han hadde gjort i sitt bispedømme. Han vendte da tilbake til konventualene for en tid, men ble overtalt til å slutte seg til observantene igjen av provinsialen.
Men da han ble syk, var de imidlertid for fattige til å skaffe ham den medisinske hjelp han trengte, og derfor sendte de ham tilbake til konventualene i Palermo. I deres kloster døde han omkring den 7. januar 1450. Han ble saligkåret den 22. februar 1767 ved at hans kult ble stadfestet av pave Klemens XIII (1758-69). Hans minnedag er 21. oktober, men 3. februar og 8. februar nevnes også. Hans liv er bevis på de seriøse anstrengelsene som enkeltpersoner, fullt støttet av paver og herskere, gjorde på å reformere Kirken på 1400-tallet, men også på hvilke vanskeligheter slike reformatorer møtte da flertallet av prestene syntes å ha mistet sin iver og kallsbevissthet.