De 11 salige Nasaret-søstrene fra Nowogródek ( -1943)

Nasaret-søstrene eller «Kongregasjonen av Den hellige Familie i Nasaret» (Congregatio Sanctae Familiae a Nazareth – CSFN) (Zgromadzenie Sióstr Najswietszej Rodziny z Nazaretu) ble i 1929 invitert av biskop Zygmunt Lozinski til Nowogródek i det daværende Nordøst-Polen, nå Navahrudak (rus: Novogrudok), midt mellom Grodno og Minsk i Hviterussland. De skulle ta seg av Forklarelseskirken i byen, kjent som Biala Fara («Den hvite kirken»), og sørge for utdannelsen av de lokale barna.

I august 1929 kom de første to søstrene til byen og slo seg ned i det multi-etniske samfunnet. Først var de ikke velkomne, men med tålmodighet og tidens hjelp klarte de å overvinne innbyggernes fiendtlige holdning. De etablerte klosteret «Kristus Kongen», og etter hvert kom det flere søstre. Da Andre verdenskrig brøt ut den 1. september 1939 var kommuniteten på 12 søstre med sr. Maria Stella som superior. Alle søstrene var polske, selv om de var født i det som nå er Polen, Hviterussland og Litauen. I likhet med folket i den østligste delen av Mellomkrigs-Polen dannet søstrene en mosaikk av temperamenter og personligheter. Det som forente dem, var målet: spredningen av Guds rikes kjærlighet, som de hadde arvet av sin grunnlegger, den salige Maria Fransiska Siedliska (1842-1902).

Denne delen av Polen var fra 17. september 1939 okkupert av russerne i henhold til pakten mellom Hitler og Stalin. De tolv søstrene fikk ikke oppholde seg i sitt kloster eller sin skole, og de fikk ikke bære ordensdrakt. De måtte stole på innbyggernes sjenerøsitet for å få mat og husly. Da Nazi-Tyskland i 1941 gikk til krig mot Sovjetunionen, drev tyskerne snart russerne ut av det østlige Polen. Søstrene fikk lov til å vende tilbake til sitt kloster og bære ordensdrakten igjen.

Det syntes som om situasjonen var forbedret, men så startet terroren. Gestapo sendte en spesialenhet til den nærliggende byen Baranowicz, og terroren økte. Nazistene begynte å fange jøder og skyte dem på byens torg. Den første massehenrettelsen skjedde i juli 1942, da 60 mennesker ble drept. Ikke-jødiske menn ble også ofte arrestert og enten drept eller deportert til konsentrasjonsleirer. Den 18. juli 1943 arresterte tyskerne 120 personer i Nowogródek. Ved massearrestasjonen året før ble alle henrettet av en eksekusjonspelotong. Søster Maria Stella ba da til Gud: «O Gud, hvis det er nødvendig at liv må ofres, ta imot offeret fra oss som er uten familieforpliktelser. Spar dem som har hustruer og barn».

I det som virket som et svar på søstrenes bønner, ble planene endret. Noen av de arresterte mennene ble løslatt, men flertallet ble sendt til tvangsarbeidsleirer i Tyskland. Alle overlevde krigen. Da fornyet søstrene sitt tilbud til Gud om at hvis liv måtte ofres, at det heller måtte bli dem enn deres kapellan, den eneste overlevende presten i området, p. Alexander Zienkiewicz.

Det var meningen at de elleve søstrene skulle henrettes samme kveld, og de ble kjørt til utkanten av Nowogródek. Men det var så mye aktivitet på veien og så mye folk rundt omkring at Gestapo kjørte dem tilbake til byen. Der ble de sperret inne i vinkjelleren i hovedkvarteret.

Klokken fire neste morgen, søndag den 1. august 1943, kjørte tyskerne søstrene til en bjørke- og furuskog rundt fem kilometer fra Nowogródek. Der sa de farvel til hverandre og ble velsignet av sin superior. Deretter knelte de ved den åpne fellesgraven, hvor de ble skutt en etter en slik at de falt ned i graven. Scenen er fremstilt på et maleri fra våren 1948 av Adam Styka (1890-1959). Bildet ble overført til hovedkvarteret for «Søstrene av Den hellige Familie av Nasaret» i Roma i 1965. En kopi finnes i søstrenes provinsialhus i Philadelphia i Pennsylvania i USA. Fire av søstrene hadde bare avlagt enkle løfter, tre av dem var ute av stand til å avlegge sine høytidelige løfter på grunn av krigen og okkupasjonen. Den yngste hadde avlagt sine enkle løfter mindre enn en måned før krigen brøt ut.

Da alle elleve søstrene var skutt, ble graven fylt igjen, og soldatene dro tilbake til brakkene. Få dager senere begynte den lokale presten, p. Zienkiewicz, og sr. Maria Margareta å høre rykter om at søstrene var blitt henrettet i skogen. Det var ikke før fem uker senere at den eneste overlevende søsteren klarte å snike seg av gårde for å lete etter medsøstrenes grav, og da hun fant den, merket hun den. Med jevne mellomrom vendte hun tilbake for å stelle graven helt til krigen var over. Mot slutten av krigen drev russerne nazistene ut av Polen, og landet ble «flyttet vestover» ved at de fikk den østligste delen av Tyskland, mens Sovjetunionen tok den østligste delen av Polen.

Nowogródek var nå en del av Sovjetunionen (Hviterussland), og byens befolkning fikk vite at de skulle deporteres. P. Zienkiewicz og sr. Maria Margareta fryktet at søstrenes grav ville bli glemt, så de fikk deres levninger gravd opp. Det takknemlige folket i Nowogródek viste sin respekt for søstrene som hadde reddet dem, i en høytidelig begravelsesseremoni med etterfølgende gravlegging på kirkegården ved den lokale Forklarelseskirken. Der befinner relikviene seg fortsatt. Sr. Maria Margareta Banas forble til sin død den 26. april 1966 vokter av fellesgraven og av Forklarelseskirken.

Etter henrettelsen av søstrene ble mange av de nyligst arresterte mennene spart. Noen ble satt fri eller sendt til Tyskland for slavearbeid. Livet til søstrenes kapellan, p. Alexander Zienkiewicz, ble også spart. Han skrev senere en brosjyre om martyrene som ble oversatt til flere språk.

Kongregasjonen var grunnlagt i 1842 i Roma av den salige Fransiska (Franciszka) Siedliska og ble en av de mest populære polske søsterkongregasjonene. Nasaret-søstrene arbeider hovedsakelig i skolevesenet, men de driver også hjem for alenemødre, aldershjem og barnehager. Ordenen virker i dag i tillegg til i Polen også i Italia, Frankrike, Storbritannia, Australia, Israel og på Filippinene.

Den 18. september 1991 ble søstrenes helligkåringsprosess offisielt åpnet. Den 28. juni 1999 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige». De 11 søstrene ble saligkåret den 5. mars 2000 av pave Johannes Paul II sammen med 33 andre martyrer fra tre kontinenter – de første saligkåringene i det hellige år 2000. Deres minnedag er dødsdagen 1. august.

Blant de 16.000 menneskene på Petersplassen var en gruppe på 4.500 katolikker fra Hviterussland med biskop Alexander Kaszkiewicz av Grodno og hans hjelpebiskop Antoni Dzieminanko i spissen. Biskop Kaszkiewicz sendte ut et budskap som ble lest i alle kirkene i bispedømmet i forbindelse med saligkåringen. Der sa han at «saligkåringen av de elleve søstrene er for den «gjenfødte» Kirken i Hviterussland en begivenhet styrt av Forsynet for å styrke vår tro».

De 11 nonnene var: