Den hellige Maria Michaela Desmaisières (sp: María Maguela) ble født den 1. januar 1809 i Madrid i Spania. Hun var visegrevinne (viscountess/vicomtesse) av Sorbalán og stammet fra greveslektene Vega de Pozo og Llanos de Alguazas. Hun bodde sammen med sin familie i Guadalajara, og hun mistet sin mor som barn. Hun fikk sin utdannelse hos ursulinnene. Allerede som barn viste hun stor kjærlighet til de fattige og en påfallende stor andakt til eukaristien. Mens hun selv fortsatt var et barn underviste hun fattige barn i katekismen, ledet dem på søndager til Den hellige messe og forberedte dem på sakramentsmottakelsen.
Som voksen begynte hun et aktivt liv hvor hun henga seg til forskjellig velgjørenhetsarbeid, og hun avslo alle ekteskapstilbud. Da koleraen herjet i Guadalajara i 1834, besøkte hun de syke, ba sammen med dem og delte ut medisiner, mat og klær. På grunn av sin stilling måtte hun delta på banketter, statsball, teater osv. Strengt fromme mennesker på den tiden mente at dette ikke var forenlig med et hellig liv. Enten som en beskyttelse mot de påståtte farene fra den verden hun beveget seg i, eller for å straffe seg for at hun i hele tatt var i den, bar Maria det som kildene kaller «botsredskaper» under klærne, alt fra svært ukomfortable klær til smertefulle armbånd. Vi kan ikke vite hva som forårsaket denne selvtorturen, men uansett ble den ment å fremme hellighet. Styrket på denne måten viet hun resten av tiden til velgjørende arbeid: religionsundervisning til de uvitende, redning av prostituerte eller forsvarsløse kvinner som ellers kunne komme til å havne på gaten, og hjelp til de syke og trengende.
Etter råd fra sin skriftefar mottok Maria kommunion hver dag, og med følgende intensjon: På søndag å hylle Den Helligste Treenighets mysterium, på mandag å styrke sjelene i skjærsilden, på tirsdag å ære de hellige engler, på onsdag å ære den hellige Josef, på torsdag å takke for innstiftelsen av Den hellige Eukaristi, på fredag å sonende minnes Jesu bitre lidelse og på lørdag å ære den jomfruelige Guds mor.
Allerede som ung arbeidet den unge grevinnen for å vinne likesinnede venninner til daglig å veksle mellom en time tilbedelse foran sakramentet og å besøke de forlatte syke på hospitalene. Under et besøk på hospitalet Johannes av Gud i Madrid i 1844 lærte hun å kjenne en syk ung kvinne som var kommet på skråplanet, men som med hennes hjelp fant tilbake til den rette vei. Inspirert av dette konkrete tilfellet grunnla Maria Mikaela den 21. april 1845 et institutt for hjelp til falne jenter og jenter i faresonen, som hun betrodde til en komité på syv kvinner.
Hun ble med sin bror til Paris og Brussel da han var ambassadør i Frankrike og Belgia, og i denne tiden ble hun opphøyet til grevinne av Sorbalán. Da hun kom tilbake til Spania i 1848, fant hun at instituttet for falne kvinner var i en miserabel tilstand, og hun overtok selv ledelsen av det. Hun ville betro det til en kongregasjon av ordenssøstre, men det mislyktes. Til slutt grunnla hun søsterkongregasjonen Hermanas Adoratrices Esclavas del Santísimo Sacramento y de la Caridad, «Tjenerinner av Det hellige Sakrament og av Nestekjærlighet» (Sorores [Adoratrices] Ancillae SS Sacramenti et a Caritate – AASC). Kongregasjonens formål var tilbedelse av Eukaristien og nestekjærlig arbeid, særlig å hjelpe falne kvinner. Maria Mikaela tok ordensnavnet Maria Mikaela av Det helligste Sakrament.
De første årene var fylt av bakvaskelser, fornærmelser og trusler; det ble satt fyr på et oppdragelseshjem og det ble gjort forsøk på å myrde grunnleggersken. Også fromme mennesker og representanter for Kirken frasa hennes verk all betydning og berettigelse. Da Maria Mikaelas skriftefar P.E.J.R. Carasa døde og den hellige Antonius Maria Claret i 1857 overtok som hennes åndelige veileder, ble de største vanskelighetene overvunnet. Den 25. april 1858 godkjente kardinalerkebiskopen av Toledo instituttet, og to dager senere, den 27. april, ble Moder Maria Mikaela utnevnt til kongregasjonens første generalsuperior. Den 15. september 1860 utstedte den salige pave Pius IX (1846-78) Decretem laudis, og den 23. september ble konstitusjonene approbert ad experimentum for fem år av Ordenskongregasjonen i Roma. Den 24. november 1866 fulgte den endelige approbasjonen av instituttet og dets konstitusjoner.
Men da var grunnleggersken allerede død. Hun var på vei til Roma i den forbindelse i 1865 da det brøt ut en koleraepidemi i Valencia. Hun dro da dit for å hjelpe sine søstre med å pleie ofrene. Selv om hun hadde overlevd tidligere epidemier, ble hun denne gangen selv smittet, og hun døde i Valencia den 24. august 1865. Hun ble gravlagt i kongregasjonens kirke i Valencia. I Spania ble hun kalt La Loca del Santísimo Sacramento – «Den gale kvinnen av Det hellige Sakrament».
Hun ble saligkåret den 7. juni 1925 og helligkåret den 4. mars 1934 av pave Pius XI (1922-39). Hennes minnedag er dødsdagen 24. august, men 25. august nevnes også. Hennes navn står i Martyrologium Romanum.