Den hellige Maria Magdalena Postel (1756-1846)

Den hellige Maria Magdalena (fr: Marie-Madeleine) ble født som Julia Fransiska Katarina Postel (fr: Julie-Françoise-Cathérine) den 28. november 1756 i den lille fiskerbyen Barfleur i Normandie i Frankrike. Hun var datter av Jean Postel og hans hustru Thérèse Levallois. Hun fikk sin utdannelse ved en lokal skole og deretter i benediktinerinneklosteret i Valognes sør for hjembyen, hvor hun bestemte seg for å vie seg til Guds tjeneste og avla et privat kyskhetsløfte. Søstrene ville gjerne ha beholdt henne som postulant, men Julia hadde andre planer.

Som 18-åring åpnet hun i 1784 en jenteskole i Barfleur. Men da den franske revolusjon brøt ut fem år senere, stengte de revolusjonære denne skolen, og fra da av ble hun en leder i undergrunnskirken. Hun innrettet et kapell under trappene i sitt hjem der katolske prester kunne feire den hellige messe for de troende som nektet å anerkjenne de geistlige som hadde avlagt «Konstitusjonseden». Hun skjulte også undergrunnsprester og hjalp dem til å flykte til England. Hun fikk tillatelse til å ta vare på Alterets hellige Sakrament, og dele det ut til de døende som viaticum (vandringsbrød). I 1798 ble hun fransiskanertertiar (Tertius Ordo Franciscanus – TOF), og tok da ordensnavnet Maria Magdalena.

Etter at pave Pius VII (1800-23) hadde inngått et konkordat med keiser Napoleon i 1801, arbeidet Julia i fire år for å gjenoppbygge troen blant folket og gjenskape menighetslivet i byen. Hun underviste, forberedte barn og voksne for sakramentene og organiserte veldedig arbeid. Men det oppsto noen lokale vanskeligheter, så hun flyttet til Cherbourg, hvor hun hadde hørt at myndigheten trengte lærere. Til en lokal prest, abbé Cabart, forklarte hun at hun ønsket å undervise de unge og inspirere dem med en kjærlighet til Gud og en sans for arbeid. Hun sa også at hun ville tjene de fattige og lindre noe av deres nød, og at hun lenge hadde sett at hun måtte ha en kongregasjon for å gjøre det.

Abbé Cabart støttet henne og fant et hus for henne, og i 1805 etablerte de sammen en skole i Cherbourg, som hun viet til Vår Frue, barmhjertighetens mor. Tre andre lærerinner sluttet seg til henne, og i 1807 avla den 51-årige Julie og de tre andre religiøse løfter for abbé Cabart. Skolen i Cherbourg ble det første hjemstedet for dette fellesskapet av kvinner som skulle undervise de unge. Hun ble også superior for kongregasjonen. Etter tre år kunne hun rapportere til myndighetene at de ga utdannelse til 200 jenter, underviste dem i religion og håndverk, reddet andre fra gatene og delte ut store pengesummer for å hjelpe de fattige.

I en tid hadde søster Maria Magdalena og hennes ni medsøstre levd i stor fattigdom i en låve ved siden av klasserommene. I 1811 forlut hun og søstrene Cherbourg for å gi plass til Forsynets søstre, som hadde arbeidet der før, og i de neste årene klarte de ikke å finne noe sted hvor de kunne slå seg ned og fortsette sin undervisning. På et tidspunkt var situasjonen så desperat at abbé Cabart oppfordret dem til å oppløse kongregasjonen, men Maria Magdalena var overbevist om at Herren ville at hun skulle fortsette. Først etter enda to år i ekstrem fattigdom kunne de i 1815 slå seg ned mer permanent i Tamersville, hvor de åpnet en skole.

I over 30 år opplevde den nye kongregasjonen store prøvelser og uro, men Maria Magdalena ga ikke opp. For å kunne fortsette sin lærergjerning, tok de alle slags jobber, for eksempel som landarbeidere og syersker. Og deres utholdenhet gav resultater. I 1830 kunne de flytte inn i et nedlagt og nedslitt benediktinerkloster i Saint-Sauveur-le-Vicomte nær Coutances sør for Cherbourg. I 1837 ble Moder Maria Magdalena bedt om å oppgi den regelen hun hadde brukt i 28 år, da myndighetene i Roma insisterte på at hun brukte den regelen som var godkjent for Brødrene av de kristne skoler. Kongregasjonen ble da formelt reorganisert og fikk navnet «Søstre av kristne skoler av Barmhjertigheten» (Institutum Sororum Scholarum Christianorum a Misericordia) eller skolesøstre. Etter Andre Vatikankonsil tok de navnet Soeurs de Sainte Marie Madeleine Postel.

De siste få årene av sitt liv opplevde moder Maria Magdalena stor ekspensjon og gode resultater. Hun døde den 16. juli 1846 i Saint-Sauveur-le-Vicomte, nesten 90 år gammel. Da var klostret gjenoppbygd og kongregasjonen hadde vokst til 150 søstre i 37 hus. Arbeidet ble utvidet til også å omfatte pleie av syke og gamle i hjemmene i tillegg til undervisning. Hun ble saligkåret den 17. mai 1908 (dokumentet (Breve) var datert den 22. januar) av den hellige pave Pius X og helligkåret den 24. mai 1925 av pave Pius XI (1922-39). Hennes minnedag er dødsdagen 16. juli, men 17. juli nevnes også. I 1986 talte kongregasjonen 636 søstre i 75 hus over hele verden.