Den salige Maria Rosa Flesch (1826-1906)

Den salige Maria Rosa ble født som Margareta Flesch (ty: Margaretha) den 24. februar 1826 i Schönstatt ved Vallendar i dagens delstat Rheinland-Pfalz i det vestlige Tyskland. Hun var tredje barn og eldste datter av Johann Georg Flesch, en ubemidlet oljemøller (Ölmüller), det vil si en som fremstiller planteolje i en oljemølle (Ölmühle), som hadde sin arbeidsplass i klostermøllen i Schönstatt. Allerede som seksåring mistet Margareta sin mor, og senere i 1832 giftet faren seg igjen, og stemoren behandlet henne hardt. I 1838 flyttet familien til Fockenbachtal ved Niederbreitbach i Wiedtal., hvor hennes far kunne forpakte sin egen lille mølle med noe land, Keltermühle som fra da av ble kalt Flesch-Mühle.

Det var flere andre møller i Fockenbachtal som konkurrerte med hverandre, så derfor levde familien på grensen til armod, og de var for fattige til å betale avgiften for å skaffe borgerrett. Likevel la foreldrene vekt på at barna skulle kunne gå på skole. I tillegg til de tre barna fra første ekteskap fikk Johann Georg Flesch tre barn til med sin andre hustru. Men i 1842 døde også han, og den sekstenårige Margareta måtte forsørge familien som var vokst til syv, med strikking og sying samt høsting av helbredende urter for salg til Waldbreitbachs eneste apotek (grunnlagt 1840). Allerede som ung begynte hun å ta seg av foreldreløse barn og pleie syke mennesker i sognet som selvlært sykepleier.

I 1844 deltok hun i Heilig-Rock-valfarten til Trier. Målet for denne valfarten var relikvien Tunika Christi, «den hellige kjortel» (Heilig-Rock), det vil si Jesu kjortel som var uten sømmer, vevd i ett stykke (Joh 19,23-24). Ifølge et temmelig upålitelig dokument dro den hellige Agrecius av Trier (ca 260-ca 332) på besøk til patriarken av Antiokia, og av ham fikk han blant annet denne kjortelen, som han brakte til domkirken i Trier. Kjernen i denne domkirken er den dobbelbasilikaen som på 300-tallet ble bygd over keiserinne Helenas palass. Ektheten av kjortelen er bevitnet siden 1107, og i følgende år har det funnet sted valfarter hvor kjortelen har blitt fremvist: 1513, 1514, 1515, 1516, 1517, 1524, 1531, 1538, 1545, 1655, 1810, 1844, 1891, 1933, 1959 og 1996. I 1844, da Margareta Flesch deltok, kom det i løpet av syv uker over en million pilegrimer, og fremvisningen førte til en heftig offentlig debatt og utløste antiklerikale bøker.

På denne valfarten modnet det i Margareta en beslutning om å grunnlegge et religiøst fellesskap. Høsten 1851 forlut hun barndomshjemmet og dro sammen med sin yngre, epilepsisyke søster Marianne og bosatte seg i en av de to tomme eremittboligene ved det gamle og nedlagte Kreuzkapelle ved elven Wied mellom Waldbreitbach og Hausen, og derfra pleide hun syke, tok seg av fattige og ga tilflukt til foreldreløse. I tillegg tok hun på seg søm- og reparasjonsarbeid og underviste i håndarbeid i de omliggende skolene (1852-63). Betingelsene i det uoppvarmede huset i de snørike vintrene var svært harde.

Det er ikke kjent når Margareta knyttet de første forbindelsene til fransiskanerne, men de er påvisbare fra 1854. Det regnes som sikkert at hun aldri var medlem av tredjeordenen i Waldbreitbach, men helt fra barndommen hadde hun hatt et nært forhold til den hellige Frans av Assisi. Hun var nært knyttet til sogneprest Jakob Gomm, som hadde vært i Waldbreitbach siden 1850. I 1856 sluttet de to første ledsagerne seg til dem, og sammen levde de et fellesliv etter forbilde av fransiskanersøstrene.

Mens Margaretas skolekamerat Peter Wirth (1830-71) allerede i 1832 lyktes med å grunnlegge en egen kongregasjon, «Fransiskanerbrødre av Det hellige Kors» (Kongregation der Franziskanerbrüder vom Heiligen Kreuz) (Institutum Fratrum Franciscanium an Sancta Cruce loci Waldbreitbach – FFSC), ble Margaretas forsøk på å bygge et sykehus/barnehjem og etablere en orden av fransiskanersøstre først avvist av sogneprest Gomm. Sammen med sin syke søster og sine øvrige ledsagere hadde hun til og med i 1860 forlatt Kreuzkapelle til fordel for fransiskanerbrødrene og måttet flytte til et lite hus. Men på toppen av høyden overfor kapellet (Kapellenberg) fikk hun i 1857 kjøpt et stykke bergrikt land til en gunstig pris, og der bygde hun et hus i 1861 med hjelp fra sin stebror Ägidius, men uten noen støtte fra sognet. Det var et enkelt bolighus med en sykefløy, som ble kjernen til dagens kloster Marienhaus. Den 11. november 1861 var det første Marienhaus innflyttingsklart.

Det kirkelige samtykke til å grunnlegge et søsterfellesskap fikk hun i 1863 av biskopen av Trier. Sammen med sine ledsagere avla hun den 13. mars 1863 sine løfter i Kreuzkapelle og grunnla dermed instituttet «Fransiskanersøstre av den hellige Jomfru Maria av Englene» (Franziskanerinnen von der Heiligen Jungfrau Maria von den Engeln – FBMVA), til daglig kalt Franziskanerinnen von Waldbreitbach. Hun tok ordensnavnet Maria Rosa (M. Rosa) etter forbilde av den hellige Rosa av Viterbo (1235-52). Kongregasjonens arbeidsområder var undervisning og oppdragelse, pleie av gamle og syke samt annen kristen nestekjærlig virksomhet.

Helt frem til det første generalkapittelet ledet Moder Maria Rosa instituttet uten noen statutter. Hun skrev selv en ordensregel og egne konstitusjoner. Først etter seks år ble statuttene vedtatt den 21. oktober 1869 og Maria Rosa nesten enstemmig valgt til kongregasjonens første generalsuperior (1863-78). Hun ble gjenvalgt for tre nye år i 1872 og igjen i 1875. Konstitusjonene ble i 1869 godkjent av biskopen, mens den pavelige approbasjon fulgte i 1929.

Die Waldbreitbacher Franziskanerinnen er en kongregasjon av fransiskanernes regelbundne tredjeorden, en av mange lignende kongregasjoner av fransiskanersøstre som oppsto på 1800-tallet. De må skjelnes fra ikke-regelbundne grupper av fransiskanske legfolk utenfor klostrene. Kongregasjonen vokste raskt, og den første filialen oppsto allerede få uker etter grunnleggelsen i Adenau, og andre fulgte. Kongregasjonen talte i 1875 allerede 21 grunnleggelser med over hundre søstre. Ved Maria Rosas død virket 963 søstre i 67 hus. I 1965 hadde kongregasjonen 1.212 medlemmer i 89 hus, hvorav 79 i Tyskland, dem i Nederland, fire i USA og en misjonsstasjon i Bacabal i det nordlige Brasil. I 2008 har antallet sunket til rundt 350 søstre. Kongregasjonens moderhus er klosteret Marienhaus i bydelen Glockscheid i Waldbreitbach. I 1903 grunnla ordenen den juridiske personen «Die Marienhaus GmbH Waldbreitbach» (Gesellschaft mit beschränkter Haftung – GmbH), som i dag driver mer enn femti sosiale institusjoner som sykehus, gamlehjem, barnehjem, hospitser og utdanningsinstitusjoner i forbundsstatene Nordrhein-Westfalen, Rheinland-Pfalz, Hessen og Saarland med over 11.000 ansatte. I tillegg tilbyr kongregasjonen retretter i klosteret Marienhaus selv.

I 1870 pleide Maria Rosa sårede i lasarettene under den fransk-tyske krig, og allerede da reiste det seg motstand mot henne på hjemmebane. I 1878 kunne hun ikke lenger fortsette som generalsuperior, ettersom statuttene sa maksimum tre treårsperioder. I 1881 hadde et gjenvalg vært mulig, men hun ble nå skjøvet ut i periferien i den kongregasjonen hun selv hadde grunnlagt og brakt til taushet. Resten av livet hadde hun aldri mer noen ledende funksjon, og etter en forbigående virksomhet i andre filialer levde hun fra 1885 og resten av livet som enkel søster i Marienhaus.

Om de siste tretti årene av hennes liv er nesten ingenting kjent fra førstehånds kilder, for alle hennes egne nedtegnelser ble bevisst ødelagt. Den nye ordensledelsen forsøkte nemlig i årevis å viske ut hennes minne fra fellesskapets hukommelse. Et siste fotografi fra 1905 viser den 79-årige grunnleggersken i rullestol ved siden av sin etterfølger som generalsuperior, sr. Agatha Simons.

Maria Rosa Flesch døde stille klokken 9.30 om morgenen den 25. mars 1906 i klosteret Marienhaus ved Waldbreitbach i Rheinland-Pfalz i Tyskland, åtti år gammel. Da skjedde det uventede: nyheten bredte seg som en løpeild i Waldbreitbach og i Wiedtal. Til hennes begravelse strømmet mennesker fra alle himmelretninger som ville vise gi uttrykk for sin takknemlighet. For selv om den nye ordensledelsen hadde forsøkt å viske ut hennes minne, hadde folket aldri glemt henne.

I den offisielle nekrologen het det at hun hadde trukket seg tilbake frivillig fra ordensledelsen i 1878 på grunn av «utmattelse». Dette bildet, som ikke bare ble skapt i pressen, forklarer omverdenens opprinnelige mangel på interesse for hennes person. Hun fikk først en enkel grav på moderhusets kirkegård. Først etter at hennes fremste motstander, kongregasjonens rektor Konrad Probst, døde i 1915, sørget hans etterfølger for at grunnleggerskens jordiske rester ble flyttet til den nybygde krypten på moderhusets kirkegård. Maria Rosas saligkåringsprosess ble innledet i 1957 i Trier, og i den forbindelse ble hennes levninger identifisert. I 1987 ble hennes kiste høytidelig overført til sin nåværende plassering i moderhusets kirke.

Først på midten av 1900-tallet kom det ut publikasjoner av tre teologer om moder Maria Rosa som forsøkte å rekonstruere hennes liv og verk, men dette var ikke fullstendig mulig utelukkende basert på nedtegnelser fra medsøstre og familiemedlemmer som lå i arkivene i Waldbreitbach, Koblenz og Trier. Det var fransiskaneren Friedrich Albert Groeteken, kongregasjonens mangeårige rektor Jakob Adam Backes og benediktinerinnen Maura Boeckeler. Dessuten forsøkte ordensledelsen å påvirke forfatterne betydelig i deres fremstillinger.

Groeteken måtte for eksempel innklage trykkingen av sitt manuskript, som var avsluttet i 1940, for den kirkelige domstol i erkebispedømmet Köln. Likevel ble verket ikke distribuert etter inngripen fra ordenen. En grundig undersøkelse av tidligere upåaktet kildemateriale, som muligens også med hensikt var underslått, kom i 2005 med publikasjonen av den biografien som ble skrevet av teologen og journalisten Hans-Joachim Kracht fra Köln: Leidenschaft für die Menschen, Margaretha Rosa Flesch – Leben und Wirken.

Den bekrefter den hypotesen som også var implisitt antydet i tidligere verk, at moder Maria Rosa var offer for en intrige fra rektor Konrad Probst i forbund med sr. Agatha Simons. Begge tilhørte en yngre generasjon, og det oppsto meningsforskjeller med moder Maria Rosa i organisatoriske spørsmål vedrørende kongregasjonens hverdag. Ifølge Kracht hadde rektoren manipulert valget i 1881 og truet de valgberettigede søstrene med utelukkelse dersom de gjenvalgte moder Maria Rosa. Selv om rektoren ikke hadde noen myndighet til å gjennomføre trusselen, lot mange søstre seg skremme av den. De fleste av moder Maria Rosas opprinnelige ledsagere forlot deretter kongregasjonen, og de resterende fremprovoserte gjennom sin taushet at minnet om grunnleggersken forsvant. Rundt 1900 visste mange søstre av neste generasjon ikke at den rullestolsittende «søster Rosa», som de kjente som fremstiller av messeklær og som urtegartner, hadde grunnlagt ordenen.

De overleverte utsagnene fra moder Rosa, som Hans-Joachim Kracht hat samlet via tredjeperson, tegner et bilde av en personlig beskjeden karakter, men i spørsmål om sak resolutt og uavhengig. Hun hadde aldri planlagt en så vidt utbredt og internasjonal kongregasjon. Til minne om hundreårsminnet for hennes død den 25. mars 2006 ble det i flere sykehus, for eksempel i Wadern og St. Wendel, holdt utstillinger om moder Rosas liv og kongregasjonens historie.

Den 18. mars 1957 oversendte Jakob Backes, rektor for Waldbreitbacher Franziskanerinnen (1952-57), til bispedømmet Trier grunnlagsmaterialet for å innlede en saligkåringsprosess i Vatikanet. Der brukte den ansvarlige kongregasjonen 27 år (1972-99) på å vurdere materialet og vitneutsagnene. Den 19. april avga teologkommisjonen et positivt votum, og den 28. april 2006 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 6. juli 2007 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret søndag den 4. mai 2008 i katedralen Hohen Dom i Trier i Tyskland. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Kardinal Joachim Meisner, erkebiskop av Köln og dermed metropolitt for Trier, koncelebrerte. Det var den første saligkåringsseremonien i domkirken i Trier. Hennes minnedag er 19. juni, som er dagen for hennes løfteavleggelse.

Den eldste kjente fremstillingen av moder Maria Rosa er et oljemaleri av hennes venninne Oktavie de Lasalle von Luisenthal fra 1866,som henger i klausurområdet i klosteret Marienhaus. Et glassmaleri av Helmut Rams (1924-75) fra 1956 i sognekirken i Waldbreitbach fremstiller moder Rosa sammen med ordensfolk som kommer ut fra Kreuzkapelle og går Guds Lam i møte. 21 bilder av Karl Unverzagt fra 1980 med scener fra moder Rosas liv henger i formasjons- og møtehuset i klosteret Marienhaus. Et bilde av Rosa av Hans Gottfried von Stockhausen fra 1992 i Liebfrauenkirche i Koblenz er den første fremstillingen av henne utenfor Waldbreitbach.