Hopp til hovedinnhold
Minnedag:

 

P.Hallvard Hole OFM forteller om allesjelersdag:

 

På Allesjelersdag minnes vi våre avdøde. P. Hallvard Thomas Hole, i videoen under, forklarer hva allesjelersdag er for noe, og hva det er vanlig å gjøre på denne dagen.

 
Hedningene i antikken hadde faste minnedager for sine døde, for eksempel den romerske Parentalia (fest til ære for døde slektninger) fra 13. til 22. februar (se Apostelen Peters Stol). Kristne holdt i begynnelsen fast på disse skikkene, i den grad de ikke syntes uforenelige med deres tro. Det finnes bevis fra så tidlig som 100-tallet på at slike minnedager inkluderte bønner for de døde og ble snart fulgt av feiring av messen.1

I begynnelsen ble den tredje dagen etter begravelsen og den årlige dødsdagen de foretrukne dagene for minnemarkeringen, men senere ble den syvende og den trettiende dagen også lagt til, og på mange steder også den førtiende. «Alle disse faste dagene for å minnes den døde, sammen med den rituelle høytideliggjøring av begravelsesdagen, stammer fra førkristen tradisjon, hvor feiringen av eukaristien tar plassen for det gamle offeret for den døde og noen ganger kanskje også for refrigerium».2

Selv om bønner for de avdøde finnes på innskrifter i noen romerske katakomber fra de første kristne århundrene, var Kirken relativt sent ute med en egen liturgisk fest med messer og bønn for alle sjelene som renses i «skjærsilden», purgatoriet. Feiringen er basert på den lære at sjelene til de troende som ved døden ennå ikke har blitt renset for venielle synder, eller ikke har sonet for tidligere overtredelser, ikke kan gå direkte inn til himmelens glede, selv om deres evige frelse er sikret. De må først gjennomgå en renselse, slik at de kan få den hellighet som er nødvendig.3 «Venielle synder» kalles også svakhetssynder i motsetning til «dødssynder».

På konsilet i Trent ble det i 1563 sagt:«Det finnes et purgatorium. De sjeler som blir holdt tilbake der, blir hjulpet når de troende ber for dem, særlig når messen blir lest for dem.» Fra de tidligste tider har Kirken æret de avdødes minne og båret frem forbønner for dem, særlig det eukaristiske offer, slik at de kan nå frem til det salige syn etter å ha blitt renset. Kirken anbefaler også almisser, avlat og botsøvelser til fordel for de avdøde.4

Det første eksempelet på en egen liturgisk fest er fra den hellige Isidor av Sevillas tid (d. 636), da han beordret sine munker å ofre messe for sine døde medbrødre på mandag etter pinse.5 I første halvdel av 800-tallet var det vanlig i klostrene å minnes sine egne avdøde munker og velgjørere. Det ser ikke ut til å ha vært noen fast dag for dette, men på begynnelsen av 800-tallet foreskrev abbed Eigil av Fulda at de avdøde skulle minnes i «messe, salmer og hellig bønn» den 17. desember, minnedagen for den hellige Sturmius, grunnleggeren av klosteret i Fulda.6 Det var lignende minnedager i de østlige Kirkene. I 800 inngikk to klostre, Saint-Gall og Reichenau, en formell avtale om å be for de døde i begge klostrene den 14. november hvert år. På samme tid skrev Amalarius av Metz i sin De ordine antiphonum at han la denne festen dagen etter Allehelgensdag. Han pleide å legge til officiet for de døde til tidebønnene på Allehelgensdag.7

Den hellige Odilo av Cluny (994-1048) kan ha tenkt på denne henvisningen da han i 998 utvidet feiringen til «alle døde som har eksistert fra verdens begynnelse» og la festen til dagen etter allehelgensdag, altså den 2. november. Han ga alle klostrene under hans autoritet ordre om å innføre denne feiringen og la til: «Hvis noen andre følger eksemplet av vår trosinspirerte nyskapning, måtte han dele i alles gode bønner».8 Den hellige Peter Damian (1007-1072) forteller i sin biografi om Odilo en legende om hvordan denne feiringen ble innført.

En pilegrim som var på vei hjem fra Det hellige Land, led skipbrudd i en storm og ble kastet i land på en øde øy. En eremitt som bodde der, fortalte ham at blant klippene var det en avgrunn som sto i forbindelse med purgatoriet, og fra den hørtes hele tiden stønnene fra plagete sjeler. Eremitten hevdet også at han hadde hørt demonene klage over effekten av de troendes bønner, og spesielt munkene i Cluny, i å redde deres ofre. Da pilegrimen kom hjem, hastet han til Cluny for å fortelle abbeden om dette, og han bestemte at hans kommunitet hver 2. november skulle be for sjelene i skjærsilden. Dekretet som forordner feiringen, er trykt i bollandistenes Acta Sanctorum.9

Innflytelsen fra Cluny gjorde at festen ble spredt til hele vesten. Først ble den overtatt av de andre cluniacensiske husene og deretter ble den tatt opp i flere franske bispedømmer. Bispedømmet Liège var det første bispedømmet som offisielt innførte en minnedag for å be for alle avdøde, det skjedde under biskop Notger (d. 1008). Deretter spredte skikken seg til Tyskland og England. Med tiden ble hele måneden november assosiert med bønner for de avdøde i den vestlige katolske tradisjonen, men likevel beholdt 2. november en spesiell status som en dag satt av for det formålet.

Allesjelersdag nevnes i et martyrologium samlet i Besançon midt på 1000-tallet. Så tidlig som i 1075 påbød Lanfranc i England i sin Monastic Constitutions sine munker å feire en høytidelig messe for de døde på 2. november, men det finnes fire eller fem kalendere fra Canterbury fra 1100- og 1200-tallet som ikke nevner noen slik feiring i det hele tatt. De mest kjente dedikasjonene i England er All Souls College i Oxford, grunnlagt av erkebiskop Henry Chichele i 1437 og All Souls Church i Langham Place i London, bygd av John Nash mellom 1822 og 1824.

Festen Commemoratio animarum spredte seg langsommere til Italia, hvor den ble akseptert, spesielt i Roma, først på 1300-tallet. I Kirken i Milano ble minnedagen feiret på dagen etter festen for vigslingen av katedralen (16. oktober) inntil den hellige Karl Borromeus flyttet den til 2. november i 1582.10 Tidlig på 1400-tallet hadde dominikanerne i Spania skikken med å feire tre messer på den dagen (som i julen) for å oppfylle alle anmodninger om messer. Denne skikken ser ut til å ha oppstått i dominikanerklosteret i Valencia. Pave Benedikt XIV (1740-58) ga sin godkjennelse av denne skikken i 1748 og utvidet privilegiet til alle prester i hele Spania, Portugal og Latin-Amerika.

Pave Benedikt XV (1914-22) utvidet i 1915 dette privilegiet til hele Kirken og gjorde samtidig festen obligatorisk. Bakgrunnen for dette var de mange som var døde i første verdenskrig. Paven gjorde privilegiet avhengig av den betingelse at hver prest bare kunne ofre én messe for stipend og måtte feire en annen som en kompensasjon for alle de messeintensjonene som av ulike grunner ikke var oppfylt i århundrenes løp eller hadde blitt glemt.11 Denne regelen gjelder fortsatt, men en prest trenger ikke nødvendigvis å feire tre messer. Messen fikk en egen prefasjon, tatt fra det parisiske missale fra 1738. De tre messene feires for de troende, for pavens intensjon og for en personlig intensjon.

I den tradisjonelle katolske ritus ble feiringen flyttet til mandag den 3. november hvis 2. november falt på en søndag, siden messen for de døde med sine svarte messeklær ble sett på som uforenelig med søndagens gledefulle natur. Den samme regelen sto i de generelle retningslinjene for den nye messen som kom i 1969, men da det nye missalet kom i 1970, sto det at Allesjelersdag hadde presedens foran søndagen.12 Dette betyr at festen for Alle sjeler alltid feires, selv om dagen faller på en søndag.

Samtidig ble det bestemt at som i alle messer for avdøde kunne fiolette messeklær brukes i stedet for svarte.13

Mange tror at Det annet Vatikankonsil avskaffet svart som liturgisk farge, men dette er altså ikke riktig (bortsett fra på langfredag), fiolett ble innført som et alternativ, ikke som en erstatning for svart. Noen steder ble svarte messehagler kastet eller solgt på auksjon, noe som i beste fall må kalles kulturvandalisme. Tidligere var hvitt foreskrevet i begravelser av små barn, men i dag har det i USA, Canada, Australia og New Zealand (samt i enkelte bevegelser, «movimenti») blitt nesten enerådende å feire rekviemmesser i hvitt for å understreke at man feirer en oppstandelsesmesse. (At hvitt er foreskrevet i enkelte asiatiske land, skyldes derimot at hvitt er fargen for sorg i deres kultur). Rent formelt er det naturligvis riktig at vi i en rekviemmesse feirer håpet om oppstandelsen, men det er ikke til å legge skjul på at dette har skapt problemer i enkelte begravelser. En enke skrev en gang en artikkel i den katolske pressen i USA hvor hun uttrykte sitt sinne over den gledefylte feiringen av hennes manns oppstandelse, som ikke tok noe hensyn til hennes sorg. Kanskje en påminnelse til prester om at begravelser ikke er stedet for å ri liturgiske prinsipper, men heller for pastoral fingerspitzengefühl.

Ved kalenderreformen i 1969 ble det også innført fire nye prefasjoner for den kristne død i tillegg til den gamle for de avdøde. Den nye liturgien er bestemt på å «uttrykke klarere den kristne døds påskekarakter»,14 og i stedet for å sørge «som de andre, de som er uten håp» (1.Tess 4,13), å proklamere Kristi påskemysterium som grunnlaget for vårt håp. Av denne grunn ble den gamle sekvensen Dies Irae fra 1200-tallet fjernet sammen med andre tekster hvor frykten ved tanken på Guds strenge dom skygger for det strålende lyset av troen på oppstandelsen. En detaljert beskrivelse av den eldre liturgien i messe og officium på Allesjelersdag gis av den tyske liturgikeren og religionsvitenskapsmannen Joseph Pascher (1893-1979). Til tross for alle forsøk på å gi en positiv tolkning av den daværende liturgien, konkluderer Pascher: «Ikke desto mindre er det manges håp at et fremtidige officium for de døde vil bli karakterisert av en større grad av tillit til påskemysteriets død og oppstandelse med Kristus».

Mange mener at fjerningen av Dies Irae fra messen på Allesjelersdag var en overreaksjon og en smule fundamentalistisk, og det finnes mange menigheter som fortsatt synger den, enten på sekvensens plass eller som hymne. Den er da heller ikke forbudt, tvert imot foreslås den fortsatt i tidebønnene som åpningshymne i officiet for de døde (delt i tre deler), og spesielt for Allesjelersdag.15

Den utstrakte valgfriheten etter kalenderreformen gjorde dessverre at praksisen ble ulik i de katolske kirkene i Norden. I Sverige feires Allehelgensdag alltid på første lørdag i november med Allesjelersdag på søndagen etter, mens i Danmark feires Allehelgensdag første søndag i november og Allesjelersdag mandagen etter. Kirken i Norge valgte «bastardløsningen» å feire Allehelgensdag på første søndag i november, mens Allesjelersdag ble feiret den 2. november uansett hvordan den datoen falt i forhold til Allehelgensdag (dersom ikke første søndag i november var nettopp 2. november – da ble Allesjelersdag feiret mandagen etter). Heldigvis har de norske biskopene nå ryddet opp i dette, slik at fra kirkeåret 2006/07 feires Allehelgensdag den 1. november og Allesjelersdag den 2. november.

Allesjelersdag sto i Missale Nidrosiense fra 1519 som Commemoratio animarum. Feiringen av Allesjelersdag kan ses på som et komplement til Allehelgensdag: Vi ber om at skaren for Guds trone skal bli fulltallig. Også i den protestantiske kirken har man en reminisens av denne festen (riktignok gjerne på allehelgensdag) hvor man går på kirkegården, steller gravstedene og setter lys på dem.

Det var også en folkelig overtro at på denne dagen kunne sjelene i skjærsilden vise seg på jorden og hjemsøke dem som hadde gjort dem noe mens de levde. De kunne vise seg som spøkelser eller hekser, og det ble også trodd at det hjalp å gi almisser i form av penger, kaker eller frukt. Noen av skikkene overlever i folkelige tradisjoner, men er i dag assosiert med «hallowe'en», allehelgensaften 31. oktober (allehelgensdag heter på engelsk All Saints eller All Hallows).

I den armenske kirken feires dagen på mandag etter påske.

Allesjelersdag er helt unik i den liturgiske kalenderen. Den kan ikke kalles en høytid eller en fest, men likevel hører den i rang med blant «høytidene for Herren, den salige Jomfru Maria og de hellige som står i den allmenne kalenderen».16


1
M. Righetti, Manuale di storia liturgica, 2. utgave, Milano 1955, 2:368-69, 375-77; J.A. Jungmann, The Mass of the Roman Rite. Its origins and Development, 2 vols, New York 1951-55, 1:217-19
2
Jungmann 1:218. [Refrigerium var minnemåltidet for de døde. Jungmann 1:218, nr 43]
3
Jf CCC 1030
4
CCC 1032
5
Regula 24,2; J.-P. Migne (ed.), Patrologia Latina (PL), 83:294
6
Vita Sancti Eigilii 25; PL105:400
7
De ordine antiphonum 65 (Hanssens 3:98)
8
Statutum Odilonis; Pl 142:1037
9
Saec. VI, pt. i, s 585
10
Righetti 2:398
11
H. Kneller, Geschichtliches über die drei Messen am Allerseelentag, Zeitschrift für Katolische Theologie (Innsbruck), Wien 1877-), 42 (1918), 74-113
12
Rubrikkene i Missale Romanum av 1970
13
GIRM, no 306d-e; jf instruksjonen for implementeringen av Konstitusjonen om liturgien av mai 1967, nos 23-34
14
Sacrosanctum Concilium, 4. desember 1963, no 81; Flannery s 24
15
Liturgia Horarum IV, (Libreria Editrice Vaticana, 2000), s 489
16
Generelle regler for det liturgiske år og kalenderen, (21. mars 1969), kap 3, «Tabell over liturgiske dager i henhold til deres presedensorden», I, 3

Kilder: Farmer, Lodi, Butler (XI), Bunson, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Adam, KIR, CE, Infocatho, Heiligenlexikon, en.wikipedia.org, americancatholic.org, festjahr.de - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden - Opprettet: 2006-12-04 19:59