Jomfru Marias fremstilling i tempelet

Historien om Jomfru Marias fremstilling i tempelet står ikke i Bibelen, men har sitt opphav i den apokryfe beretningen «Jakobs Protoevangelium» fra 100-tallet (kapittel syv). Historien fortelles også i pseudo-Matteus' evangelium, Evangeliet om Marias fødsel og andre apokryfe skrifter.1

Historien forteller at Marias foreldre Joakim og Anna i takknemlighet over å ha blitt bønnhørt av Gud og fått et barn, lovte å vie henne til Gud. Derfor brakte de som et offer til Gud den treårige Maria til tempelet i Jerusalem for å bli utdannet der. Der tjente Maria i elleve år sammen med andre jenter og de hellige kvinnene som hadde ansvaret for dem. Men dette er en ren legende, for det fantes ikke Tempeljomfruer i Jerusalem. Jødiske foreldre var forpliktet av loven til å vie sine førstefødte sønner til Gud, og dette skjedde ved en seremoni i tempelet. Det var ingen lignende forpliktelser for jenter, men moren måtte utføre visse ritualer etter fødselen, og det kan godt ha vært vanlig å bringe jentene til tempelet likevel.

Festen for denne begivenheten oppsto i øst, trolig i Syria, hvor den apokryfe beretningen kom fra. Festen er kjent i øst siden 21. november 543, den dagen da den praktfulle kirken Santa Maria Nova i nærheten av jødenes tempel og Al-Aqsa-moskéen i Jerusalem ble vigslet etter å ha blitt bygd av keiser Justinian (527-65). Denne kirken ble reist på stedet der Jomfru Marias barndomshjem sto, men den ble ødelagt av perserne allerede i 614. Allerede fra 700-tallet ble dagen feiret som en Mariafest i Konstantinopel. Kardinal Pitra publiserte et stort liturgisk dikt på gresk for denne festen,2 skrevet av en «Georgios» rundt 600/700-tallet. Mange av de tidlige kirkefedrene som den hellige patriark Germanos I av Konstantinopel (d. 730) og hans samtidige, den hellige Johannes av Damaskus, holdt praktfulle prekener på denne festen og refererte til Maria som den spesielle plante eller blomst som ble fostret opp til bedre ting. Festen mangler i det tidlige menologiet fra Konstantinopel fra 700-tallet, men den finnes i liturgiske dokumenter fra 1000-tallet, som Calend. Ostromiranum 3 og i menologiet til Basilios II (e'ísodos tes panagías Theotókon). Den står i konstitusjonene til keiser Manuel Komnenos (1143-80) i 1166 som en fullt ut anerkjent fest da domstolene ikke var samlet.

Det er tydelig at festen ikke ble feiret i Roma under den hellige pave Sergius I (687-701), som etablerte fire andre viktige Mariafester, Fødselen, Bebudelsen, Renselsen og Innsovningen (i dag: Opptakelsen i himmelen). Festen ble feiret i de greske klostre i Sør-Italia så tidlig som på 800-tallet. Den ble feiret sporadisk i England fra 1000-tallet på 21. november som Benedictio de praesentatione sanctae Mariae, men den kom etter hvert ut av bruk. I vest ble festen virkelig introdusert av en fransk adelsmann, Philippe de Mazières, kansler for kongen på Kypros, som tilbrakte en tid i Avignon i pontifikatet til pave Gregor XI (1370-78). Den ble feiret i 1372 i nærvær av kardinalene, med et officium tilpasset fra det officiet som ble sunget av grekerne. Festen ble innført i 1372 ved et dekret av pave Gregor IX. I 1373 ble festen adoptert i det kongelige kapell i Paris, i 1418 i Metz og i 1420 i Köln. Pave Pius II (1458-64) innvilget denne festen med en vigilie til hertugen av Sachsen.

Festen ble tatt opp i mange bispedømmer, men på slutten av middelalderen manglet den fortsatt i mange kalendere.4 I Toledo ble den i 1500 foreskrevet for 30. september av kardinal Ximenes. Pave Sixtus IV (1471-84) innførte festen i det romerske breviaret i 1472, og den fikk endelig en plass i kalenderen for hele Kirken av pave Sixtus V (1585-90) den 1. september 1585, men først etter at den hadde vært fjernet fra breviaret en stund av den hellige pave Pius V (1565-72), som i 1568 tok avstand fra den primitive ordlyden i en sekvens i en messe fra 1505. I provinsen Venezia ble den i 1680 en dobbel av andre klasse med oktav, pasjonistene og sulpisianerne feiret den som en dobbel av første klasse, mens servittene, redemptoristene, karmelittene, mercedarierne og andre feiret den som en dobbel av andre klasse med oktav. I noen tyske bispedømmer ble den feiret den 26. november under tittelen Illatio.5 Grekerne feirer festen i fem dager. I den romerske kalenderen var den en større dobbel fest (Major duplex).

Da kalenderen ble reformert i 1969 etter Andre Vatikankonsil (1962-65), hevet det seg stemmer for å fjerne denne festen. Men det møtte kraftig motstand for grekerne og kjennere av den greske liturgi. I kalenderen av 1969 er den oppført som minnedag. Pave Paul VI (1963-78) skrev i den apostoliske formaningen Marialis cultus av 2. februar 1974 om denne festen at «til tross for dens apokryfe innhold presenterer den høystemte og eksemplariske verdier og fortsetter de ærverdige tradisjoner som har sin opprinnelse i de østlige kirkene».6

De ortodokse kirkene feirer festen («Marias ofring») på samme dato som en av sine tolv store fester, Dodekaorton, mens armenerne feirer festen den 20. november. Pave Johannes Paul II (1978-2005) utropte dagen til en Pro Orantibus-dag, en dag for klausurerte ordenssøstre som spesielt er viet til bønn, i stillhet og ettertanke. I Tyskland kalles festen Vår Frue i Jerusalem eller Mariä Tempelgang. I Italia heter den Presentazione di Maria al Tempio. Marias fremstilling har vært et populært tema for mange kunstnere som Giotto, Ghirlandaio, Tizian og Tintoretto.