Den hellige Niketas av Remesiana (~335-~414)

Skytshelgen for Romania

Den hellige Niketas ble født rundt 335 (333?), men ingen synes å vite hvor. Vi kan gå ut fra at det var et sted i det store og mektige Romerriket. De biografiske opplysningene er få og usikre, ettersom navnet Niketas/Nicetas var vanlig og i tillegg ble brukt med forskjellige stavemåter. Noen kilder kaller ham for eksempel Nicetus eller Nicetius. Niketas er et navn av gresk opprinnelse (Νικήτας, Nikétas) og betyr «seierrik» (lat: Nicetas). På italiensk Niceta, på fransk Nicétas, Nicet eller Nizier, på russisk Nikita (Никита) og på ukrainsk Nykyta eller Mykyta. 

Rundt 366 (370?) ble han valgt til biskop av Remesiana (Civitas Romatiana eller Civitas Remessilanesis) ved den viktige romerske militærveien fra Beograd (Singidunum) via Sofia (Sardica) til Konstantinopel. Byen lå i det romerske sivile dioecesis (territorielt forvaltningsområde) Dacia Mediterranea, som var opprettet av keiser Konstantin I den store (306-37; enekeiser fra 324) og ble til provinsene Trakia og Dardania, så noen kilder kaller ham Nicetas Dardani. Dacia Mediterranea ble politisk forent med Østromerriket i 379 av keiser Theodosios I den store (379-95), men kirkelig lå det under patriarkatet Roma, og stedet var et møtepunkt mellom gresk og latinsk språk og kultur.

Remesiana er i dag landsbyen Bela Palanka (Бела Паланка) («den hvite byen») i distriktet Pirot nær byen Niš (lat: Naissus) i det sørøstre Serbia. Provinsen hadde tidligere navnet Moesia Superior. Lite er kjent om hans liv, bortsett fra at han virket også utenfor grensene for sin biskoppelige jurisdiksjon, spesielt i de områdene hvor det hedenske elementet var større på grunn av de barbariske invasjonene. Han en aktiv og suksessfull misjonær i landene sør for Donaus nedre løp, blant gotere, dakere, skytere og bessere (en uavhengig trakisk stamme som kanskje er forfedrene til dagens albanere). Ifølge den hellige Paulinus av Nola (353-431) ventet disse folkene «på sin far, som den tørre åkeren venter på regnet eller kalven på sin mors spener». Hans misjonsreiser skal ha ført ham så langt som til Valakia og Moldavia, og kanskje til og med helt til Uralfjellene. Han nevnes blant de angivelige evangelistene av Romania, som han er en av skytshelgene for.

Niketas styrket fellesskapet med kirken i Roma mot det fremvoksende patriarkatet Konstantinopel og besøkte kirken der i 398 og 402. På disse to reisene besøkte han også sin samtidige og venn Paulinus, som var biskop av Nola nær Napoli i Campania i Sør-Italia. Besøket i 398 var primært en valfart til Nola for å besøke graven til den hellige Felix av Nola (ca 200-ca 260).

Paulinus var den fremste latinske forfatteren i sin samtid, og han er vår primære kilde til kunnskap om Niketas’ liv og pastorale aktivitet. Han nevnes en rekke ganger i Paulinus’ brev og dikt, spesielt i Carmen xxvii og i Carmen xvii (Ad Nicetam redeuntem in Daciam), skrevet i anledning Niketas’ valfart i 398. Også den hellige Hieronymus (ca 342-420), som oversatte Bibelen til latin, snakker anerkjennende om Niketas’ misjonsarbeid. En annen troverdig kilde er kirkehistorikeren Gennadius av Marseille (400-t), som nevner ham i sin De viris illustribus («Om berømte menn»), en fortsettelse av Hieronymus’ verk med samme tittel. Han nevnes også av Cassiodorus (ca 485-ca 585) i De institutiones divinarum et sæcularium litterarum (543-55), 16.

I sine skrifter setter Paulinus av Nola Niketas høyt som poet og evangelist, og det er han som skrev de poetiske ordene som siteres i Martyrologium Romanum. Han priser sin venn for å ha instruert barbarene i evangeliet og forvandlet og temmet dem fra banditter og ulver til får og brakt dem inn i fredens fold, og for å ha lært dem å synge om Kristus med romerske hjerter. Det er imidlertid usikkert om disse folkene virkelig var barbarer eller om det bare var snakk om poetisk «krydder».

Niketas døde i eller rundt år 414, det siste året hvor han omtales i live, men det er ikke helt klart hvor det skjedde. De fleste sier at han døde i sin bispeby Remesiana. Vi vet at Niketas’ episkopat varte i nesten femti år fordi han allerede i 366-367 står blant mottakerne av et brev som ble sendt av biskop Germinius av Sirmium til biskopene i regionen (PL, XIII, 573) og blant mottakerne av et brev fra den hellige pave Innocent I (401-17) i 414 (PL, XX, 526).

Han etterlot seg en rekke skrifter, hvorav det viktigste er en betydningsfull instruksjon for dåpskandidater (competentes) i seks bøker (Competentibus ad baptismum instructionis libelli VI). Gennadius skriver at de seks bøkene er skrevet i en enkel og klar stil (simplici et nitido sermone). Den første boken tok for seg hvordan kandidater til dåpen skulle oppføre seg, den andre handlet om hedningenes feilaktige ideer, den tredje om troen på én guddommelig majestet, den fjerde om overtroiske skikker ved fødselen av et barn og en forsømmelse av horoskoper, den femte om trosbekjennelsen og den sjette om påskelammets ofring. Hele denne kateketiske serien er ikke bevart, men lange utdrag er overlevert. Fire fragmenter er kjent fra den første boken, ett fragment av den andre, mens den tredje trolig besto av to avhandlinger som vanligvis separeres, men som uten tvil hører sammen, nemlig «Om Troens forklaring» (De ratione fidei) og «Om Den Hellige Ånds kraft» (De Spiritus Sancti potentia) (Jacques-Paul Migne: Patrologia Latina (PL), LII, 847, 853). Disse to skriftene ble oppdaget og utgitt i 1827 av Angelo Mai. Ingenting er kjent om den fjerde boken, mens den femte trolig er identisk med De explanatio symboli habita ad competentes (PL, LII, 865-74) om den apostoliske trosbekjennelsen. Dette verket tilskrives noen ganger Origenes og noen ganger den hellige erkebiskop Niketas av Aquileia (454-85), men det finnes mange gode grunner til å tilskrive det Niketas. Vi vet ingenting om den sjette boken.

Niketas’ kommentar til Det apostoliske symbol (trosbekjennelsen) indikerer at han støttet det ortodokse standpunktet i striden om Treenighetslæren i harmoni med den ledende 300-tallsteologen Kyrillos av Jerusalem (ca 315-86). Derfor motsatte Niketas seg ethvert forsøk på å tilskrive en skapt natur enten til Sønnen, i motsetning til arianerne (De ratione fidei), eller til Den Hellige Ånd, i motsetning til makedonianerne (De Spiritus Sancti potentia). Niketas’ verk inneholder uttrykket «de helliges samfunn» (sanctorum communionem), som fortsatt bekjennes i den apostoliske trosbekjennelsen, om troen på et mystisk bånd som forener både de levende og de døde i Kirken. Det er ikke bevart noen bevis på en tidligere bruk av dette uttrykket, som senere har spilt en sentral rolle i å formulere den kristne trosbekjennelsen.

Andre bevarte verker er prekenen De vigiliis, avhandlingene De ratione fidei og De Spiritus Sancti potentia, som sannsynligvis tilhører bok tre i Libelli, samt avhandlingen De diversis appellationibus Iesu Christo convenientibus. En liten bok til en fallen jomfru (Ad lapsam virginem libellus) nevnes av Gennadius, men den er ikke bevart. Denne avhandlingen pleide feilaktig å bli identifisert med De lapsu virginis consecratæ (PL, XVI, 367-84), som tradisjonelt tilskrives den hellige Ambrosius av Milano (ca 339-397).

Niketas skal ha skrevet en rekke liturgiske hymner, som ikke er bevart, bortsett fra den store takkehymnen «Te Deum», den mest majestetiske av alle latinske hymner. Tidligere har denne hymnen vært tilskrevet de to hellige vestlige kirkefedrene Ambrosius av Milano og Augustin av Hippo (354-430), men noen Te Deum-manuskripter, de eldste av dem fra 900-tallet, nevner også en Nicetas/Nicetus/Nicetius som forfatter.

I dag regnes Niketas av de fleste forskerne som den mest trolige forfatteren, spesielt etter forskningen til den engelske anglikanske presten Andrew Ewbank Burn (1864-1927) og den belgiske benediktineren, historikeren og patristikeren Dom Germain Morin (1861-1946), selv om dette synspunktet ennå ikke har vunnet universell tilslutning. De fleste motstanderne av å tilskrive Niketas forfatterskapet ser på Te Deum som en fremvoksende bønnetekst uten enkeltforfattere.

Etter Gennadius og Paulinus ble tradisjonen vedrørende Niketas’ skrifter rotet til, og hans arbeider ble feilaktig tilskrevet de hellige Niketas av Aquileia og Niketius av Trier (ca 490-ca 566). Dom Morin la frem overbevisende argumenter for å bevise at de to avhandlingene De vigiliis servorum Dei og De psalmodiæ bono, som man mente var skrevet av Niketius av Trier (PL, LXVIII, 365-76), i virkeligheten er Niketas’ verk.

Sistnevnte er en kort avhandling eller preken om verdien av å synge salmer. Han kommer med noen minneverdige bemerkninger om folkets sang i kirken, som er like aktuelle i våre dager: «Syng klokt, det vil si at du forstår og tenker over hva du synger (...) Melodiene bør være i overensstemmelse med religionens hellighet (...) Syng sammen og vis deg ikke frem». Han legger til: «Alt i vår gudsdyrkelse må gjøres som for Guds åsyn, ikke for å behage mennesker».

I «De helliges vigilier» (De vigiliis servorum Dei) oppmuntrer han praksisen med å holde bønnevaker om natten. Han siterer de tallrike direkte eller indirekte referansene til denne bønneformen i Det nye Testamentet og påkaller de helliges eksempel. Han forklarer også fordelene med denne praksisen: «Nattens stillhet og tilbaketrukkethet gjør den til en gunstig tid for bønn og svært hensiktsmessig for dem som våker. Med verdslig arbeid lagt til side og med en udelt oppmerksomhet står hele mennesket om natten i det guddommelige nærvær».

Niketas’ minnedag i den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum var 7. januar. Det skyldtes at da martyrologiet ble revidert på slutten av 1500-tallet av den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker, synes det som han feilaktig identifiserte Niketas av Remesiana med Niketas av Aquileia, og derfor flyttet hans minnedag fra 22. juni til 7. januar:

In Dácia sancti Nicétæ Epíscopi, qui feras et bárbaras gentes, Evangélii prædicatióne, mites reddidit ac mansuétas.

I Dacia, den hellige Niketas biskop, som forkynte evangeliet for ville og barbariske nasjoner og omvendte dem skånsomt og mildt.

I den notisen ble ikke hans bispedømme nevnt, men han ble også nevnt den 22. juni:

Eodem die sancti Nicétæ, Romatiénæ civitatis Episcopi, doctrina sanctisque moribus clari.

På samme dag den hellige Niketas, biskop av Romatiana, berømt for sin hellige lære og oppførsel.

I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er disse oppføringene slått sammen den 22. juni (samme dag som Paulinus av Nola):

Commemorátio sancti Nicétæ, epíscopi Remesiánæ in Dácia, quem cármine sanctus Paulínus Nolánus laudat, quod bárbaros oves factos Evangélium edocuísset atque in pacis caulas duxísset et quondam imperíti ac latrónes Christum corde románo resonáre didicíssent.

Minnet om den hellige Niketas, biskop av Remesiana i Dacia (i dag i Serbia), som den hellige Paulinus av Nola priser i et dikt for å ha undervist barbarene i evangeliet slik at de som får ble drevet til en fredelig innhegning, og for at de som en gang var et uvitende røverfolk, lærte å la Kristus gjenlyde i et romersk hjerte.

Som en latinsk biskop i et område som var underlagt grekerne, ble Niketas ikke opptatt i Den bysantinske kirkens synaksarier og menologier, selv om russiske teologer nevner ham med ærbødighet.