Den hellige Nikolas (it: Nicolò) ble født som Johannes Baptist Saggio (it: Giovanni Battista) den 6. januar 1650 (eller 1649) i Longobardi, en liten by ved den tyrrenske kysten i provinsen Cosenza i regionen Calabria i Sør-Italia som da lå i bispedømmet Tropea, men i dag i bispedømmet Cosenza-Bisignano. Legenden forteller at et lys strømmet ned på huset i det øyeblikk han ble født. Han ble døpt den 10. januar med navnet Giovanni Battista Clemente. Han var den eldste av fem barn i en fattig bondefamilie, og hans foreldre var bonden Fulvio Saggio og spinnersken Aurelia Pizzini. Han ble fulgt av tvillingene Antonio og Domenica, og deretter Muzio og Nicola.
Johannes Baptist hadde boklige evner, men hans foreldre hadde ikke råd til å sende ham på skole, og det var først som ordensbror at han lærte å lese og skrive. Han lærte imidlertid det grunnleggende i religionen og å skrive sitt eget navn. I stedet for å få boklig lærdom hjalp han faren i arbeidet på markene. Han var et fromt barn, og han pleide å tilbringe hele dager i bønn i en lokal kirke for Minstebrødrene (Ordo Minimorum – OM eller OMinim) (Minimi Fratres eller bare Minimi), en reformert og asketisk gren av fransiskanerne. De kalles også Paulanere etter grunnleggeren, den hellige Frans av Paola.
Hans familie oppdro ham i menneskelige, moralske og åndelige verdier. Hans hyppige besøk i Minstebrødrenes kloster åpnet for ønsket om det religiøse liv. Hans biografer forteller om hans konstante deltakelse i messen både på hverdager og festdager, og han gikk til skriftemål hver uke. Selv når han arbeidet på markene, holdt han alltid rosenkransens perler i hånden, sammen med hakken. Han mottok fermingens sakrament (konfirmasjonen) den 3. mai 1668 og sluttet seg til Minstebrødrene som tertiar ved kirken Chiesa dell’Assunta, kalt San Francesco, samtidig som han fortsatte sitt arbeid som bonde til han var tyve år gammel. Med sin edle og milde sjel oppbygget han alle med sitt vitnesbyrd som legkristen og som arbeider, og hans karakter vant sympati hos mange. Han underviste selv sine yngre brødre Antonio og Nicola i den kristne tros sannheter.
Da Johannes Baptist var tyve år gammel, bestemte han seg for å gå i kloster i fotsporene til Frans av Paola. Foreldrene protesterte kraftig, og spesielt ble moren rasende, for den eldste sønnen var en svært viktig støtte for familien og hun hadde drømt om en god kone for sin sønn som han kunne danne et gudfryktig hjem sammen med. På grunn av avslaget fra foreldrene ble den unge mannen blind, og han fikk ikke synet tilbake før foreldrene ga seg og lot ham følge sitt kall. Han trådte inn som oblat eller legbror hos Minstebrødrene.
Johannes Baptist ble sendt for sitt ettårige novisiat til ordenens stamkloster i Paola, som også ligger i provinsen Cosenza i Calabria, og dette året var preget av de mest ydmyke tjenester. Den 29. september avla han de fire løftene om kyskhet, fattigdom, lydighet og evig faste (livslangt avhold fra kjøtt, egg og melk og alle slags produkter av disse) og det høytidelige løftet om troskap til ordenen. Samtidig ble hans navn endret til br. Nikolas (it: Nicolò) med tillegget «av Longobardi» etter sitt hjemsted, slik det var vanlig i ordenen. Han ble deretter sendt tilbake til klosteret i Longobardi, hvor han var fra 1670 til 1671, og deretter tjente han i klostrene i San Marco Argentano, Montalto Uffugo, Cosenza, Spezzano della Sila og Paterno, ett år på hvert sted og alltid i skyggene med de mest ydmyke oppgavene, som kokk, oppvarter, gartner og tigger.
Fra 1677 ble han kalt tilbake til Paola for to år, hvor provinsialen valgte ham som sin ledsager og sekretær for sine kanoniske visitasjoner. Nikolas’ ry nådde til Roma, og i mai 1679 han ble kalt til Collegio di San Francesco di Paola ai Monti i Roma, hvor oblaten var død. Hans ry som kateket spredte seg straks i romerske sirkler, slik at det ble en stor pågang av familier som ville overlate sine barn til denne minstebroren for religionsundervisning. En ytterligere endring i hans åndelige liv ble viste seg i 1683 etter en pilegrimsreise til fots til Loreto for å påkalle Herren, gjennom forbønn fra Maria, som han hadde en stor andakt for, om frigjøringen av Wien fra tyrkerne.
De neste tre årene av hans liv var preget av sterke mystiske opplevelser, ekstaser og kontemplasjon av Treenighetens mysterium. Hele hans dagsorden og hans liv var blitt til bønn og Guds nærvær. Da portneroblaten br. Peter av Lappano døde, ble br. Nikolas betrodd dette embetet, noe som førte til en mer direkte kontakt med de fattige, som pleide å banke på dørene til klostre. Dette valget ble bestemt av hans seriøsitet og klokskap, i tillegg til hans nestekjærlighet og fromhet.
I sine siste år ble han kalt tilbake til Roma igjen. Da han kom tilbake dit, fortsatte han i stillingen som sakristan og vokter av kapellet for grunnleggeren, samtidig som han tigget voks to ganger i året. Samtidig unnlot han ikke å hjelpe de fattige og arbeide for de aller lutfattigste, sammen med en stor medlidenhet som manifesterte seg i praksisen med å besøke de syv kirkene (Le Sette Chiese) i Roma. Vitner i den senere kanoniske prosessen fortalte at blant de mange opplevelser br. Nikolas hadde, var en transverberatio («gjennomboring») av en engel med en brennende pil, og de så også Jesus gi ham mystikeres bryllupsring.
Da det i 1709 var fare for en ny Sacco di Roma («plyndring av Roma»), kristenhetens hovedstad, tilbød han sitt liv til Herren og deltok aktivt i runder med bønn og tilbedelse. På grunn av en lungebetennelse ble han svært syk og var sengeliggende i lang tid, og han forutsa dagen og timen for sin død. Nyheten om hans alvorlige sykdom gjorde hans rom til et virkelig pilegrimsmål hvor adelige og fattige, prester og brødre kom for å hilse på ham en siste gang. Den 2. februar 1709 mottok han sykesalvingens sakrament, og dagen etter, den 3. februar 1709, døde han i Roma, etter å ha mottatt anmodning om bønn og forbønn fra pave Klemens XI (1700-21) og mens han holdt om krusifikset og utbrøt: «Paradiset, Paradiset!» Han var 59 år gammel. Det hadde skjedd mirakler på hans forbønn allerede mens han levde, men etter hans død skjedde det enda flere. Nyheten om hans fromme død tiltrakk seg de enormt mange hengivne til begravelsen, noe som var i motsetning til den han selv hadde bedt om i sin ydmykhet. Før begravelsen ble kisten utstilt i tre dager før Nikolas ble gravlagt i Minstebrødrenes fellesgrav. På kisten var det festet en blyplate med den enkle innskriften: Hic iacet Frater Nicolaus a Longobardi («Her hviler bror Nikolas av Longobardi»).
Ryktet om hans hellighet spredte seg snart i hovedstaden Roma, i Calabria og i resten av Italia. Hans grav ble et konstant pilegrimsmål, slik at Minstebrødrenes orden bestemte seg for å be om åpning av en helligkåringsprosess i 1716. Hans levninger ble værende i fellesgraven frem til 1718, da det ble foretatt en kanonisk identifisering ved åpningen av saligkåringsprosessen. Kisten ble åpnet, og det ble observert at kroppen i stor grad var redusert til støv. Hans levninger ble lagt i en blykiste med en ytterkiste av sypress. Deretter ble han gravlagt i kapellet for Den uplettede Maria i kirken San Francesco di Paola ai Monti, og dette kapellet ble deretter viet til ham. Stedet markeres med en gravstein av marmor med følgende inskripsjon:
Deo Optimo Maximo / hoc sub lapide iacet corpus / NICOLAI A LONGOBARDI / Servi Dei Ordinis Minimorum / cui ob eximiam religiosae vitae observantiam / separatum hi monumentum / Patres Superiorum licentia posuere / anno MDCCXVIII / obiit die tertia Februarii anni MDCCIX.
Selv om Nikolas var en enkel oblat i sin orden, hadde hans ry nådd et slikt europeisk nivå at hans helligkåring ble anmodet av en rekke betydelig personligheter, inkludert keiser Karl VI (1711-40). Blant de andre herskerne var kong Filip V av Spania (1700-46), med sin hustru Elisabeth Farnese, kong August II av Polen (1697-1704; 1709-33) og tronpretendent Jakob III Stuart og hans hustru Maria Clementina Sobieski. Nikolas’ regulære kanoniske prosess fant sted fra 1720 til 1786 i bispedømmene Roma, Cosenza og Tropea.
Den 17. mars 1771 promulgerte pave Klemens XIV (1769-74) dekretet Aeterni Numis som anerkjente Nikolas’ heroiske dyder, og han fikk da tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 2. april 1786 gikk pave Pius VI (1775-99) til kirken San Francesco di Paola ai Monti, hvor han etter å ha feiret eukaristien, leste opp dekretet Fausta Laeta successu i klosterets bibliotek, et dekret som anerkjente de nødvendige to miraklene på hans forbønn. Det første skjedde med den tiårige Francesco Parinoli, som den 12. februar 1729 lekte med sine brødre, da han fikk lyskebrokk. Natten til dagen etter ble guttens tilstand fryktelig forverret. Etter en nøye undersøkelse ble det funnet at tarmen var hoven og betent. En lege som ble tilkalt i all hast, erklærte at dette var et håpløst tilfelle nå. I mellomtiden ble hans oppkast stadig mer alarmerende, og barnet var sakte på vei mot graven.
En tante av barnet, en viss Teresa Lucia Vasari, enke etter Francesco Bartali og som senere var sekretær ved mirakelundersøkelsen, hørte snakk om at Guds tjener br. Nikolas hadde sørget for mange tjenester, så hun henvendte seg til ham og ba om hans forbønn. Hun sa: «O, bror Nikolas, Guds tjener, siden du har gjort så mange mirakler, berg også denne gutten!» Da hun hadde sagt dette, gikk kvinnen bort fra rommet hvor pasienten var, og etter noen få skritt følte hun at gutten utbrøt: «Jeg er helbredet, jeg feiler ingenting!» Foreldrene styrtet til, og de så med forundring at svulsten hadde forsvunnet og at tarmen hadde trukket seg inn til sin rette plass.
Det andre miraklet skjedde med Pietro di Mango fra Spezzano Grande, som med jevne mellomrom var alvorlig syk med strømmer av blod og ondartet feber, men han hadde kommet seg takket være omsorgen til dr. Giuseppe Fucile. En dag i hans hus ba p. Pietro Vencia fra Minstebrødrenes orden den sykes søstre, spesielt søsteren Maria di Mango, om de hadde noe som hadde tilhørt Guds tjener br. Nikolas. Søsteren Maria sa hun hadde noe av hans hår. Hun ga ham noe av det, og p. Pietro la det i et glass og ga di Mango det for å drikke. Straks begynte pasienten å bli bedre, og etter noen få minutter stoppet strømmen av blod. Legen slo neste dag fast at di Mango var fullstendig helbredet.
Nikolas ble saligkåret den 17. september 1786 (dokumentet (Breve) var datert den 12. september) av pave Pius VI, som presiderte ved seremonien i Peterskirken. Etter saligkåringen ble han gjort til skytshelgen for sin hjemby Longobardi. I Longobardi Marina er det en kirke som er viet til ham, og hvor han hvert år feires den 10. august. Etter saligkåringen ble de få jordiske restene av den salige Nikolas samlet og plassert under alteret i kapellet, hvor allerede maleriet av Den uplettede var erstattet av et maleri av Nikolas. I 2010, ved avslutningen av feiringen av 300-årsdagen for hans død, ble restene av den salige overført fra kirken i Roma til Santuario di San Francesco di Paola i Paola og midlertidig plassert i hans gamle celle, som var forvandlet til et kapell etter hans saligkåring.
Den 12. oktober 1973 ga Liturgikongregasjonen, som svar på forespørsler fra Don Silvio Celaschi, sogneprest i Longobardi, p. Michael Serpe OM, sogneprest i Longobardi Marina, kommunestyret i Longobardi, samt anmodningen fra erkebiskop Enea Selis av Cosenza og p. Andrea Lia OM, minstebrødrenes ordensgeneral, sin tillatelse med samtykke fra den salige pave Paul VI (1963-78), til å ære den salige Nikolas som fremste skytshelgen for hele kommunen Longobardi.
Den 24. mai 2008 åpnet bispedømmet Cosenza-Bisignanos prosess for granskning av et nytt mirakel, og prosessen ble avsluttet den 15. juni 2009. Dekretet som anerkjente gyldigheten av bispedømmets granskning, ble utstedt den 11. mars 2011. Mirakelet skjedde en sommerdag i 1938, da den sekstenårige mureren Giuseppe Laudadio arbeidet med å renovere fasaden på kirken San Francesco di Paola i Longobardi Marina. Å være murer er et yrke som innebærer mange farer, og denne dagen gikk noe galt. Giuseppe lente seg mot en planke som kanskje ikke var blitt tilstrekkelig sikret, slik at han plutselig falt ned fra stillaset, som var rundt tolv meter høyt. Denne skremmende hendelsen kunne ha drept ham, men i løpet av de endeløse sekundene før sammenstøtet med bakken, så han sitt eget liv utfolde seg foran ham som i en film, og han følte behovet for å påkalle den salige Nikolas Saggio fra Longobardi, som han hadde hørt om siden han var barn.
Fallet skjedde utenfor den venstre fløyen av kirken og påkalte oppmerksomheten til de andre arbeiderne som hørte et dunk, men så Giuseppe umiddelbart åpne øynene og stå opp igjen uten å miste bevisstheten. Han falt ned på steiner og betong, men den unge mureren hadde faktisk ingen brudd og hadde ikke lidd noen traumer. Kroppen hans var på mirakuløst vist helt uskadd. Den unge mannen sa rolig: «Det gikk bra, jeg har bare en liten skramme på høyre kne». Vitenskapelig har det ikke vært mulig å gi noen forklaring på hendelsen, og etter langvarige undersøkelser betegnet Kirken den som et mirakel.
Den 3. april 2014 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente dette som et mirakel på Nikolas’ forbønn. Han ble helligkåret sammen med fem andre den 23. november 2014 i Roma. Hans minnedag er 12. februar, men 2. februar og dødsdagen 3. februar nevnes også.
Kilder: Benedictines, Index99, KIR, Patron Saints SQPN, Infocatho, santiebeati.it, it.wikipedia.org, zeno.org, minimas.org, sannicolasaggio.it, newsaints.faithweb.com, nominis.cef.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 19. juni 2006