Gruppe 14 består egentlig av 147 martyrer under navnet: De salige Manuel Borràs Ferré, hjelpebiskop i Tarragona i Spania, Modesto Pamplona Falguera FSC og 145 ledsagere fra ulike kongregasjoner og sekularprester fra erkebispedømmet Tarragona, drept av hat til troen under Den spanske borgerkrig mellom 1936 og 1939. Men vi har valgt å dele dem i syv undergrupper, sortert etter ordenstilknytning.
Den fjerde gruppen består av syv medlemmer (tre prester og fire legbrødre) i den reformerte eller uskodde karmelittordenen (Ordo Fratrum Discalceatorum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo – OCD).
Han ble sendt til USA, nærmere bestemt til Tucson i Arizona, der han avla løftene i en alder av 35 år. Han viet seg spesielt til ungdomsarbeid og grunnla en religiøs klubb for unge mennesker. I 1934 vendte han tilbake til klosteret i Tarragona, hvor han ble portner.
Etter utbruddet av borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen den 18. juli 1936, forlot han klosteret i Tarragona den 21. juli. Han søkte først tilflukt i en kolonialbutikk, men etter en tid sluttet han seg til den salige Vincent Gallén Ibáñez (p. Vincent av Korset) (nr 2), som hadde søkt tilflukt hos en legkarmelitt. Den 25. juli ble de to arrestert sammen og tatt med til fengselsskipet som lå ankret opp i havnen i Tarragona. Da de kom til bryggen, ble de skutt.
Han trådte inn i novisiatet hos de uskodde karmelittene i november 1925 og avla sine første løfter til p. Lucas av St. Josef året etter. Han fikk ordensnavnet Vincent av Korset. Etter bare to år med teologi i Barcelona sendte hans overordnede ham som 22-åring til USA i 1930 for å fullføre studiene ved The Catholic University of America i Washington DC, hvor han bodde i karmelittenes studiehus som lå i gangavstand til universitetet. Han tok en grad i kirkerett i 1933. Imidlertid var han ikke i stand til å fortsette med videre studier på grunn av sykdom. Etter sin prestevielse i den nasjonale helligdommen for Den uplettede unnfangelse i Washington den 9. juni 1934 ble han sendt til Tucson i Arizona for ett år for å assistere sognepresten ved kirken The Holy Family.
P. Vincent ble en fremragende prest for de innfødte amerikanerne (det vil si indianerne), spesielt til stammen Yaqui i Arizona. Han fikk etablert katekese for barna, sørget for besøk til de syke og ga de fattige det mest nødvendige de trengte. Han viet en spesiell oppmerksomhet til liturgien og hadde et stort engasjement for barn og fattige. Likevel, etter å ha etablert en god prestetjeneste for Yaqui-stammen, ba han om å bli sendt tilbake til Spania. Hans søknad ble akseptert, og han ble sendt til klosteret i Tarragona som lærer. Han etterlot seg noen skrifter om karmelittiske temaer.
Etter utbruddet av borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen i juli 1936 forlot han klosteret i Tarragona og søkte tilflukt i huset til en legkarmelitt, Der fikk han senere selskap av den salige legbroren Johannes Fort Rius (br. Angelus av St Josef). Noen dager senere, den 25. juli, ble begge pågrepet og tatt med til fengselsskipet som lå ankret opp i havnen i Tarragona. Da de kom til bryggen, ble de skutt. Det var den 25. juli 1936 i byen og provinsen Tarragona i regionen Catalonia i Spania.
Den 13. september 1907 ble han ikledd drakten i klosteret for uskodde karmelitter i Tarragona. Han avla sine løfter som legbror den 6. januar 1912. Han ble sendt til kommuniteten i Barcelona, hvor han ble værende i hele sitt religiøse liv. Der tjente han som kokk, sykepasser og portner.
Etter utbruddet av borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen i juli 1936, forlot han klosteret den 2. august, kledd i sekulære klær. Han gjemte seg i huset til en familie han kjente. Takket være et pass som han fikk av en person som han hadde hjulpet, vendte han tilbake til hjembyen La Selva del Camp for å besøke tre nieser som han underviste. Han ble rådet til å gå i dekning for ikke å kompromittere sin familie, men den 12. august 1936 ble han arrestert.
Han ble satt opp på en lastebil for å bli kjørt til Reus, men midtveis, i nærheten av Mas Roig i Montblanc i Baix Camp i provinsen Tarragona i regionen Catalonia i Spania, ble han drept. Han ble identifisert og gravlagt i en massegrav på kirkegården i Reus.
Det er lite som er kjent om hans barndom og ungdom og liv før han trådte inn i klosteret, og i ordenens arkiver finnes bare opplysninger om hans fødsel, dåp, konfirmasjon og hvor han befant seg gjennom sitt religiøse liv. Men informasjonene som ble samlet inn i forbindelse med starten på den kanoniske prosessen, viser at han var en normal ung mann som var klar til å møte sitt voksne liv, inkludert ekteskap. Men han følte et fast og konstant kall fra Herren til det religiøse liv. Familien viste en relativt normal motstand mot dette kallet, som de så på som umodenhet.
Men en dag klatret han ut gjennom et vindu og forlot hjemmet for å følge sitt kall. Han gikk til El Desierto de Las Palmas i provinsen Castellón og søkte om å bli tatt opp i den uskodde karmelittordenen. I dette klosteret bodde det allerede andre ordensbrødre han kjente fra samme landsby. I klosteret er det bevart de anbefalingsbrevene som ordenen hadde bedt om før de tillot ham å bli opptatt i novisiatet, og hos karmelittene levde og døde han.
Hans kall var som legbror, ikke som prest. Han måtte gjennomgå flere stadier for å tilpasse seg det nye livet han ønsket å adoptere, etter å ha blitt akseptert av kommuniteten den 17. februar 1889. Vi vet at han trivdes svært godt i sine år med tertiaratet og novisiatet. Han ble ikledd karmelittdrakten den 27. april 1892. Som novise fikk han ordensnavnet José Cecilio de Jesús María (kat: Josep Cecili). Han besto prøvetiden og ble godkjent for å avlegge sine første løfter som ordensmann. Dette skjedde den 29. april 1894, for p. Timoteo, da kapellan i klosteret på grunn av feiringen av provinsialkapittelet:
Jeg, broder José Cecilio av Jesus og Maria, avlegger mine enkle løfter i henhold til dekretet Neminem Latet av Pius IX, og lover lydighet, kyskhet og fattigdom til Gud, Jomfru Maria av Karmelberget og N.R. p. Dionysius av St. Teresa, generalvikar for Ordenen av uskodde karmelitter og hans etterfølgere, på den primitive regel for denne ordenen, inntil døden. Jeg lover også at jeg ikke forventer noen endring av drakt eller oppgradere til en høyere klasse enn den som jeg har blitt kalt av Gud. Jeg vil avgi mine løfter til Herren i nærvær av alle de utvalgte i himmelen.
Vitnesbyrdet og andre dokumenter avslører at broren var av en likefrem og enkel karakter, ekspansiv og spontan. Han var myk og tilbøyelig til å glede andre, men stødig og trofast tilhenger av sine religiøse plikter. Han utførte all slags arbeid som var reservert for legbrødre, men ettersom han hadde en god stemme, omfattet hans tjeneste også musikk og hjelp med sangen i officiene, men også i messene og andre funksjoner i kirken.
Like etter dro han til Cuba som «misjonær og klosterbror», og han ble værende i Havana til 1899. Det var på Cuba, i klosteret i Matanzas, at han avla sine høytidelige løfter den 16. februar 1898. I 1899, og dermed etter det spanske tapet av øya Cuba, finner vi ham som en del av kommuniteten i Barcelona. Deretter dro han tilbake til provinsen Aragón og Valencia, og fra 1904 til 1905 var han klosterbror i det tidligere klosteret San Clemente i Cuenca. Derfra dro han til Caravaca i Murcia, hvor han var fra 1906 til 1913. I 1914 dro han til Burriana i Castellón og fra 1915 til 1916 var han medlem av kommuniteten i Castellón.
Hans karakter var god og elskverdig, noe vi blir fortalt av vitner som kjente ham og snakket om Hans personlige kvaliteter – godhet, utdanning, enkelhet og formasjon – beveget hans superiorer til å overlate ham delikate oppgaver i ordenen. En av dem var å være tigger, og El Definitorio (provinsrådet) utnevnte ham den 21. oktober 1912 til almisseinnsamler. Disse almissene var normalt ment å gå til steder hvor det var skoler og seminarer for formasjon av fremtidige karmelitter, for å opprettholde disse klostrene og kollegiene. På grunn av fattigdommen både i ordenen og hos de barna som deltok i formasjonen på skolene, var denne støtten nødvendig for dem for å overleve.
Br. José Cecilio står frem som en av de største velgjørere for de forberedende skolene som overlevde i stor grad takket være hans effektive arbeid. Med oppdrag som almisseinnsamler var han i Calanda i Huesca i 1918, igjen i Burriana fra 1919 til 1920, i Castellón de la Plana fra 1922 til 1923, igjen i Burriana fra 1924 til 1925, i Valencia fra 1927 til 1928 og til slutt i San Clemente fra 1929 til 1936.
Dette var et delikat og utmattende arbeid med kontinuerlige reiser og innsamling av almisser i mange former, og han måtte forholde seg til mange mennesker og var for mange det første bildet av ordenen. Denne spesielle oppgaven gjorde ikke at han slapp å arbeide i klosteret som de andre brødrene, noe som noen ganger fikk ham til å føle seg hjelpeløs.
Hans gode natur og vennlighet tiltrakk sympati fra presteskapet og de troende på de stedene hvor han dro i sitt arbeid. De visste at de i stor grad var avhengige av ham for at barna på skolene hadde nok, så de nølte ikke når han ba om almisser i form av penger og i naturalia. Han spurte om mye og fikk mye (hvitløk, olje, safran). Dag og natt gikk han langs veiene uten å stanse for regn eller gjørme, den brennende sommersolen eller det rikelige støvet på de gamle spanske veiene. Om nødvendig sov han ikke nok, og oftest lastet med fruktene av sin innsats, gikk han i timevis uten å besvime, noen ganger for å unngå å måtte betale penger til bussen. Han var svært takknemlig og hadde alltid gode ord i sin munn og en rosenkrans i hånden.
I tillegg til å gå og samle almisser var han en stor propagandist for skapularet og ordenens spiritualitet blant vanlige folk. Et vitne til br. José Cecilios eksepsjonelle talenter og aktiviteter var d. José Corts Grau, som var rektor ved Universitetet i Valencia og en fremtredende legkarmelitt, i en artikkel i tidsskriftet El Carmelo fortalte han om de gode øyeblikkene han og hans familie hadde tilbrakt i selskap med karmelittbroderen da han stanset ved deres hus i løpet av sine reiser som yrkestigger.
D. José Corts Grau skrev at br. José Cecilio var en god historieforteller, og når han snakket, kunne verken store eller små gjøre annet enn å lytte til hans historier om ordenens opprinnelse, skapularets nådebevis og mirakler og historier om de hellige fedre. Det er bevart flere av hans brev til sogneprester og kapellaner i de byene han passerte gjennom hvor han ba om tillatelse til å tildele skapularer i et forsøk på å spre dets bruk og andakt, der hvor det ikke var en direkte tilstedeværelse av karmelitter.
Når han var i klosteret, forsømte han aldri sine plikter med bønn og med brødrene. Han viet seg med ydmykhet og effektivitet til alle typer husarbeid, hjalp til med alt han kunne under sine opphold i felleshus. Han var spesielt oppmerksomme og kjærlig omsorg for de syke.
Han skulle nå en høy alder for den tiden han levde (han var 71 år gammel da han ble skutt), og noen ganger mislikte helsen det harde livet, og hans naturlige krefter sviktet. Han nektet aldri å adlyde, men merket at han var sliten, og han anmodet i brev flere ganger (ti er bevart), svært respektfullt, til ordenens øverste ledelse om et skifte av oppgave eller av provins, for å få en sjanse til å hvile. Ettersom superiorene ikke ville svare, ba han om å få hvile i sitt hus, i et år eller i det minste litt tid. Men da han ble gitt tillatelse til å være fraværende i et år og hvile (i 1925), benyttet br. José Cecilio seg ikke av tillatelsen og fortsatte å arbeide som almissesamler helt til slutten av sitt liv.
Fra den delen av hans korrespondanse med Roma som er bevart i den generalarkivet, bør det bemerkes at han var en av de brødrene som fikk tillatelse til å bære den hvite kappen, som legbrødre tidligere ikke hadde noen rett til. I Roma innvilget og godkjente Kongregasjonen for ordensfolk dette den 13. september 1927.
Men den mest kjente og viktigste hendelsen i hans liv var utvilsomt hans død, for til slutt kronet han sitt jordiske liv av offer, godt arbeid, dedikasjon og beskjedent apostolat med martyriet. Ved utbruddet av borgerkrigen og den påfølgende marxistiske revolusjonen i juli 1936, var han i klosteret San Clemente i Cuenca. Derfra flyktet han for å søke tilflukt hos sin familie i Benicarló.
Det synes som at da han ankom dit, ble han gjenkjent og ført for komiteen i landsbyen. Han ble brakt til sin brors hus og fikk strengt forbud mot å forlate dette stedet på grunn av faren som rådet. Men etter ti eller tolv dager prøvde han å rømme og kom til Vinaròs (sp: Vinaroz) uten tillatelse fra komiteen. Men han ble arrestert da han gikk av toget der i selskap med en annen karmelitt fra samme sted (p. Santiago), som har fortalt oss viktige fakta om br. José Cecilios siste tid. De ble arrestert den 5. eller 6. august 1936.
Sammen ble de overført til Tarragona og internert i fengselsskipet Río Segre, som lå for anker i havnen der. Der gjennomgikk han en tid med mye lidelse, og det er ingen tvil om at hans sinn var forberedt på martyriet. Fangene ble låst inn under dekk, inkludert indre lugarer uten vinduer, i en kvelende atmosfære. På skipet møtte han andre karmelitter, de salige Filip Arce Fernández (p. Elipio de Santa Rosa) (nr 5), Peter de Eriz Eguiluz (p. Pedro de San Elías) (nr 6) og Damian Rodríguez Pablo (br. Damián de la Santísima Trinidad) (nr 7). Der fornyet han sine løfter i hendene på den salige p. Elipio (kat: Elipi) (nr 5). I denne tiden praktisere han den inderligste nestekjærlighet til de andre fangene og vant derfor deres sympati. Han var svært hengiven til Jomfru Maria, og man så ham svært ofte med et Mariabilde, som han kysset og ga komplimenter.
Ut fra skipet kom fangene bare for å bli drept, og br. José Cecilios tur kom sent på kvelden den 11. november 1936 sammen med tyve andre prester, religiøse og legfolk, blant dem hans tre medbrødre. De ble skutt mot murene på kirkegården i Torredembarra i provinsen Tarragona i regionen Catalonia i Spania. De ble gravlagt på den samme kirkegården. Han var 71 år gammel. Hans levninger ble senere gravd opp og overført til mausoleet i Desierto de las Palmas, hvor de fortsatt hviler.
Etter utbruddet av borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen i juli 1936, søkte han den 21. juli tilflukt i et hus Rambla Vella sammen med br. Damian (nr 7). Senere sluttet p. Peter av St Elias (nr 6) seg til dem. De ble oppdaget den 6. august og ble tatt med til fengselsskipet Río Segre, som lå oppankret i havnen i Tarragona. Der sluttet senere også den salige Josef Alberich Lluch (br. José Cecilio de Jesús María; kat: Josep Cecili) seg til dem.
Den 11. november 1936 ble de alle fire skutt på kirkegården i Torredembarra i provinsen Tarragona i regionen Catalonia i Spania.
Han fullførte sin opplæring og ble presteviet, og etter ulike posteringer i klostre i Spania ble han sendt til Mexico, hvor han grunnla klostrene i Durango og Mazatlán og fungerte som generalvisitator. Deretter ga han impulsen til grunnleggelsen av de karmelittiske misjonssøstrene av St Teresa. Han foretok også grunnleggelser i USA, i Winkelman, Heyden og Sonora. Han bygde om kirken i Morenci i Arizona og tok ansvar for sognet Florence. I 1916 vendte han tilbake til Durango, hvor han bodde til han flyttet til Catalonia. Der ble han valgt til definitor. I Tarragona var novisemester.
Etter utbruddet av borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen i juli 1936, forlot han klosteret den 22. juli 1936. Senere dro han til et hus Rambla Vella, hvor han sluttet seg til p. Elipio (nr 5) og br. Damian (nr 7). De ble oppdaget den 6. august og ble tatt med til fengselsskipet Río Segre, som lå oppankret i havnen i Tarragona. Der sluttet senere også br. José Cecilio (nr 4) seg til dem.
Den 11. november 1936 ble de alle fire skutt på kirkegården i Torredembarra i provinsen Tarragona i regionen Catalonia i Spania. Senere ble hans levninger overført til de uskodde karmelittene i Tarragona.
Han var ansvarlig for Centro de Propaganda de Santa Teresita og var portner og sakristan. Han levde sitt ordensliv med stor intensitet og hadde et bemerkelsesverdig indre liv, noe som kan ses i de brevene han skrev, spesielt til sin familie.
Etter utbruddet av borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen i juli 1936 ble klosteret i Tarragona angrepet, og den 21. juli 1936 forlot han klosteret. Han søkte tilflukt sammen med p. Elipio (nr 5) i et hus i Rambla Vella, og dit kom senere også p. Peter av St Elias (nr 6). De ble oppdaget den 6. august og ble tatt med til fengselsskipet Río Segre, som lå oppankret i havnen i Tarragona. Der sluttet senere også br. José Cecilio (nr 4) seg til dem.
Den 11. november 1936 ble de alle fire skutt på kirkegården i Torredembarra i provinsen Tarragona i regionen Catalonia i Spania. Senere ble hans levninger overført til de uskodde karmelittene i Tarragona.
Bispedømmets informativprosess ble åpnet den 28. april 1952 og avsluttet den 29. mai 1959. Dekretet om gyldigheten av bispedømmets informativprosess ble utstedt den 4. desember 1992, og sakens Positio ble sendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 2000 og 2003.
Den 28. juni 2012 undertegnet pave Benedikt XVI (2005-13) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige».
De ble saligkåret den 13. oktober 2013 i byen og provinsen Tarragona i regionen Catalonia i Spania sammen med martyrer fra andre kongregasjoner og bispedømmer i gruppen «522 martyrer fra Den spanske borgerkrig».
Kilder: newsaints.faithweb.com, es.catholic.net, ocdaragon-valencia.com, carmelcat.cat, tucsonpriests.blogspot.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 28. november 2013