Disse fire martyrene var en prest og en kleriker fra fransiskanerordenen (Ordo Fratrum Minorum – OFM) (Orden de Frailes Menores) samt to sekularprester fra bispedømmet Cartagena som var legfransiskanere (Ordo Franciscanus Saecularis – OFS). De ble drept under den spanske borgerkrig i 1936.
På grunn av den voksende religiøse forfølgelsen, søkte han den 24. juli 1936 tilflukt i huset til sin familie. I de tidlige timer av 4. september ble han arrestert i foreldrenes hjem og tatt med til stedet for martyriet, sammen med sekularpresten og legfransiskaneren Peter Sánchez Barba. Hans blodige kropp med et smil om munnen, ble funnet av hans brødre noen timer senere på et sted som er kjent som Cuello de la Tinaja.
Han studerte ved seminaret i Murcia og ble presteviet den 14. juni 1919. Han ble utnevnt til direktør for seminaret San José, for La Verdad («Sannheten») og rådgiver for La Confederación Católica Agraria (Den katolske jordbrukskonføderasjonen), grunnlagt i Murcia i henhold til ønskene fra Kirken på det sosiale området. Han var økonom i San Bartolomé fra 1931. Gjennom hans prestelige iver for den religiøse instruksjon av sine sognebarn gjennom prekenen og studiesirkler med de unge, ble sognet det første som implementerte og organiserte den nyopprettede Katolsk Aksjon (Acción Católica).
Han hjalp de fattige og forsøkte å føre løsaktige kvinner tilbake til ærlighet og et kristent liv. Han var svært botferdig og pleide som seminarist og prest å mortifisere sin kropp med hårskjorte. Han var en prest med et rikt indre liv, og i en retrett ba han Gud om den nåde å lide martyriet. Drevet av denne lengselen etter perfeksjon, trådte han som ung mann han inn i den hellige Frans’ tredjeorden, og han hadde alltid på seg deres snor om livet. Han var ryddig og nøye på å presentere seg på en måte som var en prest verdig.
Den fransiskanske tredjeordenen, som opprinnelig var kjent som Botsbrødre og -søstre, fikk senere navnet fransiskanertertiarer (Tertius Ordo Franciscanus – TOF eller Tertius Ordo Secularis Franciscalis – TOSF). I 1976 ble navnet endret til «Den sekulære fransiskanerordenen» (Ordo Franciscanus Saecularis – OFS), og ordenen er approbert og anerkjent av Den hellige stol under dette offisielle navnet.
Når de revolusjonære kom for å brenne ned bygningen til La Verdad, var han trofast mot sin plikt og ønsket ikke å forlate sin post. Da døren til San Lorenzo ble brent, fryktet han for San Bartolomé og oppholdt seg der hele natten sammen med noen unge fra Katolsk Aksjon. Han sa: «Uansett hva som skjer, vil Kirken være med meg».
Natten mellom 3. og 4. september dro væpnede menn til hans foreldres hjem i Llano de Brujas, og etter tidligere å ha ført bort to av hans brødre, José og Fulgencio, kom de tilbake etter ham. På forslag om å fornekte sin status som prest, sa han: «Aldri. Min tro og mitt kall er verdt mer enn mitt liv». Til blasfemi og fornærmelser ble han ført til sin død i henhold til ordren som var gitt om å drepe ham og fransiskanermunken br. Buenaventura Muñoz Martínez OFM. De slapp Fulgencio fri, men ikke José.
De revolusjonære egget dem ved å si at de var fascister, og til det svarte p. Peter: «Vi er ikke fascister. Drep meg om dere vil drepe en prest, men jeg ber dere om å la min bror gå, slik at han kan ta vare på min eldre mor som trenger ham». De skjøt dem alle tre, og p. Peter og br. Buenaventura ble drept, men Fulgencio overlevde og kunne vitne om alt som skjedde.
Begge døde den 4. september 1936 i El Esparragal i provinsen og regionen Murcia i Spania. P. Peter ble drept for å være prest. Han aksepterte døden som en kjærlighetsvitne til Kristus og i en utholdenhet i troen som kreves i åndelige øvelser. Han hadde fortalt sine venner: «Jeg søker ikke døden, men hvis jeg mottar den, hva er vel bedre enn det!» (¡Qué mejor dicha!)
Den 11. mars 1936 angrep de militante klosteret i Cehegín, noe som tvang p. Antonio til å søke sin redning i flere byer. Om ettermiddagen den 19. september, mens han befant seg i et hus hos noen velvillige, ble han tatt av noen militante etter et påskudd. Ute på gaten skjønte han at han ble ført bort for å bli drept og begynte å rope: «Leve Vår Frue av Rosenkransen! Leve Kristus Kongen!» (¡Viva la Virgen del Rosario! ¡Viva Cristo Rey! Viva la Virgen del Rosario! ¡Viva Cristo Rey!) Han ble da truffet av militsens skudd, og p. Antonio farget gatene i Bullas røde med sitt blod. Han døde den 19. september 1936 i Bullas i provinsen og regionen Murcia i Spania.
Hans foreldre, Fulgencio og Emerita, hadde i tillegg til sin førstefødte Fulgentius også ti flere barn. hans barndom utfoldet seg i en svært kristen familieatmosfære, og han mottok sin første kommunion i en alder av syv år. Da han var tolv år gammel, begynte han på seminaret i San José. Hans gode karakterer og enda bedre oppførsel gjorde at fikk sine overordnedes tillit. I feriene publisere han et ukentlig magasin, El Ideal, som han regisserte og hjalp til med å duplisere sammen med andre seminarister. I en alder av 22 år måtte han gjøre militærtjeneste, og han samtalte med sine medsoldater om religiøse temaer, eller rev i stykker deres umoralske skrifter og kompensere dem det de hadde kostet dem.
Den 15 juni 1935 ble han presteviet, og etter å ha forberedt seg inderlig mottok han ordinasjonen med stor ydmykhet og takknemlighet. Han feiret sin første høytidelige messe med stor glød på høytiden Corpus Christi i Ribera de Molina, som han alltid hadde ønsket. Han var sogneprest i La Paca og Don Gonzalo, hvor han prøvde å møte alle sine sognebarn og oppmuntret dem til å gå til messe på søndager og helligdager og å motta kommunionen. Han forberedte sine prekener svært godt, besøke hjemmene, klarte å trekke barn til kirken med kino og en julekrybbe med bevegelse som han bygde selv, tjente de fattige med det han eide og spurte om bidrag fra dem som hadde mer.
Den 19. juli 1936 ble han fengslet nær Lorca sammen med andre innbyggere i La Paca, anklaget for å konspirere mot regjeringens regime. Dommeren frikjente ham, men holdt ham i fengsel for å sende ham til Folkedomstolen i Murcia, vel vitende om at de ville drepe ham. Han ble tatt med til kirken San Juan, som var blitt omgjort til et fengsel, og senere ble han overført til fengselet i provinshovedstaden for rettssaken. Hans forsvarsadvokat viste seg ikke fordi han ikke visste om rettssaken før etter at han var dømt. Domstolen kunne ikke bevise noe av det han ble anklaget for, så han ble dømt til døden for å være en prest. Da hans familie gjorde forsøk på å få ham satt fri, fikk de til svar: «Hvis han er prest, er det ingenting som kan gjøres for ham».
Om morgenen den 4. oktober 1936, på festen for den hellige Frans av Assisi, etter å ha tilhørt fransiskanernes tredjeordenen helt fra seminaret. Han fikk ikke tillatelse til å få bind for øynene, og gråtende utbrøt han: «Leve Kristus kongen og det katolske Spania!» (¡Viva Cristo Rey y Viva España Católica!) Han døde den 4. oktober 1936 i Espinardo i provinsen og regionen Murcia i Spania. Han ble gravlagt samme kveld.
Bispedømmets informativprosess ble åpnet i 1963 og avsluttet i 1964. Dekretet som anerkjente prosessens gyldighet, ble utstedt den 5. juni 1992. Sakens Positio ble sendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 1998. Den 10. desember 2010 undertegnet pave Benedikt XVI (2005-13) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige».
De fire martyrene ble saligkåret den 13. oktober 2013 i byen og provinsen Tarragona i regionen Catalonia i Spania sammen med martyrer fra andre kongregasjoner og bispedømmer i gruppen «522 martyrer fra Den spanske borgerkrig».
Kilder: newsaints.faithweb.com, es.catholic.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 19. oktober 2013